Grønn vekst for framtida

En retningsgivende nærings- og industripolitikk for sentrum-venstre. Dette notatet er resultatet av en tverrpolitisk arbeidsgruppe med representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de Grønne, i samarbeid med Tankesmien Agenda. Notatet tar til orde for en retningsgivende og bærekraftig nærings- og industripolitikk som støtter opp om tydelige klima- og miljømål, og som sikrer rettferdig omstilling, fordeling av gevinster, bærekraftig velferd og arbeidsplasser i hele landet.

I hele Norge finnes små og store bedrifter som hver dag utvikler kvalitetsprodukter og tjenester som verdsettes høyt av kundene, som skaper arbeidsplasser og som gir verdier til fellesskapet. For å finansiere velferden vår er vi avhengige av disse bedriftene og skatteinntektene de gir. Forholdet går også motsatt vei: gode velferdsordninger og omfordeling er i næringslivets egeninteresse, og små økonomiske forskjeller gir oss mer økonomisk vekst og verdiskaping.
Norsk næringsliv er konkurransedyktig og produktivt og gjør stadige grep for å bli mer bærekraftig. Ikke sjeldent har norske bedrifter ligget i forkant av politiske reguleringer, ved å strekke seg lengre enn minimumskravene tilsier, og de har dermed utviklet produkter og tjenester som i seg selv presser andre næringsaktører til å gjøre det samme. Konkurransen har slik gitt et større press for innovativ og bærekraftig produktutvikling.

Men det haster å gjøre norsk økonomi enda mer klima- og miljøvennlig. Som FNs klimapanel advarte om i 2018 har vi 11 år på oss til å halvere verdens utslipp av klimagasser. Vi trenger både nye jobber og eksportinntekter i tillegg til dem vi har, og framtidas næringsutvikling må være grønn. Hadde private initiativ alene kunnet sørge for at vi fikk på plass det grønne skiftet, ville vi vært der allerede. Vi er dessverre langt unna: næringslivet er utsatt for høy klimarisiko og den grønne omstillingen i Norge går for sakte. Vi er for avhengig av enkeltnæringer, og trenger flere bein å stå på, som ofte beskrives som at norsk økonomi må differensieres. Som regjeringens perspektivmelding fra 2017 pekte på, må vi omstille norsk økonomi framover til en ny situasjon, der Norge ligner mer på andre økonomier uten olje- og gassressurser. Selv om Norge har store muligheter innenfor flere næringer, vil ikke disse baseres på grunnrente1, og annen næringsutvikling vil dermed ikke gi samme superprofitt som oljevirksomheten gjør.

Raske teknologiske endringer og klima- og miljøutfordringene er forhold som øker usikkerheten til enkeltbedrifter i deres hverdag. I fravær av offensiv nok politikk som avlaster risiko og gir retning, blir næringslivet stående for alene til å satse stort nok. Ny teknologiutvikling er langsiktig. Men for de aller fleste bedrifter må investeringer kaste av seg også på kort sikt. Teoretisk er det mange gode argumenter for en næringsnøytral eller tilretteleggende næringspolitikk, men disse holder ikke i møtet med virkeligheten.

Økende sentralisering, manglende grønn omstilling som delvis kommer av en konserverende næringspolitikk, og behovet for rettferdig omstilling er blant forholdene som gjør det nødvendig med en ny retningsgivende næringspolitikk i dag. I løpet av høsten 2018 og våren 2019 har Espen Barth Eide, Geir Pollestad, Kari Elisabeth Kaski og Per Espen Stoknes, fra henholdsvis Ap, Sp, SV og MDG møttes regelmessig for å stake ut en tydelig grønn og mer aktiv næringspolitikk. Kristelig Folkepartis Dag Inge Ulstein deltok i arbeidet frem til han gikk inn i den sittende regjeringen. Deltakerne har representert seg selv som enkeltpersoner. Tankesmien Agenda har fungert som sekretariat for prosessen, der leder Trygve Svensson, Sigrid Hagerup Melhuus, Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim og Sigrun Aasland deltok i arbeidet. Gjennom flere møter med ekspertinnledere og åpne diskusjoner har utvalget kommet frem til en felles retning for politikken. Dette notatet gjør rede for en felles visjon, prinsipper og eksempler på konkrete forslag til tiltak. I løpet av arbeidet har det blitt tydelig at en framtidsrettet næringspolitikk må forene tre mål:

