Handel, globalisering og det norske arbeidslivet
Handel gir vekst. Handel gir store fordeler til landene som deltar. Vi kan produsere mer for samme innsats når vi spesialiserer og bytter. Som et lite land er Norge ekstra avhengig av handel. Vi må eksportere det vi produserer for å finansiere vår velferd, og importere for å få varene vi trenger, men ikke produserer. Vi lager ikke alt vi trenger og vi trenger ikke alt vi lager. Vi er trolig et av landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden, og norsk eksport ligger jevnt over på om lag 40 prosent av BNP. Import pluss eksport som andel av total produksjon, også kalt handelsintensitet, har i flere tiår ligget på mellom 70 og 80 prosent av BNP. Det er høyere enn USA, Storbritannia, Tyskland og USA. Norsk næringsliv hevder seg i sterk internasjonal konkurranse, til tross for et høyt kostnadsnivå. Det er fordi vi holder et høyt produktivitetsnivå i norsk økonomi. Produksjonen av det vi eksporterer foregår over hele landet, og mange av de eksportrettede bedriftene som gir arbeidsplasser og bidrar til vår verdiskapning ligger utenfor byene.
EØS-avtalens betydning for norsk økonomi er et godt eksempel på gevinstene som fra handel for en liten, åpen økonomi som vår. EØS har vært avgjørende for utviklingen i norsk økonomi siden 1994, da avtalen trådte i kraft. I løpet av tiden med avtalen har Norge hatt en god økonomisk vekst og sysselsettingsvekst, og en kraftig økning i reallønningene. Den sømløse integrasjonen med EU gjennom EØS har bidratt til at rundt 80 prosent av den totale norske eksporten går til EU, og at 70 prosent av importen kommer fra EU. Seks av ti eksportarbeidsplasser bygger på EU-markedet. Det er dessuten vanskelig å se for seg hvordan veksten i norsk økonomi ville vært mulig uten arbeidsinnvandringen som er kommet gjennom EØS. Avtalen gir forutsigbare, likeverdige rammer for integrasjon, konkurranse og mobilitet. Gjennom integrasjon med andre land øker vi vår kunnskap, vårt nettverk og evnen til nyvinning ved å være tilstede i markedene. Når Norge nå er i en omstillingsfase, er handel og EØS ekstra viktig, og for å videreføre vår sterke velferdsstat i takt med demografiske endringer og økte krav i befolkningen trenger vi ny eksport.
Men handel gir også utfordringer. Den siste tiden har vi sett en økende skepsis til handel og globalisering over hele verden. Det har blant annet Brexit og det amerikanske valget vist med tydelighet. Bernie Sanders og Donald Trump var uenige om det meste, men forente i sin fordømmelse av internasjonal handel. Brexit i Storbritannia må forstås blant annet i lys av betydelig arbeidsinnvandring og konsekvensene av dette, særlig for de lavtlønte i økonomien. For ulikhetene øker, og selv om kaken blir større av handel, er det ikke gitt at alle får mer. Arbeidsplasser kan forsvinne som følge av konkurranse med lavkostland, og arbeidsmigrasjon fra fattigere til rikere land kan legge press på lønn og arbeidstakerrettigheter til dem som allerede bor og jobber i vertslandene. Handel er ikke er bærekraftig når gevinstene ikke fordeles. Dersom vi i Norge skal fortsette å ha bred oppslutning om betydningen av en åpen økonomi, må vi også sørge for at alle får sin del av gevinsten.
I Norge har den norske modellen vært i en særklasse til å fordele gevinstene. Modellen har gjort oss spesielt godt rustet til handel med varer. Vi har klart å kombinere en åpen økonomi, altså høy eksponering mot den globale konkurransen, med mindre økonomiske forskjeller enn mange andre land. Den norske modellen med trepartssamarbeid og koordinert lønnsdannelse har gitt arbeidstakerne sin del av verdiskapingen, gjennom en sammenpresset lønnsstruktur og et høyt lønnsgulv. For å forsvare lønnsnivået, er det et kontinuerlig press for omstilling og effektivitet i det norske arbeidslivet. Det lønner seg å investere i kapital og teknologi for arbeidsgiver, og ikke minst i kompetanse blant de ansatte, særlig blant de lavest kvalifiserte. Dette har gitt høy produktivitet. Velferdsstaten sikrer dem som mister jobbene sine. Gjennom ordninger som beskytter mot inntektsbortfall, er risikoen ved globalisering fordelt mellom arbeidstaker og staten. Trepartssamarbeidet har bidratt til et lavt konfliktnivå mellom partene i arbeidslivet. Alt i alt har den norske modellen gitt oss en solid konkurranseevne i internasjonale produktmarkeder.
Men den norske modellen er utfordret av arbeidsmigrasjon. Den samme modellen har ikke har vært like godt rustet til å takle bevegelse av arbeidskraft. Flyt av tjenester og arbeidskraft, som følge av EØS-avtalen, er den kilden til ulikhet som følge av handel og globalisering som har vært tydeligst i Norge. Etter østutvidelsen av EU i 2004, med påfølgende tilbudssjokk av arbeidskraft i norsk økonomi, har vi sett et betydelig omfang av sosial dumping, svart arbeid og redusert lønnsvekst i deler av det norske arbeidsmarkedet. Som følge av dette har debatten om handel, globalisering, ulikhet og EØS blusset opp på nytt. Flere har tatt til orde for at Norge må si opp eller reforhandle EØS-avtalen, og skepsisen er naturligvis størst blant dem som merker utfordringene mest.
