Lokalvalg i dyrtid

Sammendrag

Lokalvalget 2023 var en tyngdeforskyving mot høyre i norsk politikk, hvor sentrum-venstre-partiene gikk ned i oppslutning nasjonalt og mistet ordførermakt i mange kommuner. Hva skjedde og hvorfor? Dette notatet bruker særlig kommunevise valgresultater og historiske data til å gjøre noen første analyser av valgresultatet. Notatet gjør seks overordnede funn:

• Valget ser ut til å ha vært et velferdsvalg, hvor 40 prosent av velgerne oppgav at en velferdssak var viktigst for dem.
• Arbeiderpartiet mistet oppslutning fra 2019-resultatet, men ser ut til å ha falt mindre i sine tradisjonelle kjerneområder enn det nasjonale snittet.
• Senterpartiet falt særlig bratt i Nord-Norge, sammenlignet med både nasjonalt snitt og sammenlignet med Innlandet, et annet sterkt Senterparti-område i 2019.
• Høyre styrket seg over hele landet, men det sentrale Østlandet ser ut til å ha blitt relativt sett viktigere for Høyres resultat enn før.
• INP gjorde et godt valg, og i INPs aller sterkeste kommuner var det særlig Ap og Sp som gikk tilbake.
• Summen av SV, MDG og Rødt hadde en tydelig tilbakegang nasjonalt. MDGs nedgang i storbyene var en særlig viktig driver for dette.

Innledning

Etter valget 2021 er fasit en endring i fordeling av makt mellom partiene. De tre partiene med størst fremgang i oppslutning nasjonalt var Høyre, Fremskrittspartiet og nykommeren Industri- og næringspartiet. Størst tilbakegang hadde Senterpartiet, Arbeiderpartiet og MDG. Per 18. september (figur 1)1 er mye fremdeles uavklart om fordelingen av ordførere, men vi kan allerede slå fast at Høyre vil få en tydelig framgang i antall ordførere, mellom 30 og 40 i perioden 2019-2023.

Den nasjonale oppslutningen om partiene er vist i figur 2.

Hvorfor gikk lokalvalget i 2023 som det gjorde?

Det er fortsatt mye data som ikke er tilgjengelig. Vi har heller ikke det fulle bildet av hvilke velgere som skiftet parti og hvorfor.

Likevel er det allerede nå mulig å beskrive enkelte overordnede trekk ved valget. Dette kan baseres på oppslutningen i ulike kommuner og fylkeskommuner, spørreundersøkelser, og gjennom å trekke på data om partienes velgermønstre fra tidligere valg. Dette notatet peker på noen utviklingstrekk ved årets lokalvalg og foreslår noen hypoteser om hva som ligger bak velgerforflytningene.

Notatets linjer bakover i historien bygger på boken Norske partier og velgere: Valgresultatenes historiske røtter (Bjørklund og Fjeldavli, 2023).

1.0 Valget var et velferdsvalg

Lokalvalg er ikke ett valg, men hundrevis av ulike valg i kommuner og fylkeskommuner. I de siste fire lokalvalgene vært lokale saker som har vært saker viktigst for velgerne.2 For velgerne er det også viktig med generell tillit til partiene, rikspolitiske saker og personene på listen, men dette er mindre viktig enn lokale saker. Tall for dette foreligger ikke for årets valg ennå, men mye tyder på lokale saker var sentrale også i årets valg. VG fikk gjennomført en undersøkelse rett før valget (figur 3).
3

Denne viser at eldreomsorg var viktigst for respondentene, foran helse og sykehus, klima og miljø og skatter og avgifter. Totalt svarte fire av ti at velferdssakene eldreomsorg, helse og sykehus, oppvekstvilkår for barn og unge og skole og utdanning var deres viktigste sak. Disse områdene utgjør til sammen størstedelen av kommunebudsjettene. Dette tyder på at valget i år kan karakteriseres som et velferdsvalg. Valget i 2023 ser derfor ut som et ganske vanlig lokalvalg, i den forstand at det i stor grad ser ut til å ha vært et velferdsvalg, uten altoverskyggende nye saker på tvers av høyre-venstreaksen. Bompenger, flyktningkrise og klimakrise er eksempler på slike saker fra de siste lokalvalgene.