(1) Grønn vekst er mulig og nødvendig innenfor rammen av jordas bæreevne.
(2) En nærings- og industripolitikk for framtida må gi rettferdig fordeling, og jobber og gode liv i hele landet. Hvis ikke omstillingen er rettferdig, forsvinner oppslutningen om politikken. Motsatt vil omstillingstrygghet gi omstillingsvilje.
(3) For å oppnå en grønn og rettferdig omstilling må vi føre en aktiv og retningsgivende nærings- og industripolitikk. Vi må ta et endelig farvel med dagens næringspolitikk: idéen om at en passiv, tilretteleggende eller næringsnøytral tilnærming vil gi oss næringsstrukturen som er nødvendig for framtida. Ikke minst må politikken sette oss i stand til å ta i bruk ressurser i hele landet. En ny, retningsgivende næringspolitikk legger til grunn et strategisk partnerskap mellom staten, regionale og lokale myndigheter og næringslivet for framtidas næringsutvikling.

Utvalget har blitt enige om mål for disse tre prinsippene, og eksempler på tiltak for å oppnå dem. Tiltakene er ikke uttømmende. Alle målene og tiltakene skal gi næringsutvikling i Norge. I fase II av arbeidet, som vil fortsette etter kommunevalget 2019, vil utvalget enes om flere tiltak for å oppnå overordnede mål og visjon.

Mål for grønn vekst: Grønn vekst handler om en absolutt begrensing av klima- og miljøskade, samtidig som økonomien fortsetter å vokse. Vi skaper altså mer verdier, samtidig som vi bruker mindre ressurser. Grønn vekst forutsetter økt ressursproduktivitet i produksjonen. Økt ressursproduktivitet innebærer en stadig mer effektiv bruk av innsatsfaktorene i økonomien. Det betyr lavere utslipp av klimagasser og mindre miljøbelastning, samtidig som verdiene vi skaper basert på innsatsfaktorene øker. Begrepene økt ressursproduktivitet og grønn vekst forklares nærmere i del 3.1.2.

For å opprettholde vår høye levestandard trenger vi fortsatt vekst og verdiskaping. Det nye er erkjennelsen av at all økonomisk vekst må skje innenfor jordas bæreevne og med lavest mulige utslipp. Det betyr at vi må bruke ressursene langt mer effektivt, og fremme ressursproduktivitet på nye måter gjennom smartere materialvalg, sirkulær anvendelse og nye forretningsmodeller. Skal vi lykkes med det, trenger vi konkretet politiske mål og virkemidler for å oppnå disse ambisjonene.

For å gi grønn vekst og økt ressursprodukt er det behov for en rekke tiltak. Blant dem er følgende:

1. Ressursproduktiviteten i norsk produksjon skal tredobles innen 2040 fra 2020-nivå, tilsvarende en gjennomsnittlig årlig økning på 5 prosent. Mål om tredobling av ressursproduktiviteten tar utgangspunkt i to forhold: (1) norsk økonomi vil kunne fortsette en vekst som tilsvarer dagens nivå, (2) samtidig som vi vil oppnå forskningsbaserte og forpliktende klima- og miljømål, herunder å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. I perioden 2003-2014 har land som Sverige, Finland og Danmark oppnådd et tilsvarende nivå i ressursproduktiviteten, mens Norge ikke har klart dette. Målsettingen skal iverksettes i samarbeid med industrien og næringslivet, og alle sektorer skal rapportere på felles indikatorer.
2. Bedrifter som oppnår en høyere ressursproduktivitet enn den politiske målsettingen, bør oppnå skattemessige fordeler.
3. OECDs indikatorer for grønn vekst skal bli en del av rapporteringen i statsbudsjettet. Norge rapporterer allerede årlige tall til OECD med utgangspunkt i deres green growth indicators1. Ved å inkludere indikatorene i det norske statsbudsjettet, vil vi få en systematisk oversikt over hvordan Norge ligger an i utviklingen mot økt ressursproduktivitet og den grønne omstillingen av økonomien.
4. Det skal opprettes materialdatabaser for en sirkulær bygg- og industriproduksjon. De fleste materialene kan brukes nærmest endeløst, såfremt de holdes rene, designet legger til rette for gjenbruk og produkter følges av sporingssystemer. Databasene skal gi oversikt over tilgjengelige materialer for gjenbruk for næringsaktører. En materialdatabase som gjør gjenbrukte materialer mer tilgjengelig for næringslivet vil kunne stimulere til innovasjon og kostnadsbesparelser for bedrifter i hele landet.
5. Tydelige nasjonale mål for enkeltsektorer som for eksempel skipsfart og industri må tallfestes og tidfestes, slik at de forplikter både myndigheter og næringsaktører og sikrer forutsigbare konkurransevilkår. Slike mål skal formuleres i tett dialog med næringslivet.
6. Norge skal ha en verdikjede for karbonfangst og -lagring tilsvarende 5 millioner lagret tonn CO2 pr. år i 2030.
7. Det skal utvikles løsninger for elfly tilpasset norske kortbaneflyvninger, gjennom offentlige innkjøp og kontrakter, lettelser i avgiftssystemet og offentlige investeringer.
8. Det utvikles en nasjonal eksportstrategi med mål om å doble norsk eksport fra industrien utenfor petroleumsklyngen innen 10 år.
9. Det norske samfunnet skal ikke ha utslipp fra fossile energikilder i 2050.