EØS har gitt vern og innebærer stort handlingsrom. Mange forventet at norske arbeidstakerrettigheter skulle være strengere enn EU/EØS-retten da EØS-avtalen ble inngått. Men årene med avtalen har styrket norske arbeidstakerrettigheter på en rekke områder. EUs regler har gitt et bedre vern, også for norske arbeidstakere, og EØS-retten har satt grenser for norske politikere som har ønsket ytterligere liberalisering av arbeidslivet.
EUs direktiver for arbeidsliv etablerer kun minimumsregler for arbeidsvilkår, og landene står fritt til å ha strengere regler, men de kan i hovedsak ikke stå i motsetning til EUs prinsipper om fri bevegelse og ikke-diskriminering. Det er i dag et stort og ubrukt handlingsrom for å ivareta nasjonale regler for arbeidslivet innenfor avtalen, slik at vi kan videreføre institusjoner som gjør at gevinster ved handel blir jevnt fordelt. Samtidig har EØS-avtalen også medført begrensinger på hvor langt det er mulig å gå for å sikre at norske arbeidstakerrettigheter gjelder for dem som jobber i Norge. I notatet ser vi nærmere på to bransjer som har vært påvirket av EØS og det tilhørende handlingsrommet for nasjonal politikk for å imøtekomme utfordringer: verftsbransjen gjennom verftssaken og bemanningsbransjen. Vi drøfter i hvilken grad handlingsrommet er brukt, og hvilke tiltak som kan styrke arbeidstakernes posisjon og hindre økende ulikhet.
Ulikhet som følge av handel og globalisering er mulig å gjøre noe med. Løsningen er ikke å innføre proteksjonistiske tiltak, og Norge må beholde EØS-avtalen. Løsningen ligger i den nasjonale politikken. At nasjonal politikk er viktigst for et lands ulikhet vet vi fordi det er store forskjeller i ulikhet innad i land som er like deltakende i den globale handelen. Også innenfor de omfattende handelsregulerende rammene av EU/EØS er ulikheten innad i land stor.
I andre land med tydelige proteksjonistiske strømninger, som USA og Storbritannia, har man i liten grad evnet å omfordele fordelene og ulempene av handel. En skulle kanskje tro at det er en motsetning mellom en sterk og omfordelende velferdsstat og utstrakt handel. Men tvert imot går handel og velferdsstat hånd i hånd, fordi stor grad av åpenhet gjør at innbyggerne er mer utsatt for mulige sjokk i den internasjonale økonomien. Da blir det ekstra viktig å ha et sosialt sikkerhetsnett for å sikre oppslutning om handel. Dersom ulikhetene fortsetter å øke i Norge og presset nedover på de laveste lønningene tiltar, står også den hittil brede norske oppslutningen om internasjonale handelsavtaler som EØS på spill. Vinnerne av den globale handelen må kompensere taperne, og politikken fremover må tilpasses de utsatte gruppene for å ikke forsterke proteksjonistiske strømninger. For å redusere ulikhet i Norge, sikre høy sysselsetting og et velorganisert og godt arbeidsliv er det norske politikere som må ta i bruk nødvendige virkemidler, handlingsrommet er der. Vi foreslår fem tiltak:
- Styrke det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet: dette er et felles ansvar mellom partene. Regjeringen må inkludere, fagbevegelsen må verve og politikerne må gi sterke insentiver for fagforeningsmedlemskap blant arbeidstakerne.
- Bremse utviklingen med rettsliggjøring: omkamp etter omkamp i rettssystemet, der ESA blir trukket inn i krevende konflikter om norsk arbeidsliv, er en utvikling som ikke bør fortsette. Partene må i større grad være i forkant og etablere enighet om vanskelige prinsipper som følger av internasjonal handel.
- Gjøre det enklere å ta i bruk allmenngjøringsordningen: dokumentasjonskravene bør mykes opp, og vedtakenes varighet bør gjøres lengre.
- Begrense bemanningsbransjen og vurdere forbud mot innleie: muligheten for å forby innleie av arbeidskraft i svært utsatte bransjer, etter en tysk modell, bør utredes nærmere, og avtaler om tidsbegrenset innleie utover vanlig vikarbruk må være hjemlet i en landsomfattende overenskomst.
- Sterkere innsats mot sosial dumping, svart arbeid og arbeidslivskriminalitet: vi må ansvarliggjøre profesjonelle oppdragsgiver i større grad. Dessuten må vi styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom Arbeidstilsynet og andre etater for å avdekke arbeidslivskriminalitet, og stille strengere krav til bruk av lærlinger ved offentlige innkjøp.
Arbeidet med notatet er utført med støtte fra Industri Energi, og vi takker for deres økonomiske bidrag og den faglige friheten de gav oss under arbeidet.
