Privat eierskap i et næringsvennlig Norge

Sammendrag

I debatten om verdiskaping og økonomisk utvikling har vi lenge vært opptatt av at Norge, som en liten økonomi, skulle få ta del i stadig mer globale kapitalstrømmer og tiltrekke seg investeringer fra andre land. De siste årene er det vært en økende bekymring for at det norske private eierskapet er truet av den samme utenlandske kapitalen. Særlig pekes det på at den norske skatten på formue bidrar til dette.

Det er både viktig og uviktig hvem som eier selskaper og bedrifter i Norge. På den ene siden har det betydning for lokal og nasjonal tilknytning og kontroll over strategisk viktig virksomhet hvorvidt bedrifter og selskaper er eid av nordmenn. På den andre siden er det viktigste at bedrifter får tilgang til kapital og eierskap som bidrar til videreutvikling, uavhengig av hvem som stiller med kapitalen.

I dette notatet ser vi nærmere på begrunnelser for, og årsaker til, ulike eierskapsformer i Norge, med særlig vekt på det norske private eierskapet. Vi ser også nærmere på et bredt sett med faktorer som danner det vi kan kalle rammebetingelser for næringslivet.

Blant disse er:

• Den norske modellen: Som sikrer konkurransekraft, fordeler kjøpekraft, gir høy produktivitet, er nyttig for ledelsen og er god kriseberedskap.
• En offentlig og godt utbygd velferdsstat: Som sørger for nødvendige investeringer, et sikkerhetsnett som gir høy omstillingsevne og øker risikoviljen, samt et omfordelende og investeringsvennlig skattesystem.
• En aktiv og retningsgivende næringspolitikk: Som tetter gapet mellom bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske lønnsomme investeringer, og gir økonomisk støtte til gründervirksomhet, forskning og utvikling, og stiller med nødvendig risikoavlastning.
• Høy tillit og sosial kapital: At vi stoler på hverandre, har lav korrupsjon og høy rettsikkerhet sparer næringslivet for milliarder. Lav ulikhet er en forutsetning for høy tillit.

Norge ligger høyt på listene over land det er enkelt å drive næringsvirksomhet i. I notatet spør vi om det norske eierskapet likevel er truet.

Notatet konkluderer med at hverken skattenivået eller formuesskatten utgjør noen trussel mot norsk eierskap. All skatt påvirker tilgjengelig investeringskapital, men at det i seg selv ikke utgjør effektivitetstap for norsk økonomi. Dessuten betaler også utenlandske eiere skatt.

Formuesskatten utgjør ingen konkurranseulempe for norske eiere overfor utenlandske. Norske eiere må betale formuesskatt uansett hvordan de plasserer pengene, og norsk aksjer er ikke mer verdt for utlendinger enn for nordmenn. Formuesskatten påvirker ikke hvor lønnsomt det er å investere i Norge versus utlandet for noen investorer. Det er alternativavkastningen (hvilken plassering av pengene som gir størst forventet avkastning etter skatt) som bestemmer valget, ikke hva en utenlandsk investor kan oppnå uten formuesskatt.

«Politisk risiko» har blitt et populært begrep. Men politisk risiko er så mangt og må ikke overdrives. At en ny regjering med tyngdepunktet til venstre for den forrige regjeringen, fører en mer omfordelende skattepolitikk er ikke overraskende, og en uunngåelig del av demokratiske valg og regjeringsskifter. Om det kan karakteriseres som uforutsigbart, så er det likevel en kostnad ved et demokrati som de fleste tenker vi må kunne leve med.

Hadde den politiske risikoen i Norge vært høy, ville vi trolig sett færre utenlandske investeringer. Men det er ikke det som skjer- Og advarslene fra en del aktører er tvert imot at utlendingene kjøper opp Norge. Begge deler kan ikke stemme samtidig.

Truslene mot norsk eierskap er sterkt overdrevet. Om noe, så kan trusler komme fra store multinasjonale selskaper, som gjennom skatteplanlegging og hemmelighold kan utkonkurrere norske bedrifter, via uheldige og ulovlige metoder. Da må internasjonalt samarbeid, regulering og åpenhet til – ikke økt skattekonkurranse.

Vi oppsummerer i dette notatet at kapitalmarkedene internasjonalt og i Norge fungerer godt, og at lønnsomme prosjekter i Norge får tilgang til kapital. Det går bra med store deler av det norske næringslivet, og Norge er et næringsvennlig land. Næringspolitikk er langt mer enn skattepolitikk, og vi finner ikke at det er noe med det er norske skattesystemet som i seg selv setter Norge i en konkurranseulempe overfor utlandet.

Innledning

I Norge har vi ulike former for eierskap i næringslivet. Det private norske næringslivet har tradisjonelt stått sterkt og bidratt til arbeidsplasser, skatteinntekter og utvikling i hele landet. Det gjør det fortsatt. Men vi er et lite land, og har alltid hatt behov for utenlandsk kapital for å kunne gjennomføre nødvendige investeringer. Også i nyere tid har vi hatt ønske om flere utenlandske investeringer, og lagt til rette for det. Med investeringer fra utlandet følger også eierskap fra andre land.

Samtidig har det offentlige eierskapet i Norge tradisjonelt vært stort, sammenlignet med andre land, og tanken om at vi eier i fellesskap står sterkt. Særlig gjelder dette naturressurser.

I dag handler debatten om næringslivet og næringspolitikken mer og mer om verdien av det private norske eierskapet. Mange norske eiere er aktive deltagere i samfunnsdebatten og fremhever ofte viktigheten av private norske eiere. Og de bidrar utvilsomt til både verdiskaping, utvikling av arbeidsplasser og investeringer i norsk økonomi. Men noen ganger blir det fremstilt som en tragedie hver gang et norsk selskap får utenlandske eiere. «Det er eit stort problem at norsk næringsliv bit for bit blir seld til utlandet», sa for eksempel Alfred Bjørlo (V) til NRK, i forbindelse med salget av fergeselskapet Fjord1 i 2023. Det er også stadige advarsler om at det norske eierskapet er truet, særlig i forbindelse med debatter om skatt. Det er en «forskjellsbehandling som utarmer Norge», skriver Jan Peter Sissener i Nettavisen. Underforstått kan det virke som at det ikke lenger er ønskelig med utenlandske eiere.

I dette notatet vil vi se på hvordan eierskapslandskapet i Norge ser ut, hvorfor det har blitt sånn, og om det er grunner til å anse det norske (private) eierskapet som truet.

Vi diskuterer blant annet om det har skjedd et skifte i synet på hvor viktig det er med utenlandsk og norsk eierskap. Og stiller spørsmål som: Er det blitt viktigere med norsk privat eierskap? Hvilke økonomiske begrunnelser finnes for det? Og er det norske eierskapet truet?

I kapittel 2 ser vi på sammensetningen av eierskap i Norge i dag. I kapittel 3 ser vi på bakgrunnen for eierlandskapet vi har, og om det betyr noe hvem som eier, og i kapittel 4 tar vi for oss et bredt spekter av rammebetingelser som ligger til grunn for næringsliv i Norge. Kapittel 5 ser nærmere på om det finnes trusler mot det norske eierskapet vi bør ta på alvor. I kapittel 6 kommer vi med noen avsluttende kommentarer.

Sammensetning av eierskap i Norge

Eierskapet i Norge er spredt på mange hender, og finnes i mange ulike former. Størrelsen på de ulike eierskapsformene avhenger av hva du måler, som eksempelvis antall selskaper, andel av verdiskaping eller sysselsetting. Omfanget kan være vanskelig å anslå, både fordi eierskap kan skifte fort, være organisert via kompliserte selskapsstrukturer og/eller være skjult. Analyseselskapet Menon Economics har imidlertid kartlagt det norske eierskapslandskapet i perioden mellom 2014 og 2021 på oppdrag fra NHO og dette notatets fremstilling av det deskriptive bilde av eierskapsformer i Norge baserer seg i hovedsak på disse tallene.

Overordnet kan vi si at sammensetningen av de ulike eierformene har variert gjennom historien, men at utviklingen de senere årene viser at kapitalen globaliseres og eierskap går mer og mer på tvers av landegrenser. For eksempel eier Norge mye mer i utlandet enn utlendinger eier her, først og fremst på grunn av plasseringene av verdiene i Statens Pensjonsfond Utland, populært kalt Oljefondet. Fondet investerer totalt over 15.000 milliarder kroner verden over.