Det er naturlig at de økonomiske høyre-venstre-spørsmålene, altså hvordan ressursene i samfunnet skal fordeles mellom folk, blir viktigere for folk i en situasjon preget av renteoppgang og dyrtid. Det gjelder også velferdsspørsmålene. Når pengene blir knappere, blir det viktigere for folk hvordan de forvaltes og fordeles. I tillegg er det er nærmest for en statsvitenskapelig jernlov å regne, at dårlige økonomiske tider svekker makthavernes oppslutning i befolkningen.4

2023 er neppe noe unntak fra denne regelen, og høye priser, stigende renter og dårligere råd fremstår som en viktig forklaring på hvorfor særlig regjeringspartiene Ap og Sp gikk ned i oppslutning i dette valget. Dette viser at selv om de er viktige, så er lokale saker ikke alt i et lokalvalg.

2.0 Arbeiderpartiet falt mindre i kjerneområdene sine

Arbeiderpartiet gjorde et historisk dårlig valg med en oppslutning på 21,6 prosent på landsbasis, og ble for første gang på nesten hundre år slått av Høyre i å være landets største parti.

For Arbeiderpartiet, som for alle andre norske partier, er det betydelige og systematiske forskjeller i hvor partiet gjør gode valg. Dette illustreres tydelig i (figur 4)5 hele etterkrigstiden i de ulike kommunene sees under ett. Spriket mellom industribygda Årdal og Bjekreim er over 50 prosentpoeng, på tvers av et tosifret antall valg. Det er særlig tre typer kommuner hvor Arbeiderpartiet har gjort det særlig godt i etterkrigstiden:

• Industrikommuner: Bygder hvor storindustriene har lagt grunnlag for en særlig sterk og organisert arbeiderbevegelse, hvor fagforening og parti går hånd i hånd.
• Hedmark/Oppland: Områder som historisk har hatt store sosiale forskjeller mellom storbønder og gårds- og skogsarbeidere.
• Den klassepolariserte periferien: Distriktskommuner i Nord-Norge som historisk har hatt store sosiale forskjeller mellom fiskerbønder og nessekonger og væreiere.

Den motkulturelle periferien på Sør-Vestlandet er derimot partiets svakeste region. Områder med relativt små sosiale forskjeller, hvor den kristne lekmannsbevegelsen, avholdsbevegelsen og målrørsla, heller enn fagforeningene, har vært de definerende lokale institusjonene.

I tabell 1 er et utvalg typiske kommuner for hver av de fire kategoriene kommuner fulgt gjennom etterkrigstidens kommunevalg, fram mot årets valg.6 Her ser vi at fallet i bastionene er entydig, etterkrigstiden sett under ett, men at nivået fremdeles er betydelig høyere enn landssnittet. Motsatt har Arbeiderpartiet i den motkulturelle periferien gjort stabilt dårlige valg.

I de tre første kategoriene står Arbeiderpartiet fremdeles sterkere enn ellers. Fallet i bastion-kommunene 2019-2023 var noe lavere enn landssnittet, og nivået for disse kommunene er fremdeles klart høyere enn landssnittet. Påfallende er det at industrikommunene har hatt en vekst fra 2019 til 2023. Dette virker imidlertid å være drevet av utvalget av kommuner, hvor valget i Årdal innebar et spektakulært resultat på 75 prosent, antakelig særlig knyttet til en lokal diskusjon om vindkraft, hvor Arbeiderpartiet snudde fra nei til ja. Trekker vi inn ikke bare de tre typiske vestlandske industrikommunene i tabell 1, men ser på de ti kommunene med størst sysselsetting i kraftkrevende industri under ett, ser vi at også her er det slik at nedgangen er lavere enn landssnittet.7

Utviklingen i de tre valgene 2015, 2019 og 2023 var 39-35-33 i snitt for de ti største industrikommunene, mot 33-25-22 i landet sett under ett.

Hva kan forskjellene handle om?

Det er for tidlig å trekke konklusjoner om 2023-valget, men en mulig hypotese er at kommuner med sterke tradisjoner for et parti, også er kommuner hvor organisasjonen er sterkere, og hvor man har sterkere grunnlag for å drive valgkamp. Forskjellen mellom industribygdene på Vestlandet, og distriktskommunene på Jæren, Ryfylke og Dalane er illustrerende i så måte, med vidt forskjellig organisatorisk fotfeste for Arbeiderpartiet historisk, selv om bygdene geografisk sett ligger hverandre nært.