Mål for rettferdig omstilling: Arbeidstakerne skal være trygge på at de får gode jobber, uansett hvor i landet de bor, og at de får tilgang til nødvendig kompetanse for å være en del av det norske arbeidslivet. Å sikre trygghet for jobb og framtid er også fellesskapets ansvar, og byrden av omstillingen kan ikke falle på den enkelte. Rettferdig omstilling betyr gradvis innfasing av verdensledende kunnskap og teknologi til flere næringsområder.

Den nordiske samfunnsmodellen, med lav ulikhet, høy tillit, sterke sosiale strukturer og offentlige investeringer i utdanning og annen infrastruktur, har gjort oss til et velstående land. Selv om vi med stor sannsynlighet ville vært et rikt land uten oljen, slik våre naboland Sverige og Danmark er, har vi blitt ekstra rike på grunn av oljen. Som regjeringens Perspektivmelding fra 2017 pekte på, tilsier internasjonale klimaforpliktelser, fornybar teknologiutvikling og eksisterende oljereserver at oljeinntektene vil falle de neste tiårene2. Disse endringene kan ikke komme som et sjokk på norsk økonomi, og heller ikke på norsk sysselsetting. Selv om vi fortsatt skal produsere olje og gass i Norge framover, må vi trappe opp overføringene av teknologi og kompetanse fra petroleumsnæringen til nye, grønne anvendelser allerede nå. Olje og gass har vært og er fortsatt Norges ledende industrieventyr i Norge, og vi har mye å takke dem som har bygget opp virksomheten på sokkelen og leverandørindustrien for. Nå skal vi ta steget inn et nytt, og mer differensierte industrieventyr, hvor vi skaper nye jobber innenfor rammen av den norske arbeidslivsmodellen, og på skuldrende av teknologien og kompetansen vi allerede har.

Eksempler på tiltak som skal bidra til rettferdig omstilling er:
10. Det må utvikles et helhetlig system for grønn omstilling med offentlig støtte som er forutsigbart og som ivaretar den enkelte arbeidstaker (ikke utelukkende bedriften). Et slikt helhetlig system for omstilling må inkludere en nasjonal kompetansereform.
11. Virksomheter som investerer i kompetanse bør kunne skrive kostnadene over flere år.
12. Offentlige utdanningsinstitusjoner må tilby korte og yrkesrettede moduler for etter- og videreutdanning på ulike nivåer og for en rekke grupper av arbeidstakere som er tilgjengelig i hele landet.
13. Finansiering av kompetansereform må knyttes til trepartssamarbeidet og inngå i lønnsoppgjør slik at forhandlingsinstituttet styrkes og flest mulig får tilgang på ny kompetanse.
14. Det skal iverksettes offentlige programmer for teknologioverføringer fra petroleumsnæringen til andre, nye næringer med et langsiktig perspektiv.
15. Skatte- og avgiftspolitikk som har som intensjon å bidra til klimakutt for enkeltpersoner må være progressiv og kompensere for ulempene av store avstander, slik at skatte- og avgiftspolitikken er sosialt- og geografisk utjevnende.

Mål for en aktiv og retningsgivende næringspolitikk: For å oppnå grønn vekst og rettferdig omstilling (mål 1 og 2), trengs en ny, retningsgivende nærings- og industripolitikk.