Det er likevel i hovedsak nordmenn som eier selskaper i Norge. Norske eiere er i flertall i 85 prosent av norske bedrifter.1 I 2021 sto det norske private eierskapet for 35 prosent av den samlede verdiskapingen i Norge. Mesteparten av dette, 22 prosent, var lokale eiere.2 Norske private eiere utgjør imidlertid en større andel målt i hvor mange de sysselsetter, hele 58 prosent (lokale eiere 39 prosent).3

Figur 1: Type eierskap målt i andel av verdiskaping inkl. olje og gass (venstre)4 og sysselsetting (høyre).5 Kilde: Menon Economics 2021

Utenlandske eiere står for en større andel av verdiskapingen i Norge (36 prosent) enn for sysselsettingen (25 prosent). Det samme gjelder det offentlige eierskapet, som står for 22 prosent av verdiskapingen og kun 7 prosent av sysselsettingen. Det skyldes i hovedsak hvilke typer næringer de ulike eierskapsformene er konsentrert innenfor. De offentlige og utenlandske eierne er størst i store og kapitalintensive næringer som olje og gass, mens norsk privat eierskap er størst i mindre og mer arbeidsintensive næringer som bygg og anlegg, næringsmiddelindustri og varehandel. Dette er også næringer der geografisk beliggenhet og lokalkunnskap gjerne betyr mer. Sjømatnæringen er et unntak fra disse overordnede linjene. Der er det norske lokale eierskapet stort, til tross for at næringen både er stor og kapitalintensiv.6

Det siste tiåret har det vært relativt stabile forhold mellom de ulike eiertypene. Svingningene vi har sett har hovedsakelig vært knyttet til konjunkturer.7

Noen eier på børs, andre utenfor børs. På Oslo Børs eier norske institusjonelle eiere som banker, profesjonelle investorer og pensjonsfond, om lag 35 prosent. Utenlandske eiere eier litt i overkant av 40 prosent, og staten8 litt over 20 prosent. Enkeltpersoner eier i dag litt over fire prosent av verdiene på Oslo Børs. 80 prosent av verdiene på Oslo Børs eies av menn.

Hvorfor ser det sånn ut?

Eierskapsstrukturer er både historisk, geografisk og politisk betinget. Og ulike eierformer kan tjene ulike formål. I dette kapittelet ser vi kort på begrunnelsen for og betydningen av nasjonalt privat eierskap, nasjonalt offentlig eierskap og utenlandsk eierskap. Det finnes flere eierformer, så dette er ikke en uttømmende oversikt.

Nasjonalt privat eierskap oppstår ofte der ressursene finnes

Det private nasjonale eierskapet er den vanligste eierskapsformen, særlig i markedsøkonomier der privat eiendomsrett og fri etableringsrett er utbredt og anerkjent. Dette gjelder også i Norge. Privat eierskap ble mer og mer vanlig sammen med utviklingen av kredittmarkeder, særlig fra 1970-tallet og utover.

Privat eierskap kan oppstå ved at noen har en idé eller ser en mangel eller mulighet i sitt nærområde, og så starter en virksomhet. Privatpersoner kan også eie ved å plassere sparepenger eller formue for å oppnå fremtidig avkastning. Privat eierskap er en forutsetning for å kunne handle på et marked og for å fastsette markedspriser.

I en naturressursbasert økonomi er det også naturlig at bedrifter oppstår der naturressursene finnes. I Norge finnes de over store deler av landet og det gjenspeiles i næringsstrukturen vår: sjøfart, skogbruk, vannkraft, fiske, gruvedrift og kraftkrevende industri mm. Samtidig har det blitt ført en aktiv distriktspolitikk, som gjør at det finnes levende lokalsamfunn, infrastruktur, kompetanse og attraktive bomiljøer i store deler av landet, og dermed også grunnlag for næringsvirksomhet.

De fleste norske selskaper er ikke på børs, og det er i mange tilfeller også vanlig å føre eierskapet videre innad i familien gjennom generasjoner. Til sammen har dette bidratt til at det norske private eierskapet i sin natur kjennetegnes av å være lokalt og familieeid.

Nasjonalt eierskap, både privat og offentlig, kan også bidra til at flere investeringer havner i eierlandet eller nærområdet. Informasjon, og ulik tilgang og vurdering av den, kan spille en rolle for hvor man velger å investere. Og det er grunn til å tro at en «lokal» eier vil ha bedre forutsetninger for å vurdere potensiell risiko og gevinst i sitt nærmiljø, enn en som sitter på andre siden av verden. Det er grunn til å anta at såkalt «home bias» spiller en rolle, og at investeringer dermed i noe større grad legges til investorens nærområde.9 I Norge er det for eksempel stor utbredelse av private eiere som er lokale, og i større grad i distriktene enn i de mest sentrale strøkene, som Oslo og Akershus.10

Nasjonalt offentlig eierskap skal sikre nødvendig kontroll

Offentlig eierskap har ofte vært begrunnet med ønsket om nasjonal kontroll over strategisk viktige områder, eller med behovet for felleseie.

Alle land har behov for en viss kontroll med sin økonomi og behov for å beholde arbeidsplasser, kompetanse og industri. Derfor har det samtidig alltid vært begrensinger på salg og investeringer av ulike former, til tross for globaliseringen.11 Derfor har vi også vernet deler av den norske økonomien fra handel og konkurranse, med tollbarrierer, offentlig eierskap og med juridiske begrensninger på salg til utlandet.

Ønsket om felleseie er en av grunnene til at det offentlige i mange tilfeller har gått inn på eiersiden. Det er for eksempel et viktig prinsipp i Norge at naturressursene tilhører fellesskapet. Det gir seg utslag i lovgiving, med for eksempel hjemfallsrett og kvotebegrensninger, eierskap, med et stort offentlig eierskap, skattesystemet, med grunnrenteskatter og i næringspolitikken gjennom støtte og tilrettelegging.

Et offentlig eierskap kan også være nødvendig ved ulike former for markedssvikt eller ved naturlige monopoler, som ved strømforsyning eller jernbaner.

Videre har det offentlige eierskapet ofte handlet om behovet for, eller ønsket om, nasjonal kontroll over strategisk viktig infrastruktur og teknologi, naturressurser og over selskaper som kan være viktige drivere for utvikling og omstilling. Sikkerhet, beredskap og forsyningssikkerhet er også viktige hensyn. Kontroll kan sikres gjennom regelverk som hindrer salg til utlandet, eller ved at det offentlige eier selv. I Norge er det stort sett det siste som har vært tilfellet.12

Eierskap kan også begrunnes, og ofte gjør det offentlige eierskapet det, ut fra ønsket om å bevare hovedkontorfunksjoner i landet.13 Et hovedkontor trenger gjerne en del støttefunksjoner i geografisk nærhet, og det kan bidra til økte investeringer hos underleverandører, i forskning- og utvikling og gi arbeidsplasser i området.14

Utenlandsk eierskap varierer med behov og grad av globalisering

Utenlandsk eierskap er også viktig. Fordi Norge er en liten økonomi, har vi i perioder hatt stort behov for kapital, kompetanse, nettverk og teknologi utenfra. Derfor har det fra politisk hold blitt lagt til rette for utenlandske investeringer og eierskap.

Ønsket om å tiltrekke oss mer utenlandsk kapital har vært særlig sterkt i historiske perioder der det har vært behov for store investeringer, som under industrialiseringen på begynnelsen av 1900-tallet, etter andre verdenskrig og under gjenoppbyggingen av landet, og i begynnelsen av utbyggingen på norsk sokkel etter at vi fant olje i 1969.15 I dag er for eksempel behovet for investeringer i det grønne skiftet en viktig årsak til å kunne ønske økte investeringer fra utenlandske investorer.

Norge har hatt behov for kapital utenfra, men det har internasjonalt også vært et mål om mer mobil kapital. Som følge av dette har reguleringer på internasjonale kapitalstrømmer blitt bygget ned, særlig siden 1970-tallet.

Vår inntreden i EUs indre marked i 1994, gjennom EØS-avtalen, er også et viktig eksempel på et ønske om økt kapitalflyt over landegrensene. EØS-utredningen fra 2024 beskriver EØS-avtalen som en viktig del av norsk næringspolitikk og konkluderer med at tilslutningen har vært lønnsom for Norge.16 Men også ellers i politikken har det blir lagt til rette for kapitalmobilitet, gjennom liberalisering av finanssektoren, harmonisering av regler og skattesystem, innføring av flytende valutakurs og inflasjonsmål i pengepolitikken, for å nevne noe.

Scheel-utvalget (NOU 2014:13) ble satt ned for å se på hvordan Norge kunne ta del i den økte internasjonaliseringen av kapital, nettopp med formål om å øke investeringene i Norge: «Målet med utredningen er å sikre at Norge i årene som kommer har et robust skattesystem som er tilpasset stor internasjonal mobilitet av skattegrunnlag», heter det blant annet i utvalgets mandat.17 I etterkant av at utvalget kom med sine rapport og anbefalinger, ble selskapsskatten redusert for å bedre være tilpasset skattenivået i andre land.