3.0 Senterpartiet falt særlig kraftig i Nord-Norge

Senterpartiets sterkeste kommuner har i etterkrigstiden ligget i de store landbrukskommunene på Innlandet og i Trøndelag. De speiler Arbeiderpartiets beste kommuner på et viktig punkt: De er kommuner hvor det historisk ofte har vært en sterk interessemotsetning mellom storbøndene på den ene siden, og arbeiderne på den andre. I disse kommunene er det ofte Senterpartiet som har utgjort høyresiden i kommunen, mens Arbeiderpartiet er venstresiden.

Tradisjonelt var Senterpartiet et parti som var båret av en sterk oppslutning blant landets bønder. I 1957 var 73 prosent av Bondepartiets velgere bønder.8 Siden den gang har landbruket vært i drastisk endring: Andelen bønder blant de yrkesaktive falt fra 14 til 1 prosent mellom 1957 og 2013. I samme tidsperiode har andelen bønder blant Senterpartiets velgere falt til 11 prosent. Senterpartiet har altså blitt bygdefolkets parti, mer allment.

Fra 70-tallet og fram til i dag har Nord-Norge utviklet seg fra å være den svakeste regionen for Senterpartiet, til å være en særlig sterk region i lokalvalget i 2019. Figur 5 viser fylkestingsvalgene fra 70-tallet og fram til i dag, hvor vi ser at det var særlig i forbindelse med EU-kampen på 90-tallet at Sp breddet ut sin appell i nord. Ikke bare var man bøndenes parti, ikke bare var man bygdefolkets parti. Sp ble et parti som tok opp i seg nei til EU-velgere i bredt. Og EU-motstanden var sterk i Nord-Norge.

I 2019 fikk Sp en lignende, men enda brattere vekst i nord. Denne gangen ikke i protest mot sentralmakta i Brussel, men mot sentralmakta i Oslo, manifestert i Solberg-regjeringens sentraliserende reformer.

Da Senterpartiet falt kraftig i 2023-valget, var fallet kraftigere i Nord-Norge enn landssnittet. Det var også kraftigere enn fallet på Innlandet, som var også var blant Senterpartiets sterkeste områder i 2019-valget.

Hvorfor gikk det slik?

En mulig forklaring kan være et historisk fotfeste, hvor både tradisjon og organisasjon tilsier at Senterpartiet biter seg fast i innlandskommunene, mens kommunene i nord i mange tilfeller var svake for Senterpartiet før inntoget i 2019.

Det er også minst to andre forhold som også kan forklare Senterpartiets dårlige valg i nord. Den første er motstanden mot sentralisering som bar Sps vekst i 2019. I områder hvor Sp har lange historiske tradisjoner som lokalt styringsparti – som på Innlandet – er en mindre «Sp-vennlig» nasjonal dagsorden i mindre grad et problem enn i nord, hvor motstanden mot sentralisering var helt avgjørende i det sterke 2019-valget.

En annen mulig forklaring er kraftpakke Finnmark og elektrifisering av Melkøya, som var en av valgets store enkeltsaker. Regjeringen hadde vanskeligheter med å vinne gjennom med en fortelling om at utbygging av kraft garantert ville skje før gassanlegget på Melkøya ville få strøm til elektrifisering og dermed ikke tappe regionen for kraft slik mange uttrykte bekymring for. Senterpartiet hadde et landsmøtevedtak som de fleste tolket som motstand mot elektrifisering av Melkøya. Velgerne kan ha gitt Sp en særlig straff i nord for å ha gått med på det de oppfattet som politikk Sp egentlig var motstander av.

4.0 Det sentrale Østlandet har blitt viktigere for Høyre

Historisk har Høyre hatt sitt kjerneområde i kommunene rundt Oslofjorden, med Asker, Bærum, Nøtterøy, Oppegård og Oslo på topp.9 Kommunene kjennetegnes ved at de er geografisk nært sentrum av både politisk og økonomisk makt i Norge. Men ser vi etterkrigsperioden under ett, har det skjedd store forandringer i Høyres geografiske utbredelse. Med høyrebølgen på 70- og 80-tallet etablerte Høyre seg som et parti med fotfeste over hele landet, selv om det sentrale Østlandet bestod som partiets sterkeste område. Særlig bemerkelsesverdig var at Høyre etablerte seg i områder hvor partiet tidligere var noe av et fremmedelement, i områder hvor Venstre tidligere hadde stått sterkt. Etter EF-kampen på 70-tallet hadde Venstre blitt kraftig svekket parallelt med Høyres vekst.

