Statsstøtteregler på avveie
I Norge og Norden har vi valgt samfunnsmodeller med omfattende offentlige velferdstjenester fordi det har sikret like muligheter, gode tjenester til alle og en effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Den senere tid har Norge blitt utfordret, bl.a. av EØS-avtalens kontrollorgan ESA, med krav om å unngå en mulig konkurransevridende aktivitet når offentlig tjenesteyting påstås å være i en konkurransesituasjon med private aktører. Det kan dreie seg om statlige eller kommunale tilskudd som kan gi næringsaktører en fordel, eller tilfeller der det offentlige leverer tjenester på samme område som private leverandører. Det kan for eksempel være kulturaktiviteter og idrettsanlegg, utleie av lokaler, kurs og opplæringsaktiviteter, sykehusapotek eller treningssentre.
Gjennom EØS-avtalen er Norge bundet av et sett med regler for offentlig støtte (statsstøttereglene) som gjelder forhold der offentlig støtte kan sies å påvirke samhandelen internt i EØS og dermed konkurransen i det indre markedet. Støtteregelverket ble opprinnelig utformet for å slå ned på proteksjonisme og subsidiering av statseide bedrifter. Statsstøtte kan gis i mange ulike former. Direkte subsidiering er kjerneområdet, men fritak for skatter- og avgifter kan også omfattes.
En utfordring ved dagens debatt er at regelverket som var ment å forhindre subsidiering av nasjonal industri, nå brukes til å gripe inn mot finansiering som i liten grad påvirker samhandelen og for å åpne for liberalisering av offentlige sektor.
En annen utfordring er at diskusjonen om statsstøttereglene i stor grad føres av jurister og spesialister på EØS-rett. Denne rettsliggjøringen tilslører at dette først og fremst handler om politiske valg om hvordan vi ønsker å organisere samfunnet.
Med denne gjennomgangen av reglene ønsker vi å bidra til at diskusjonen om oppgavefordelingen mellom privat og offentlig sektor, og hva som kan regnes som konkurranseflater mellom privat og offentlig sektor, bringes tilbake til politikken og til politisk folkevalgte organer.
Notatet viser samtidig at handlingsrommet innenfor EØS-reglene er stort. Det er vår oppfatning at regelverket, både slik det er formulert og praktisert i dag, gir stort rom for å sikre offentlige tjenester og støtteordninger. EØS-avtalen slår videre fast at det er statens suverene rett å bestemme hva som skal utsettes for konkurranse. Tjenester blir også bare omfattet av reglene for ulovlig statsstøtte dersom de blir tilbudt i et eksisterende marked på tvers av land, og når kriteriene for EØS-rettslig økonomisk aktivitet er innfridd. Skoledrift er for eksempel ikke regnet som økonomisk aktivitet selv når det er innslag av foreldrebetaling. Det er heller ikke norske barnehager.
En gjennomgang av rettspraksis viser også at reglene er uklare. Reglene om statsstøtte er et komplekst, men også dynamisk regelverk som stadig prøves og er i utvikling. Det gjør det samtidig både uklart og ustabilt, og kan åpne for en svært uheldig og helt ny praksis der alt for mye av offentlig aktivitet karakteriseres som økonomisk aktivitet, og dermed underlagt reglene. Dette underbygger behovet for å bringe diskusjonen tilbake til folkevalgte organer.