Utenlandsk kapital kan tilføre nødvendig kapital og bidra til omstilling og utvikling av norsk økonomi. Utenlandske selskap er gjerne større og har derfor også ofte stordriftsfordeler. Utenlandsk eierskap kan komme i form av direkteinvesteringer fra enkeltpersoner i norske selskaper med ønske om innflytelser og kontroll (utgjør ca. 1 500 mrd. kroner) eller som porteføljeinvesteringer i verdipapirer med ønske om (kortvarig) avkastning (utgjør ca. 4 500 mrd. kroner).18

Betyr det noe hvem som eier?

Ulike eieformer kan ha ulike begrunnelser, slik vi har sett over. Kan de også ha ulike fordeler og ulemper?

I utgangspunktet betyr det lite hvilket land eierskapet kommer fra. Det viktigste er tilgang på kapitalen, og den er lik uavhengig av eiers nasjonalitet. Eiere kan være norske eller de kan være utenlandske, private eller statlige og kommunale. De kan være store eller små. Uavhengig av dette kan de i ulik grad være aktive, kompetente, kapitalsterke, langsiktige og erfarne. Eierne kan også ta form som direkte eiere, som sammen med ledelsen arbeider med stake ut en ny kurs for selskapene, utnevner styrer og være med på å ta store og strategisk viktige beslutninger, eller de kan være del av en passiv portefølje kun ute etter avkastning. Alt dette påvirker selvsagt hvordan eierskapet utføres.

Listen over faktorer som kan bli påvirket av eierne varierer også mye. I dette notatet ser vi derfor bare kort på noen faktorer og om det er noen overordnede effekter som peker seg ut.

Noen studier kan tyde på at utenlandske selskaper har høyere lønnsomhet enn norske. En utredning gjort på vegne av Nærings- og fiskeridirektoratet fra 2017 finner for eksempel at det er tegn på at oppstartsbedrifter med helt eller delvis utenlandsk eierskap er mer innovative og har et større vekst- og eksportpotensial enn de norskeide.19 En grunn kan være at de gjerne er større og nyter godt av stordriftsfordeler. Andre studier som ser på forskjell mellom private og offentlig eide bedrifter, finner ingen klare empiriske forskjeller når det kommer til lønnsomhet.20

Hva med langsiktigheten i eierskapet og investeringene? Også her er det vanskelig å si noe i favør én type eierform. Det er stor variasjon i grad av langsiktighet mellom ulike private eiere. Noen former for private eierskap, som oppkjøpsfond, kan ha mye kortere perspektiv enn en lokal eier i en norsk bygd. Det er derfor vanskelig å si noe generelt om det private eierskaps tidshorisont. Det vi kan si, er at offentlige eiere gjerne har økonomiske muskler og et mål med eierskapet som gjør det mer langsiktig. Og en institusjonell, offentlig eier som Folketrygdfondet, har for eksempel et mandat og en investeringsstrategi som gjør at de kjøper opp når andre selger seg ned og virker på den måten stabiliserende på Oslo Børs.21

Endringer i andelene av de ulike eierskapsformene kan komme av kjøp og salg, eller av at konjunkturene svinger og dermed fører til at verdiskapingen og sysselsettingen endrer seg innenfor de ulike eierskapsformene. Rapporten fra Menon Economics peker på at det private norske eierskapet tilsynelatende er mindre konjunkturutsatt enn utenlandske og offentlige. Men det kan henge sammen med at de typer næringer de er mest utbredt i – næringer der det offentlige og utenlandske eierskapet er stort (som olje og gass), er svært konjunkturutsatte næringer.22

Det er lite som tyder på at typen eierskap i seg selv har så mye å si for hvor ofte eller hvor raskt eiere går til oppsigelser av folk. Den omtalte rapporten fra Menon Economics finner at sysselsettingen påvirkes mer av konjunkturene i utenlandsk eide selskaper enn i offentlige, innenfor de samme konjunkturutsatte næringene. Det kan tyde på at utenlandske eiere har lavere terskel for å si opp folk når det er dårligere tider.23

Hva så med kompetanse og kapital? Slik vi har vært inne på tidligere vil det i et lite land som Norge være tilfeller der vi ikke har kompetansen, nettverket eller teknologien som trengs for å gjennomføre en vellykket investering eller omstilling. I slike tilfeller trengs det ofte at utenlandske eiere kommer inn. Det kan gi selskaper i Norge investeringene de trenger for å utvikle seg og overleve, og som videre kan bidra til den økonomiske veksten og omstillingen i Norge.

Studier peker imidlertid på at norske eiere, både private og offentlige, har større kjennskap til og ser større verdi i partsamarbeidet og det som Gudmund Hernes døpte «den norske mikromodellen».24 En Fafo-undersøkelse finner for eksempel at tillitsvalgte i utenlandskontrollerte konsern i større grad enn sine kolleger i norskeide konsern, opplever at bedriften har blitt mer toppstyrt og byråkratisk.25 I andre studier sier de tillitsvalgte at de i større grad blir sett mer på som en «klamp om foten» enn som medspillere,26 og at de blir pålagt å bruke det utenlandske konsernets internasjonale styringssystemer, som kan komme i konflikt med blant annet nasjonalt lov- og avtaleverk.27 Andre studier peker også på at utenlandsk eierskap kan være helt uproblematisk når det kommer til bevaring av den norske arbeidslivsmodellen.28

For norsk økonomi er det viktig at overskuddene fra selskaper i Norge også blir værende og beskattet i Norge. Selskapsskatten er en skatt på overskudd, og den betales til Norge uavhengig av hvem og hvor eieren er. I dag foregår over 30 prosent29 av all verdenshandel internt i selskaper.30 Det gjør det enkelt å skjule og flytte overskudd til land med lavere selskapsskatt, og dermed betale mindre skatt til Norge enn det den reelle verdiskapingen skulle tilsi. Det anses som større risiko for slik overskuddsflytting ved utenlandsk eierskap enn ved norsk, fordi det er større krav knyttet til åpenhet rundt eierskap og selskapsstrukturer for norskeide selskaper. Slik overskuddsflytting gjør bunnlinja i den norske delen av selskapet lavere enn den egentlig er. Det kan få konsekvenser i lokale lønnsforhandlinger der det forhandles om fordeling av overskudd i den enkelte bedrift, og de ansatte får derfor en mindre del av kaka å forhandle om. Når dette skjer i stort omfang får det betydning for den funksjonelle inntektsfordelingen og at lønnsandelen faktisk er lavere enn vi tror.31

Vi kan oppsummere at det overordnet sett er vanskelig å slå fast hvorvidt kapitalens nasjonalitet har betydning for verdiskaping. Når kapitalens nasjonalitet i seg selv har liten eller ingen betydning, er det i så fall andre faktorer som følger med kapitalen som eventuelt kan ha noe å si for om hvem som eier har betydning. Ofte er det faktorer som nevnt over, altså om eiermiljøene er mer eller mindre kapitalsterke, aktive, erfarne eller langsiktige, som ikke er bestemt av nasjonalitet, men som kan variere på tvers av landegrenser og fra person til person.

Det er med andre ord vanskelig å slå fast at én eierskapsform er bedre enn en annen når det gjelder økonomisk utvikling av Norge. Og det er heller ikke nødvendigvis avgjørende å slå fast, for debatten om næringsutvikling og verdiskaping her hjemme.

For Norges del er dagens eierlandskap et resultat av historiske og politiske årsaker, som har gitt en blanding av ulike eierskapsformer. Forholdet mellom dem har over tid vært relativt stabilt. Det er mange gode argumenter for at det i tiden som kommer bør være et mål å opprettholde en jevn blanding av ulike eierskapsformer. En blanding mellom ulike former for eierskap skaper et naturlig mangfold og sprer risiko på flere ulike miljøer, og balanserer hensyn som behov for kompetanse og kapital, ønske om kjennskap til lokale forhold og kontroll over nasjonale ressurser. For høy grad av eierskapskonsentrasjon er utfordrende i et demokrati og i en markedsøkonomi. Ikke bare de vi har omtalt her, men også mer uvanlige former for eierskap som samvirker og stiftelser, kan bidra til å motvirke det.

Så er det en annen faktor som den siste tiden er blitt mer tydelig, nemlig hensynet til sikkerhet og beredskap. I et sikkerhets- og beredskapsperspektiv kan det i noen tilfeller være nødvendig eller lurt å sikre norsk eierskap. Fordi verden i 2024 er mer urolig enn på lenge, og vi både har en pandemi og en energikrise så vidt bak oss, kan større kontroll med verdikjeder og forsyning bli viktigere for mange. Det kan bety en mindre global økonomi og mer utstrakt «friend shoring». Det betyr i midlertidig ikke at proteksjonisme vil gjøre verden eller nasjonale økonomier tryggere og bedre. Det er fortsatt kun et fåtall bedrifter og næringer som trenger å hente hjem produksjon eller nektes salg.