På 2010-tallet og utover, etablerte kommunene i omlandet rundt de store byene på Vestlandet seg i tetsjiktet for Høyre. Kommuner som Austevoll og Øygarden har kommet opp nesten på nivå med Bærum og Asker som Høyre-kommuner. Rimelige forklaringer på denne historiske utviklingen kan være Venstres og motkulturenes tilbakegang, samt endring i Vestlandets økonomi, hvor store inntekter fra fiskeri, oppdrett og industrien rundt olje- og gass-næringen gav store inntekter og høy sosial mobilitet. Slik sett har disse kommunene flere velgere som sosialt sett ligner mer på Høyre-velgerne på Østlandet enn det som var tilfellet tidligere.

I tabell 2 ser vi at Høyre i Oslo og Akershus i 2023 utgjør en større andel av Høyres velgere enn ved noe stortingsvalg siden før Willoch. Der 2013- og 2017-valgene var valg hvor Vestlandet var historisk viktig for Høyres oppslutning relativt til Østlandet, var 2021- og 2023-valgene en vektfordeling tilbake mot Østlandet. I kommunevalget 2019 var andelen av Høyres velgere bosatt i Oslo og Akershus 31 prosent, mot 34 prosent i 2023. Veksten på Østlandet for Høyre er høyere enn hva tilflyttingen og befolkningsveksten skulle tilsi.

Hvorfor er det slik?

Når dette skrives, er det vanskelig å peke på én tydelig årsak til Høyres vekst på Østlandet i 2023-valget, som ikke dreier seg om den samme nasjonale valgvinden som har truffet alle kommuner. Det er likevel helt klart slik at de mest folkerike kommunene utgjør en stor andel av Høyres velgere på Østlandet. De fire største kommunene, Oslo, Asker, Bærum og Lillestrøm, utgjør alene nesten 27 prosent av Høyres velgere nasjonalt. I alle disse kommunene gikk Høyre fram, og en del av forklaringen på Høyres gode valg nasjonalt er å finne i disse kommunene og den dagsorden som her preget valget lokalt.

5.0 Der Industri- og næringspartiet har gått mest fram, er det Sp og Ap som har gått mest tilbake

Valgets nykommer, Industri- og næringspartiet, har blitt valgt inn i et stort antall kommunestyrer og stilte liste i 138 kommuner. Det er en like stor andel av kommunene som MDG og Rødt stilte lister i da de hadde sine gjennombruddsvalg i 2015 og 2019.

Flere kommentatorer har gjennom valgkampen pekt på at INP tar aller mest velgere fra Frp.10 Dataene på faktiske velgeroverganger i valget foreligger ikke ennå, men basert på kommuneresultatene til INP er det likevel nødvendig å sette spørsmålstegn ved en fortelling INP som et «nytt Frp». I tabell 3 er INPs ti beste kommuner listet opp. De fleste av disse i Vestland fylke, hvor partiet har gjort en særlig jobb med å stille lister. INPs sterkeste kommuner har ellers til felles å være småkommuner langs kysten, men i hovedsak ikke kommunene med størst innslag av storindustri. Hverken i Årdal, Sunndal, Ullensvang, Vefsn, Sørfold eller Bremanger stilte INP til valg.

Det mest påfallende i tabell 3, er at Frp ikke går tilbake i INPs sterkeste kommuner. Frp går faktisk i snitt litt fram, parallelt med at INP etablerer seg. Samtidig går Sp og Ap tydelig tilbake.

Vi kan ikke med dette si sikkert at INP har tatt velgere fra Sp og Ap i disse kommunene. Velgerne kan ha gått på kryss og tvers mellom partiene. Men det fremstår som sannsynlig at det har vært velgeroverganger mellom regjeringspartiene og INP i disse kommunene.

Det er også enda en grunn til at det ikke kan sies sikkert at INP tar mest velgere fra Frp. INPs sterkeste kommuner er nemlig i hovedsak små i innbyggertall, mens brorparten av norske velger bor i større byer. Det er dermed mulig at INP trekker mest velgere fra Frp i byene (og dermed på det nasjonale snittet), mens det gjøres innhugg i Ap og Sps velgere i distriktskommunene. Frp har tradisjonelt vært dårligere representert i kommunestyrene i de minst folkerike kommunene.