Global konkurranse, raske teknologiske endringer og klima- og miljøutfordringer kan øke usikkerheten for enkeltbedrifter som står foran investeringsbeslutninger og utviklingsprosjekter. Disse forholdene gjør offentlige initiativ for næringsutviklingen viktigere enn på lenge. Behovet for en retningsgivende og offensiv næringspolitikk som i større grad bidrar til å utløse potensial for ny vekst og verdiskaping er dokumentert av ekspertutvalget for grønn konkurransekraft fra 2016, som peker på at «staten må spille en mer aktiv rolle blant annet som rammesetter», at «det er behov for en ny dynamikk mellom myndigheter og næringsliv», og at staten må sette mål og peke på retning i samarbeid med næringslivet.

En tilretteleggende næringspolitikk, der statens rolle er å stå i bakgrunnen og rette opp markedsfeil, og ellers overlater hovedansvaret til de private å løse samfunnsutfordringene våre, er en feilslått og utdatert tilnærming, sett i lys av hva vi i dag vet om innovasjon, og offentlig sektors rolle som entreprenør.

En framtidsrettet, retningsgivende næringspolitikk som utvalget tar til orde for i dette notatet vil innebære at myndighetene inngår i strategiske partnerskap med næringslivet, med en felles visjon om konkrete utfordringer som skal løses.

En slik tilnærming handler dermed ikke om en romantisering av næringspolitikken fra tidligere tiår, der både Norge og verden så annerledes ut. Langt mindre om å peke ut vinnere blant enkeltbedrifter eller teknologier. Politikken skal ikke stå i veien for en sunn og effektiv konkurranse mellom bedrifter. Offentlige aktører skal heller ikke gjøre noe som næringsaktører kan gjøre bedre eller like godt. Myndighetene skal gjøre det som ellers ikke blir gjort. Staten og lokale myndigheter skal dermed i større grad fungere som en entreprenør og drivkraft for grønn omstilling, i tett samarbeid med næringslivet. Næringspolitikken skal dessuten understøtte flere mål i samfunnet vårt, som levende distrikter og næringsutvikling over hele landet, i lokalsamfunn der naturressursene er lokalisert.

Eksempler på tiltak for en ny, retningsgivende næringspolitikk er:
16. Offentlige anskaffelser skal brukes systematisk for å utvikle nye, grønne næringsmuligheter for Norge, for eksempel innen maritim næring.
17. Staten må ta mer risiko. Offentlig tålmodig kapital skal ikke konkurrere med privat kapital, men bidra til teknologiutvikling som ikke vil finansieres av markedet, som har potensial for å gi verdiskaping og bærekraftig produksjon i Norge i framtida.
18. Staten kan bidra til å fylle hull i grønn næringsutvikling som er langsiktig og en del av verdikjeder der norske aktører deltar i flere faser. Slik kan man sikre at aktører i samme kjede finner hverandre. Dette kan gjøres på flere måter, for eksempel ved å styrke FoU, infrastruktur eller at det offentlige foretar direkte investeringer.
19. Det statlige eierskapet skal brukes systematisk og strategisk for å bygge nye, norske næringsmuligheter. Tilnærmingen innebærer en ny fleksibilitet i det statlige eierskapet: staten kan kjøpe eller øke sitt eierskap i selskaper, for eksempel i forbindelse langsiktig teknologiutvikling som krever tilgang til tålmodig kapital, eller dersom det er fare for at selskaper flytter ut av landet. Statlig eierskap kan dermed redusere betydningen av kortsiktige kvartalsvise resultater i utviklingsfaser. Samtidig skal staten selge seg ned og ut av selskaper når behovet for statlig eierskap ikke er tilstede.
20. Regionale myndigheters utviklingsrolle må styrkes. Utviklerrollen ligger i dag til fylkeskommuner, men betydelige økonomiske kutt gjør det vanskelig å fylle rollen. Behov for ny og oppgradert infrastruktur og potensial for offentlig/private partnerskap fanges ofte først opp på dette nivået.

Det er ingen motsetning mellom en god næringspolitikk på den ene siden, og en god klima- og miljøpolitikk, distriktspolitikk eller fordelingspolitikk på den andre. Tvert imot. En grønn næringspolitikk handler om en ny og helhetlig tilnærming til klimaomstilling, rettferdighet, og produktiv næringsutvikling. Vekst og verdiskaping er høyest og mest bærekraftig når den er tuftet på et ryddig og godt organisert arbeidsliv med små lønnsforskjeller.