Rammebetingelser for næringslivet

I tillegg til at vi har hatt tilgang på ressurser som har lagt grunnlaget for lønnsom næringsvirksomhet landet rundt, er det også politiske og institusjonelle valg og ordninger som har bidratt til et sunt og godt eierskapslandskap og næringsliv i Norge. Det er nok av eksempler på land med rike ressursgrunnlag som ikke har klart å få til en god økonomisk utvikling, slik Norge har.

«Rammebetingelser» er så mangt, men ofte er det de mest synlige tingene, som skatt, som får mest oppmerksomhet. Det kan være lett å glemme at det er stor forskjell på å være eier og å drive næringsvirksomhet i for eksempel Kina, Angola eller i Norge, og at forhold som utdanningsnivå, økonomi, politisk stabilitet og støtteordninger betyr mye for om en bedrift lykkes eller ikke. I dette kapittelet trekker vi frem noen av rammebetingelsene som er gode, delvis unike, for Norge.

Den norske modellen

Den norske modellen er en samfunnsmodell som virker både på samfunnsnivå og i bedriftene. Modellen legger til rette for høy verdiskaping, rettferdig fordeling av verdiene og høy sysselsetting. Skaping og deling henger sammen og forsterker hverandre i en positiv spiral innenfor rammene av den norske modellen. Modellen motiverer til innsats og innovasjon og den understøtter kapitalismens dynamikk, den utvanner den ikke. Det gjør modellen sosialt og økonomisk bærekraftig og legitim blant folk flest, myndighetene og hos bedriftseierne.

Det er flere elementer av modellen som bidrar til gode rammer for næringslivet.

Modellen sikrer konkurransekraft: I lønnsdannelsen som hovedsakelig skjer gjennom Frontfagsmodellen, tar arbeidstakerne hensyn til bedriftenes konkurransekraft, når de stiller sine krav og forhandler om lønn. De anerkjenner også behovet for at kapitalen skal gi nødvendig avkastning for eierne. Slik kan den konkurranseutsatte industrien opprettholde marginer, produksjon og sysselsetting – både gjennom gode og dårlige tider.

Modellen fordeler kjøpekraft: For arbeidstakerne er et annet viktig hensyn at også arbeid skal kaste av seg, i form av en rettmessig lønnsvekst. I den norske modellen skal alle arbeidstakere få den samme lønnsveksten. Dette bidrar til å fordele kjøpekraft slik at så mange som mulig kan delta i økonomien og konsumere varer og tjenester som bedriftene selger.

Modellen gir høy produktivitet: Lønnsstrukturen innenfor de organiserte delene av arbeidslivet, gjør at Norge har et relativt høyt lønns- og kostnadsnivå. Det stiller særlige krav til produktivitet, men bidrar også til å fremme produktivitet32. Høye kostnader knyttet til arbeidskraft gir sterke insentiver til å investere i ny teknologi og i økt humankapital. Samtidig er arbeidstakere med høy formell kompetanse relativt billig for arbeidsgivere å ansette. I Norge er den totale faktorproduktiviteten høy33, og forskning viser en sammenheng mellom den og at det er tariffavtaler på arbeidsplassen. Med den norske modellen får vi med andre ord mer ut av kompetansen, teknologien og kapitalen enn andre gjør, og vi får mer enn hva de kan bidra med hver for seg. Det betyr at det ligger store verdier i partssamarbeidet og den norske modellen. Kall det gjerne samarbeidsverdier.

Modellen er god for arbeidsgiver og ledelsen: Gjennom det organiserte arbeidslivets tariffavtaler gis det klare og forutsigbare rammer for dialog, samarbeid og konflikthåndtering på arbeidsplassen. God dialog og høy tillit legger til rette for reell medvirkning, åpenhet, prøving og feiling, effektiv konflikthåndtering og omstilling – forhold som øker lønnsomhet, produktivitet og kompetanse.34

Modellen er god i kriser: Modellen har vist seg å være god beredskap i krisetider. Norge har klart seg godt når det kommer til sysselsetting og økonomisk vekst under og etter økonomiske kriser. Ifølge nyere forskning er høy grad av koordinering i lønnsdannelsen den viktigste faktoren for at sysselsettingen holder seg relativt godt i og etter en krise.35 Det øker sjansen for at bedrifter overlever og kan holde på kompetanse, også når det blåser.

En offentlig og godt utbygd velferdsstat

I Norge har det offentlig mye ansvar og spiller en viktig rolle i samfunnet. Særlig innenfor helsevesenet, utdanningssystemet og infrastruktur. Det er fordi vi har valgt å organisere samfunnet slik. Godt utbygd infrastruktur og offentlige velferdsordninger gjør Norge til et næringsvennlig land. Også her er det flere elementer som bidrar positivt til næringsaktivitet.

Nødvendige investeringer: Veier, telekommunikasjon og annen infrastruktur er godt utbygd og gjør det enklere å starte og drive bedrifter. Det offentlige sørger også for gratis utdanning, og gratis helsevesen for norsk arbeidstakere. Investeringer i velferdsordninger sørger for at både kvinner og menn er i arbeid. Dette sørger for at talenter får vokse frem, som igjen sikrer en kompetent og frisk arbeidsstokk og dekker kostnader ved barnefødsler og sykdom. Dette er av avgjørende betydning for næringslivet. I andre land må bedrifter sørge for dette selv, samt gjerne pensjoner og videreutdanning for sine ansatte.

Sikkerhetsnett gir høy omstillingsevne: I Norge har vi valgt å forsikre oss i fellesskap. En sosial forsikring er mer effektivt og rettferdig, enn private løsninger. At norske arbeidstakere er sikret et minimum av inntekt selv om de mister arbeid eller helse, gjør omstilling enklere og de personlige og samfunnsmessige omkostningene lavere. Med større utrygghet for hva som skjer dersom jobben blir borte, ville vi antakelig hatt langt mindre smidige omstillingsprosesser i norsk arbeidsliv. Fordi de fleste har god utdanning, har de også kompetanse til å komme seg relativt fort ut i ny jobb. Slik spleiser vi alle på kostnaden ved et omstillingsdyktig næringsliv.

Sosialforsikringen i Norge øker risikoviljen: Det antas ofte at generøse velferdsordninger kan bremse viljen til å ta risiko. Når vi har gode liv og gode forsikringer, blir oppsiden ved å ta risiko mindre enn for eksempel i land der en handling som medfører risiko virkelig kan bety en endret livssituasjon.36 Det er et gode at man ikke blir nødt til å selge gård og grunn, men kan opprettholde et visst nivå på forbruket sitt selv om man står uten arbeid i lengre eller kortere tid. Inntektssikringen bidrar dermed både til stabilitet for næringslivet ved å dempe fallet i kundenes inntekter, og gjør det dessuten mindre risikabelt å starte for seg selv.37

Et omfordelende og effektivt skattesystem: Den norske lønnsdannelsen fordeler mye før skatt. Men gjennom skattesystemet skjer det også en god del omfordeling. Det bidrar til å holde de økonomiske ulikhetene nede. Høy ulikhet er et hinder for økonomisk vekst, som blant annet OECD har påpekt.38 Små forskjeller fordeler kjøpekraft til hele befolkning, og det gir flere reelt sett mulighet til å forfølge egne ideer og talenter i samfunnet. Det gir mer vekst. Skattesystemet i Norge er innrettet for å ha lave satser på brede grunnlag som gir så små effektivitetstap som mulig. Et godt skattesystem bidrar til forutsigbarhet for næringslivet, effektivitet i økonomien og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Aktiv og retningsgivende næringspolitikk

Det er mye ulik politikk som påvirker næringsutviklingen i et land: konkurransepolitikk, arbeidsmarkedspolitikken og handelspolitikk, for å nevne noe. Men også helt direkte har myndighetene noen virkemidler for å støtte eller styre næringslivet. I en økonomi kan det oppstå markedssvikt eller mangelfullt tilbud av nødvendige varer eller tjenester. Da kan det oppstå en forskjell på hva som er bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Det kan med andre ord noen ganger være behov for offentlig støtte, koordinering eller insentiver for at markeder skal fungere godt og for å løse problemer markedet ikke klarer alene. Den konkrete støtten kan komme i form av tilskudd, lån, garantier, egenkapital eller kompetanse. I ulik grad kan disse ta form som subsidier.

Støtteordninger: I 2023 innvilget myndighetene nesten 12 milliarder kroner til ulike typer nærings- og forskningspolitiske virkemidler.39 Målet med disse midlene er å bidra til innovasjon og bedriftsutvikling på ulike stadier. De kanaliseres ut gjennom ordninger som Innovasjon Norge, ulike forskningsfond, Enova og skatteinsentiver. For eksempel innvilget Innovasjon Norge om lag to milliarder kroner til gründere i 2023.40

Grunnforskning og FOU: For en del forskning er det store sprik mellom hva som er bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomt. I Norge bidrar staten og offentlige institusjoner med mye grunnforskning og økonomisk støtte til grunnforskning, som senere kan vise seg svært viktig for næringsutvikling. Dette er skattefinansiert.