6.0 SV, MDG og Rødt ble hardt rammet av nedgang i byene

Tradisjonelt har SV vært et parti med sterkest fotfeste i distriktskommuner i Nord-Norge. Det gamle SV/SF, slik det framstod på 60-tallet, kan nærmest fremstå som en norsk avart av det den finske sosiologen Erik Allardt beskrev som «ødemarkskommunisme», med referanse til det sterke kommunistpartiet i Nord-Finland.

Siden 60-tallet har det skjedd betydelige endringer i SVs geografiske profil. Den nasjonale oppslutningen har vært rimelig stabil, sett under ett. Under den stabile nasjonale oppslutningen, har SV gått fram i bykommuner og tilbake i distriktskommuner.11 Ved stortingsvalget i 2021, var det et gjennomgående mønster at SV gjorde det best i de mest folkerike kommunene.12 Dette mønsteret gjelder også for Rødt og MDG, som trekker til seg en del av velgerne som SV tidligere var alene om på sentrum-venstre: velgere som bor i store byer med lang akademisk utdanning.

En rimelig hypotese er at klima, miljø og samferdsel er lavere på dagsorden enn i forrige kommunevalg. For særlig MDG, var et FNB på frammarsj og en polarisert debatt om bompenger – som jo særlig var konsentrert til folkerike kommuner – positivt for oppslutningen. I 2023 er den harde debatten om bompenger fra 2019 i stor grad borte, og FNB har blitt marginalisert som parti. 2023-valget var et valg dominert av økonomisk uro og velferdssaker der Arbeiderpartiet og Høyre tradisjonelt har sterkere sakseierskap.

Avslutning

Dette notatet har gjennomgått noen trekk ved partienes oppslutning i ulike kommuner. En hovedkonklusjon er at tradisjonelt sterke områder for de respektive partiene ser ut til fortsatt å være viktige.

2023-valget var et valg i en svært spesiell situasjon. Mange av velgerne som stemte i 2023 kan knapt huske en tid med så trang personlig økonomi som nå. Prisene stiger på varer og tjenester og lånene blir dyrere. Det virker å ha vært en viktig forklaring på hvorfor økonomiske spørsmål og velferdsspørsmål kom så høyt på dagsorden – og velgerne så tydelig straffet partier med makt.

Når offisielle data på velgeroverganger, velgerdemografi, med mer, blir gjort tilgjengelig, vil det bli mulig å gi mer håndfaste konklusjoner om hva som skjedde i 2023-valget. Partienes egne valganalyser vil gi i tillegg samle sammen den store erfaringsbaserte kunnskapen om valget som partiorganisasjonenes lokallag og fylkeslag sitter på.

Fra dette notatet er det likevel allerede noen interessante spørsmål som bør diskuteres videre om hvordan valget skal forstås:

• Arbeiderpartiet falt i oppslutning over hele landet, men mindre i noen kommuner enn andre. Hva var suksessfaktorene der det gikk bra? Dette notatet peker blant annet på kommuner med storindustri som en kategori av kommuner med bedre Ap-resultater.
• Høyre styrker seg over hele landet, men særlig i Oslo og Akershus. Kan dette knyttes til særlige lokale saker, lokal demografi eller en særlig sterk organisatorisk valgkamp her?
• Senterpartiet falt i oppslutning over hele landet, men særlig i Nord-Norge. Hvor viktig var Melkøya-saken for dette, hvor viktig var det at sentralisering var lavere på den nasjonale dagsorden og hvor viktig var det at dette er «nye» sterke områder for Senterpartiet?
• INP fikk sitt gjennombrudd i norsk lokalpolitikk. I de sterkeste kommunene til INP har særlig Ap og Sp gått tilbake. Hvor mye av velgerovergangene til INP kom fra disse partiene, og hvor mye kom fra Frp?
• Summen av Rødt, SV og MDG gikk tilbake over hele landet, men MDGs fall i storbyene er en særlig viktig del av denne fortellingen. Hvor gikk MDGs storby-velgere?

Dette notatet er skrevet av rådgiver Axel Fjeldavli i september 2023, i etterkant av kommune- og fylkestingsvalget. Dersom du finner feil eller mangler eller har andre tilbakemeldinger tar vi gjerne imot dette på axel@tankesmienagenda.no (mailto:axel@tankesmienagenda.no)