Kapital og risikoavlastning: I noen tilfeller krever omstilling og innovasjon stor risikotaging, og det kan være det ikke er noen private aktører som er store nok eller villige nok til å ta risikoen som kreves. Da kan staten bidra med garantier, differansekontrakter eller risikokapital. Statlige fond som Nysnø og Argentum opererer etter markedsmessige kriterier, men skal ha kjennskapen nok til å investere først og slik utløse private investeringer som ellers ikke ville kommet.

Høy tillit og sosial kapital

At vi stoler på hverandre i Norge, både mellom folk og mellom folk og myndigheter, trekkes ofte frem som en av våre viktigste ressurser. Verdien av tillit sammenlignes ofte med verdien av våre olje- og gassressurser. Norge ligger på 4. plass over Transparancy Internationals liste over verdens minst korrupte land. Vi ligger også på tillitstoppen. Tillit og ulikhet henger sammen, og mer ulikhet gir lavere tillit.41

Tillit og lite korrupsjon: Norge er et land som er preget av høy tillit, lite korrupsjon, lav ulikhet, stabile politiske forhold og tilgjengelig velferd. Dette er alle forhold som gjør det enklere, billigere og mer lønnsomt å drive næringsvirksomhet i Norge.

Verdien av høy tillit kan ikke undervurderes. Åpenhet, trygghet for eiendomsrett, tillit til kontrakter, myndigheter og mellom folk, likebehandling er faktorer som gjør det billig og forutsigbart å drive næringsvirksomhet i Norge.

Lav ulikhet: Norge klarer gjennom det organiserte arbeidslivet å opprettholde en relativt likere inntektsfordeling enn mange land rundt oss. Selv om forskjellene der også er økende, særlig i de delene av arbeidslivet på topp og bunn som ikke forholder seg til de samme spillereglene ellers i arbeidslivet. Når vi har lav ulikhet fordeles kjøpekraften på flere, slik at de fleste kan bidra i økonomien, og bedriften har mange å selge til. Lav ulikhet skaper også færre fattigdomsfeller og at mange ikke få bidra med sine talenter og kunnskaper til å utvikle samfunnet og økonomien.

For formue er bildet imidlertid et annet, da de 10, 1 og 0,1 prosentene som har de høyeste formuene stadig eier mer av den samlede formuen i Norge.42 Det gjør at ulikhetene i Norge øker.

Vi vet at med penger følger også økt makt. Og selv om privat eierskap bidrar til å spre makt og innflytelse i samfunnet, utgjør sterke eiermiljøer i dag en betydelig maktfaktor i norsk politikk og samfunnsliv. Sterke lobbykampanjer mot innføring av grunnrenteskatt på havbruk, er ett eksempel på hvordan dette er kommet til uttrykk. Selv om grunnrenteskatter er den skatten som i minst grad er skadelig for insentivene til å investere, har den fått massiv motbør i media og fra politisk hold. Forskning både fra USA, Tyskland og Norge viser også at politiske forslag som får støtte av folk med mye penger, har større sannsynlighet for å få gjennomslag enn forslag som har støtte i andre og mindre formuende deler av befolkningen.43 «Stemmer teller, ressurser avgjør», skrev Stein Rokkan i 1966. Det var sant da, og siden har ressurser samlet seg på enda færre hender.

En bedre fordeling vil derfor være bra for økonomisk vekst og være mer rettferdig. En mer rettferdig fordeling av skatter og formue vil også styrke tilliten til skattesystemet og i samfunnet generelt. Stor ulikhet og akkumulasjon av kapital kan gi mindre effektive markeder og kan føre til dårligere politiske beslutninger.

Er det private norske eierskapet truet?

Vi har i dette notatet vært inne på hvordan det historisk har vært ulike grunner til og årsaker bak eierskap i Norge. I en kapitalistisk markedsøkonomi er det stort sett den som har vært villig til å betale mest for eierskapet og sett størst potensial ved investeringen, som også ender opp med å kjøpe.

I et velfungerende marked vil kapital finne lønnsomme prosjekter, og ulønnsomme prosjekter vil gjerne ikke få finansiering. På den måten bidrar markedet til en effektiv allokering av den kapitalen og de ressursene som finnes. På et globalt marked der kapitalen er så mobil som i dag, vil dette også, hvert fall i teorien, gjelde. I utgangspunktet er det uten betydning for selskapet/investeringen hvem eieren er eller hvor kapitalen kommer fra. Det viktigste er tross alt å få penger til å foreta investeringen. Da er det også en fordel med et større marked.

Men som vi var inne på innledningsvis er det likevel en bekymring blant noen at det norske private eierskapet er under press.

Er det det?

Forholdet mellom andelen utenlandske og norske private eiere har vist seg relativt stabil de siste ti årene.44 Den lille økningen av utenlandsk eierskap målt i verdiskaping i 2021, skyldes først og fremst høye investeringer i olje og gass som følge av høye priser og gunstige skatteordninger. I tillegg er det rekordhøye investeringer og et doblet overskudd for bedriftene i Fastlands-Norge. Det er med andre ord lite som tyder på en generell kapitalflukt fra Norge. I Norge antas dessuten kapitalmobiliteten å være høy.45

Næringslivet påvirkes av vilkår og faktorer både nasjonalt og internasjonalt. Innenlandske faktorer kan handle om forhold som påvirker tilgang på kapital, hvor det lønner seg å investere, reguleringer av bransjer eller ny teknologi og hvordan det går generelt i økonomien. Dette kan på ulike måter bidra både positivt og negativt til investeringsklimaet i Norge.

Utenfra kan det komme selskaper som er så store at de utkonkurrerer norske selskaper, selskaper som er registrerte i skatteparadiser eller lavskatteland som gjør at de omtrent ikke betaler skatt, selskaper med hemmelige eiere og/eller hemmelige agendaer, som ikke er rent forretningsmessige, men har en mer strategisk begrunnelse. Sistnevnte kan skje fordi selskapene og deres eiere er på jakt etter økte markedsandeler, eller mer alvorlig; for å tjene en annen stats interesser.

Det siste har vært en politisk bekymring over tid. Som Investeringskontrollutvalget (NOU 2023:28) foreslo, har regjeringen igangsatt et arbeid med å endre Sikkerhetsloven for å bedre ivareta norsk sikkerhet ved utenlandske oppkjøp. Utvalget ble satt ned som følge av den såkalte Bergen Engines-saken, der myndighetene til slutt grep inn og stanset salget selskapet som produserte forsvarsmateriell til et russisk-kontrollert selskap i 2021. Saken avdekket svakheter ved dagens lovverk. Dette er det viktig å ta på alvor.

Det er imidlertid først og fremst skatt det handler om når vi i Norge i dag diskuterer det norske private eierskapets vilkår og framtid. Deler av den seneste næringspolitiske debatten påstår at det i dag er svært dårlige kår for norske private eiere i Norge. Det skapes et inntrykk av at norske eiere skattes i hjel eller utkonkurreres av utenlandske investorer på grunn av et urettferdig norsk skattesystem.

For eksempel hevder Stein Lier-Hansen, daværende leder i Norsk Industri, at formuesskatten tvinger eierne til å «årelate bedriftene sine».46 Sebastian Parry-Jones Øyrehagen i Venstre skriver i en kronikk at «vi kommer til å ende opp med et næringsliv der norske investorer fullstendig trekker seg ut av det norske markedet og heller investerer annetsteds».47 «Det er ikke demokrati i Norge lenger». «Jeg ville skattet til Norge hvis rammebetingelsene var levelige, men man blir tvunget ut», har IT-milliardær Runde Syversen uttalt.48

I dette kapittelet vil vi derfor gå videre inn på om det er forhold ved det norske skattesystemet som utgjør en trussel mot det norske private eierskapet.

«Politisk risiko» og debatten i Norge

Mange eiere, men også partier og andre aktører på høyresiden, har engasjert seg i debatten om grunnlaget for å drive næringsvirksomhet i Norge og kritisert den nåværende regjeringens politikk og endringer i skattepolitikken. Spesielt mye debatt har det vært om følgende endringer:

NHO-sjef, Ole Erik Almlid er en av dem som har advart kraftig mot endringene. Han mener uforutsigbarhet er «gift for næringslivet» og peker på økt skatt som et stort problem.49 Som «bevis» på at skatteendringene har gitt negative effekter, pekes det ofte på at noen norske investorer og eiere har flyttet ut av Norge, mange til Sveits. I tillegg har salg av bedrifter fra Norge til utenlandske eiere, og dessuten den svake valutakursen, blitt beskrevet som konsekvenser av den endrede skattepolitikken.

«Politisk risiko» er blitt et populært begrep i denne debatten og har omtrent like mange treff i Google det siste året, som de ti foregående årene til sammen. Politisk risiko er gjerne en faktor en bedrift vurderer før man foretar en investering, sammen med andre former for risikovurderinger. Å analysere risiko er en sentral del av å være investor. Høy politisk risiko er det gjerne i land med fare for interne voldelige konflikter eller statlig ekspropriasjon, og mindre i demokratiske land med mer stabile politiske forhold og avklarte eiendomsrettslige forhold, mm.

Politisk risiko er dessuten så mangt. Storbritannias utmelding av EU, stans i gassleveranser fra Russland og store, lammende streiker og protester er bare eksempler på faktorer som har påvirket det europeiske markedet de siste årene. En mer urolig verden har satt lys på sårbarhetene som globale, og «just in time» forsyningskjeder påfører næringslivet og global handel i dag. Det gjør at flere tenker nøyere over hvor de legger virksomheten og produksjonen, og at billigst ikke alltid er best. Usikkerheten er med på å øke risikoen og dermed kostnadene ved all investering og næringsvirksomhet.

At demokratiske flertall skifter og at politikken endrer seg som følge av det, må vi nesten anta at er innenfor en «normal risiko».

At en ny regjering med tyngdepunktet til venstre for den forrige, fører en mer omfordelende skattepolitikk, er ikke overraskende og er en uunngåelig del av demokratiske valg og skifter. Om det kan karakteriseres som uforutsigbart, er det en kostnad ved et demokrati som de fleste tenker vi må kunne leve med.

Skal vi forstå den økte bruken av begrepet «politisk risiko» og den tiltagende debatten rundt eierskap i Norge, er det vanskelig å komme unna regjeringsskiftet i 2021 og noen av skattegrepene regjeringen har gjennomført (se boks 1). I denne sammenhengen er det relevant å se det i lys av om skattesystemet og -nivået påvirker eierskapet i Norge.

Skattesystemet kan påvirke allokeringen av kapital: hvor det investeres, hvor mye det investeres, og hvem som eier hva og hvor.

Et skattesystem skal gi inntekter til våre felles investeringer som samfunn; i infrastruktur og velferd. Det skal videre fordele verdiene som skapes, samtidig som det bør innrettes mest mulig effektivt for å gi størst samfunnsøkonomisk nytte. I vurderingen av skattesystemet som helhet er det også viktig å ha med seg at:

1. Skattesystemet skal tjene flere formål – ikke bare næringslivets og eieres interesser.
2. Alle skatter kan påvirke atferd negativt, som verdiskaping og arbeid. Derfor er det bra med lave satser på brede grunnlag, som eiendom, overskudd, utbytte, arbeid, merverdi, arv og forbruk. Det minimerer vridningseffekter og uheldige tilpasninger.

Alle skatter vil påvirke hvor mye penger hver og en har disponibelt til å konsumere eller investere. Det er imidlertid lite som tyder på at skattenivået i Norge er så høyt at det ikke er tilgjengelig kapital for gode prosjekter og investeringer i Norge.

Det er dessuten verdt å merke seg at skattenivået i Norge fremdeles er tolv milliarder kroner lavere enn det var i 2013, under den rødgrønne regjeringen ledet av Jens Stoltenberg.50 Da var det ikke mye diskusjon om uforutsigbarhet og demokratisk underskudd.

Formuesskatten er for eksempel fremdeles lavere enn den var i 2013. Beregninger fra Finansdepartementet viser at dersom vi hadde hatt 2013-innretningen av formuesskatten (med de daværende satser, bunnfradrag og verdsetting), ville staten fått inn 1,88 milliarder kroner mer i inntekter fra formuesskatten enn den får i dag.51 Provenyet fra formuesskatten er høyere i dag enn det var i 2013, men det skyldes altså i hovedsak vekst i formuer, ikke endringer i skatten.

Har skattesystemet noe å si for eierskapet i Norge?

Det er både historiske og politiske årsaker til at et skattesystem ser ut som det gjør. I Norge er det for eksempel slik at investeringer i eiendom i stor grad har vært favorisert i skattesystemet, og at det skattemessig har vært mer gunstig å investere her enn i annen type virksomhet eller næringer. Årsaken har vært et ønske om å stimulere til at flest mulig skulle få eie sin egen bolig. Men det gjør også at det i Norge over tid er blitt overinvestert i eiendom og implisitt underinvestert i andre næringer.

Slike skjevheter påvirker hvor nordmenn investerer, men ikke hvor mye de investerer. Nordmenn vil dermed investere like mye, men mer i eiendom enn i andre ting, for å si det litt enkelt. Da er det behov for investeringer fra utlandet i de næringene nordmenn investerer mindre i. Dette vil påvirke eierskapets sammensetning (alt annet likt), men altså ikke hvor mye det investeres i Norge av nordmenn.

Det er i dag også mer skattemessig lønnsomt å investere i aksjer enn å sette penger i banken. Det betyr at landets aller rikeste, som i hovedsak eier aksjer, får en fordel i skattesystemet sammenlignet med pensjonister med penger i banken. Det skyldes blant annet rabatter i verdsettelsen av ulike formuesobjekter, særlig aksjer, skjermingsfradrag for alternativ normalavkastning og muligheter til å holde overskudd tilbake i selskaper, uten at de blir beskattet. Torvik-utvalget vurderer det slik at effektivitetstapet fra skatt på aksjer er lav i Norge og har beskjeden betydning for investeringsnivået.52

De fleste økonomer vil si at skattesystemet bør påvirke atferden vår i så liten grad som mulig. Skatteutvalget fra 2022 foreslo derfor, som flere før dem, å fjerne verdsettelsesrabattene på ulike typer formuesobjekter i formuesskatten og skattlegge alle former for formue likt.

Det er heller ikke slik at Norge skattlegger kapital mer enn andre land. Sammenlignet med andre land, skattlegges nemlig ikke personlig eiendom spesielt høyt i Norge, slik statistikk fra OECD tydelig viser. Tvert imot er skattleggingen av arv, eiendom og formue langt lavere i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene.53 Torvik-utvalget peker også på dette og viser til at kapital beskattes forskjellig fra land til land, men at det norske skattenivået på utbytte samlet sett (utbytte + selskapsskatt) ikke er høyere enn i alle andre sammenlignbare land, men også lavere enn land som for eksempel Danmark, Frankrike og Storbritannia.54

Nærmere om formuesskatten

Formuesskatten er en kapitalskatt. Den er svært viktig for omfordelingen i Norge. Men den er også svært omstridt fordi mange mener den er til hinder for investeringer og norsk privat eierskap. I debatten om formuesskatten er det mange påstander og argumenter. For dette notatets formål er det først og fremst relevant å ta tak i argumentene som handler om hvorvidt formuesskatten er et hinder for norsk eierskap og at norske eiere utkonkurreres av utlendinger.

En konkurranseulempe for norske eiere?

Formuesskatten trekkes ofte frem som en utfordring for norske eiere. Det påstås at fordi formuesskatten er «særnorsk» og derfor bare betales av norske eiere, utgjør den en konkurranseulempe for norske eiere sammenlignet med utenlandske eiere. Argumentet er at norske eiere står overfor en ekstra skatteregning som må tas med i beslutningsgrunnlaget når de skal velge å eie eller å ikke eie, eller investere i en bedrift, som utenlandske eiere ikke må. Med andre ord: Norske eiere vil måtte kreve høyere avkastning på investeringen sin enn utenlandske eiere, fordi de må ha penger til å betale formuesskatten med.

«Formuesskatten favoriserer utenlandsk eierskap, og er et hinder for norsk eierskap», er gjerne konklusjonen.

Det er riktig at Norge er et av få land med en skatt på formue, selv om den også finnes i Sveits, Spania og Italia. Det betyr imidlertid ikke at formuesskatten er en trussel mot norsk eierskap.

Formueskatten er residensbasert og påvirker ikke hvor det investeres55, fordi norske eiere med formue må betale formuesskatten uansett om de eier en bedrift eller har pengene på en konto i banken, investerer i utlandet eller hjemme. Derfor spiller den ingen rolle i beslutningen om å eventuelt selge til en utenlandsk eier.

Det samme gjelder for utenlandske eiere, som ikke betaler formuesskatt uansett hvor de investerer. De får ingen ekstra gevinst ved å investere i Norge. Dessuten betaler de også andre skatter og avgifter i sine land, og som vi har sett, er de ofte høyere på personlig eiendom i sum (arv, fast eiendom og formue) enn hva som er tilfellet i Norge.

Norske investorer sparer ikke formuesskatt på å ikke investere i norsk næringsliv. Skatten må betales uansett hvordan formuen er plassert. Tvert imot sparer en norsk investor i dag penger på å gjøre investering i norsk næringsliv kontra plassering i f.eks. bank, fordi aksjer har verdsettelsesrabatt i formuesskatten. Det er derfor ingen forskjell i hva en investor fra Norge og en fra utlandet krever av forventet avkastning når de skal beslutte om de skal investere eller ikke. Formuesskatten, som en av svært mange faktorer, påvirker selvsagt hvor mye kapital en investor har til rådighet til å foreta investeringer eller bruke på bo- og levekostnader og annet konsum. Men den påvirker ikke hvor lønnsomt det er å investere i Norge versus utlandet for noen investorer. Det er altså alternativavkastningen (hvilken plassering av pengene som gir størst forventet avkastning etter skatt) som bestemmer valget, ikke hva en utenlandsk investor kan oppnå uten formuesskatt.

Et av de siste eksemplene er salget av fergeselskapet Fjord1, som solgte selskapet til to utenlandske fond. Eieren begrunnet salget med nettopp byrden av formuesskatten. At han som norsk eier måtte kreve to prosent høyere avkastning for å kunne konkurrere med utlendinger med tilgang på det han kaller «billigere kapital». Men som vi har sett, må han betale formuesskatt også etter salget – ettersom skatten følger formuen.56 Trolig mer også. Fordi Fjord1 hadde store lån, som trolig var tatt opp med helt andre rentebetingelser enn det vi står overfor i dag.57

Formuesskatt er ikke en ekstraskatt for norske eiere og ikke på bedrifter. Det er en skatt norske kapitaleiere betaler på sine store formuer.

Er formuesskatten gründerfiendtlig?

Det hevdes også at formuesskatten er til hinder for at gründerselskaper lykkes i Norge, fordi formuesskatten ilegges selskapene før eierne har tjent penger og dermed ikke har likvide midler å betale skatten med. Dette gjør at norske eiere av oppstartsbedrifter må selge andeler av bedriften til andre og det kan blant annet være til utlendinger.

Det generelle bildet basert på tilgjengelig empiri tilsier at dette ikke er et stort problem. De fleste eiere av oppstartsselskaper har lav egenkapital og betaler dermed sjelden eller lite i formuesskatt. En NHH-studie undersøkte i 2015 DNs liste over de såkalte gasellebedriftene (bedrifter i rask vekst) og viste at kun 4 av 10 betalte formuesskatt. Av disse betalte 9 av 10 mindre enn 25.000 kroner. For alle bedriftene under ett utgjorde formuesskatten bare 9,5 prosent av det utbetalte utbyttet.58

Dessuten er det sånn at kapitalbehovet i overgangen fra oppstartsfase til vekstfase og til og med børsnotering, er stort. Slik vekst vil ofte innebære salg. Investorene vil ha noe igjen for sin kapital.

Fra oppstart og gjennom oppskalering og til en potensiell børsnotering, vil en eier av en oppstartsbedrift i flere omganger ofte måtte vanne ut sitt eget eierskap gjennom salg av aksjer. Dette er en naturlig del av kapitalismen og å vokse som selskap. Det er det også dersom man må selge for å betale skatt om man befinner seg i en lite likvid posisjon. Men ofte utgjør det en liten andel av de totale verdiene.

Samtidig er formuesskatten innrettet slik at den favoriserer gründervirksomhet i unotert sektor på to måter: Gjennom aksjerabatten som er lagt inn i formuesskatten, og fordi slike selskaper er vanskelig å fastsette en markedsverdi for og derfor gjennomgående har lave ligningsverdier. Empiriske studier viser at bokførte verdier vanligvis utgjør ca. 35 prosent av markedsverdien (Andresen og Bø, SSB, 2022).59 Det gjør disse bedriftene attraktive for investeringer fordi formuesskatten er lavere her enn for selskaper på børs.

Truslene mot norsk privat eierskap er sterkt overdrevet

Som nevnt påvirker all skatt mengden kapital som kan investeres eller brukes til andre formål. Men det betyr ikke at det er en trussel mot et lønnsomt og bredt norsk privat eierskap.

Formuesskattens skadevirkning er svært overdrevet.

Vanskeligheter med å verdsette ulike formuesobjekter, særlig unoterte aksjer, til reell markedsverdi gjør at både formuer og formuesskatten som betales, blir undervurdert og underestimert. Ordninger som skal hindre dobbeltbeskatning og øke insentivene til å reinvestere i selskaper, aksjonærmodellen, gjør at det er store tilbakeholdte overskudd som ikke blir beskattet. Dessuten fører verdsettelsesrabatter og progressivitet i skattens innretning til at skatten reelt sett er lavere enn den formelle satsen. Til sammen bidrar dette til at den reelle formuesskattesatsen til mange av de med størst formuer er langt lavere enn den formelle satsen på ca. én prosent.60

Forskere ved SSB har estimert et bredere og mer reelt grunnlag for å beregne inntekt på og dermed også faktiske skattesatser. Når de blant annet inkluderer overskudd som holdes tilbake i selskaper og justerer markedsverdi på unoterte aksjer opp til en mer reell verdi, finner de at de aller rikeste betaler langt mindre skatt per krone enn vanlige lønnsmottakere gjør. Den rikeste prosenten av befolkningen betalte rundt 30 prosent i skatt, mens den rikeste promillen kun betalte 12 prosent.61 Denne trenden har forsterket seg over tid.62

Den internasjonale Global Tax Evasion Report viser at omfanget av tilbakeholdte overskudd øker, også globalt, ettersom det har blitt mer åpenhet rundt og regulering mot hemmelighold av kapital.

Muligheten til skattetilpasning bør ikke undervurderes. Vi så dette tydelig i Norge knyttet til innføringen av utbytteskatten i 2006. Da ble store utbytter tatt i året før innføringen. Mange skjøt utbyttene sine inn som lån i selskapene de eide, som de så har fått tilbakebetalt til seg selv og sluppet unna med å skatte av dette i etterkant. Vi så en lignende tendens da utbytteskatten ble økt i 2015.

Dette bidrar ytterligere til å redusere skatteregningen for de aller rikeste. Formuesskatten er med andre ord viktig for å kunne få skattlagt beholdning av kapital, eller som Anette Alstadsæter har sagt det: for å sikre at «folk bidrar etter evne, ikke vilje».63

Selv om et titalls norske rike bedriftseiere har flyttet fra Norge etter regjeringsskiftet i 2021, er det i seg selv ikke en grunn til å påstå at formuesskatten er en trussel mot det norske eierskapet. Det er også viktig å minne om at det er tvilsomt at endringene i formuesskatten er årsaken til utflyttingen. Utflyttere slipper å betale formuesskatt til Norge, ja, men det betyr ikke at de ikke hadde råd til å bo i Norge eller at formuesskatten ville ta livet av bedriften deres. En mer plausibel forklaring er at store skattefrie reserver, som stammer fra ekstraordinære utbytter tatt ut like før utbytteskatten ble innført i 2006, i dag står som tilbakeholdte overskudd i holdingsselskaper blir borte. De er blitt mindre og det er få skattefrie reserver igjen.64 Og til slutt: vi har fremdeles begrenset kunnskap om effektene av denne utflyttingen, utover at nordmenn som flytter ut av landet, ikke lenger trenger å betale formuesskatt. Men for de fleste blir bedrifter og investeringene værende i Norge. Dersom formuesskatten fjernes er det eneste som er sikkert at ingen betaler den, uten at det vil kunne dokumenteres at det vil gi de ringvirkningene for norsk økonomi og verdiskaping som noen påstår.

I mellomtiden er det rekordhøye investeringer og overskudd i norsk økonomi. Både nordmenn og utlendinger bidrar til det.

Norge er næringsvennlig

Norsk næringsliv har vokst frem gjennom norsk natur, stedbundne ressurser, stabile politiske forhold og gode offentlige velferdsordninger. På skuldrene til gode ideer, oppfinnsomhet, sterke fagmiljøer og samarbeid mellom ledelse, fagforeninger, utdanningsinstitusjoner og myndigheter.

Den norske modellen er et unikt og svært vellykket kompromiss mellom arbeid og kapital. Det gjør at vi klarer å både skape og fordele verdier, uten at det går på bekostning av vekst og lønnsomhet. Velferdsstaten gir solide og effektive sosiale ordninger og en samfunnsstruktur som skaper en frisk, kompetent og omstillingsdyktig befolkning. Felles investeringer gir mer effektiv infrastruktur og støtte til næringslivet.

Dette er et viktig samspill som har bidratt til å gjøre Norge til et rikt og godt land å bo i.

I internasjonale sammenligninger ligger Norge høyt oppe blant land det er enkelt å drive næringsvirksomhet i.65 Vi ligger over land som Spania og Frankrike og skatteparadisene Sveits og Irland.66 Det handler om en rekke forhold, deriblant hvor enkelt det er å opprette et firma, tilgang på elektrisitet, hurtighet på saksgang, kredittilgang, og etterfølgelse av kontrakter.67 For å score bra på disse indikatorene trengs offentlige myndigheter med kapasitet og som yter tillit i befolkningen.

I den offentlige debatten kommer det stadig innspill om hvordan en rekke rammebetingelser kan bli bedre. Om alt fra hvordan digitaliseringspolitikken kan bli best mulig, til hvordan man kan gjøre det enklere å starte selskaper. Det illustrerer at det er en rekke forhold som betyr noe for om det er «næringsvennlige» eller «næringsfiendtlige» vilkår i et land.

Likevel er debatten i Norge i størst grad preget av spørsmål om skatt generelt og formuesskatten spesielt, når næringslivets kår diskuteres. Skattesystemets innretning har selvsagt betydning for verdiskaping og risikovilje. Skattenivået påvirker hvor mye penger som er tilgjengelig for investeringer. Men som vi har vist i notatet, er det ikke mangel på kapital tilgjengelig for det norske markedet. Derfor er det ingen grunn til å si at skattenivået per i dag fører til kapitaltørke i Norge. Verken blant norske menn og kvinner som vil investere i hjemlandet sitt eller hos utenlandske investorer. Andelen utenlandske investorer holder seg dessuten relativt stabilt. De lar seg ikke skremme av skattenivået i Norge eller har muligheter til å utkonkurrere norske investorer som betaler formuesskatt.

Formuesskatten er sånn sett en avsporing i diskusjonen om hva som gjør det attraktivt å investere i Norge. Det utgjør ikke en konkurranseulempe for norske eiere kontra utenlandske. Ulike investorer står overfor ulike skatteregimer avhengig av hvor de bor og hvor de investerer. Det er ikke én norsk skatt som påvirker dette.

Til tross for endringer i formuesskatten, er det ingen tegn til at det er blitt vanskeligere å tjene penger i Norge de siste par årene. At statens inntekter fra formuesskatten doblet seg fra 2020 er et tegn på at det går godt for norske eiere. Som vi har pekt på hadde faktisk provenyet vært høyere dersom formuesskatten i dag var i innretning lik som den var i 2013. Så formuesskatten i seg selv er lavere enn i 2013.68

I 2023 var samtlige av Norges 400 rikeste, de som også betaler mest i formuesskatt, milliardærer. De har tredoblet sine formuer siden 2008.69 Til tross for formuesskatten har Norge langt flere dollarmilliardærer enn Sverige, som er en mye større befolkning og ikke har formuesskatt.

Og som empirien, egentlig ikke overraskende viser oss, er det folk og bedriftseiere med de største formuene som betaler mest formuesskatt. Å investere i norske bedrifter, særlig de som ikke er på børs, gir dessuten store rabatter i formuesskatten.

Vi er et lite land, og har derfor behov for utenlandsk kapital og kompetanse for å utvikle nye næringer og teknologi. Det er et gode at utlendinger kan investere her, og at nordmenn kan investere i utlandet. Det er derfor ikke en trussel i seg selv at norske selskaper får eiere fra utlandet. Men det er noen ting å være obs på.

For det første: Å ha et utbredt og godt norsk privat eierskap er viktig sett med sikkerhetspolitiske øyne. Hvert fall innenfor enkelte bransjer og for enkelte selskaper. Det vil være bra med en gjennomgang av lovverket og prosedyrene rundt salg til utlandet, slik at vi unngår at strategisk viktige selskaper havner i hendene til eiere som ikke vil Norge vel. Det arbeidet er i gang. Også beredskapen vår i møte med kriser kan bli bedre av å ha mer norsk produksjon og ikke være avhengige av utenlandske selskaper, som kan trekke seg ut eller stanse produksjon når vi trenger den som mest. Men det er ikke skattesystemet som vil eller skal påvirke dette. Ikke gjør det det i dag og ikke bør det gjøre det fremover. Det er strengere investeringskontroller og lovverk som skal sikre norske interesser.

For det andre: det kan være en bekymring at utenlandske eiere ikke i stor nok grad kjenner til partssamarbeidet på arbeidsplassen, og forstår verdien av det. Norske selskaper forstår og anerkjenner i større grad den norske modellen og verdien av det høye tillitsnivået. Undersøkelser viser at den forståelsen ikke er like stor hos utenlandske selskaper, særlig store konsern. Noen att på til nekter sine ansatte tariffavtale, slik Tesla gjør. Mer kunnskap og aktiv organisering kan øke forståelsen også hos de utenlandske eierne.

Det kan også være en utfordring med skjevheter i skattesystemet. Slik skattesystemet er utformet i dag, kan det gi en overinvestering i eiendom og unoterte selskaper. Oljeskattepakken har også påvirket investeringsnivået på norsk sokkel på en ikke-nøytral måte.

Til slutt må vi også ha med oss at det er mindre risiko knyttet til overskuddsflytting og hemmelighold hos norskeide selskaper enn hos utenlandske. Det skyldes blant annet at det i dag strengere krav til åpenhet og registrering for norske enn for utenlandske selskaper. For en rettferdig fordeling er det viktig at selskaper og enkeltpersoner betaler den skatten de skal til Norge og ikke gjemmer det unna i selskapsstrukturer eller skatteparadiser.

Det er klart at investorer og eiere i de fleste tilfeller velger å investere der de tror de kan tjene mest penger. Avhengig av kjennskap til bransjer, nye teknologier og lokale forhold investeres det der den enkelte tror kapitalen vi kaste av seg mest. Det er en lang rekke med faktorer som avgjør det, ikke bare én skatt eller et nytt stortingsflertall. Risiko måles ut fra flere parametere, og hva som gjør det enkelt og lønnsomt å drive næringsvirksomhet avhenger av alt fra tillit til nivået på digitalisering i et samfunn.

• Effektivisere skattesystemet:
  Skattesystemet i seg selv utgjør ingen konkurranseulempe for norske eiere. Slik flere skatteutvalg anbefaler, vil det imidlertid være bra å fjerne skjevhetene og rabattene i formuesskatten for å få mindre vridningseffekter på investeringene i Norge. Vi bør også generelt gjøre endringer som letter skatten på inntekt og heller øker den på eiendom (arv, formue og fast eiendom) og forbruk, slik faglige råd tilsier. Det vil øke både omfordelingen og effektiviteten i skattesystemet og kunne gi både økt verdiskaping, økt sysselsetting og mindre forskjeller.
• Næringspolitikk:
  I deler av prosesser med å utvikle enkeltbedrifter eller næringer kan det være koordineringssvikt eller høy risiko, der den kollektive gevinsten for samfunnet overstiger kostnaden en privat investor kan ta alene. Klimakrisen er et slikt eksempel. Det er en klassisk markedssvikt, der staten må inn. Politikken bør stille med krav, insentiver og risikoavlastning for å lette overganger og nye satsinger. Subsidier skal likevel brukes varsomt.
• Legge bedre til rette for ansatteide bedrifter:
  Der det kan være nødvendig for eier å selge seg ned i en bedrift, bør det gis muligheter for at de ansatte selv skal kunne overta eierandelene. Det bør utvikles bedre måter dette kan gjøres på, enn vi har i dag.
• Passe på og videreutvikle den norske modellen:
  Kjennskap om hvordan den norske partsmodellen fungerer og hvilke positive effekter det har for både arbeidsgiver, arbeidstaker, bedrifter og norsk økonomi er ikke godt nok kjent. Den norske modellen bør inn i undervisningen og få en større plass i all politikkutforming.
• Styrke lokale banker:
  I et globalt kapitalmarked kan lønnsomme prosjekter i små distrikter i Norge være vanskelig å finne, prioritere og prise for store og ikke-lokale investorer. De lokale bankene står bedre stilt til å vurdere slike prosjekters risiko og til å følge dem opp. Disse bankene er imidlertid underlagt svært strenge krav, særlig for egenkapital, noe som legger bånd på deres muligheter til å stille opp for prosjekter i sine nærområder. Noen lettelser på regulering av kapitalkravene, vil kunne gi større muligheter for de lokale sparebankene og for det lokale næringslivet.
• Distriktspolitikk:
  Naturressurser vil danne grunnlaget for mye næringsvirksomhet også i fremtiden. De befinner seg ofte i distriktene og kan ikke flyttes. For å utløse potensialet her, må distriktenes utvikles. All distriktspolitikk er ikke alltid lønnsom på papiret. Men for Norge sin del er det viktig at det kan bo folk, som kan leve gode og frie liv, der det er grunnlag for næringsliv. Næringspolitiske virkemidler må også komme distriktene og de små bedriftene til gode.
• Mer åpenhet:
  For å sikre oss mot ulovlig eller urimelig skattekonkurranse fra skatteparadiser og hemmelighold rundt store multinasjonale selskaper, bør vi kreve større åpenhet rundt eierskap av utenlandske og multinasjonale selskaper.