En kompetansereform som virker

Norsk arbeidsliv er alltid i endring og omstilling. Historisk har sterke samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakeres organisasjoner vært avgjørende for å sikre omstillingsevne og produktivitet i Norge. Globalisering, digitalisering og ressursknapphet er store trender som påvirker hele samfunnet vårt, også økonomi og arbeidsliv. Handelsnæringen ligger foran i mange av disse endringene fordi digitaliseringen allerede har vært betydelig, handlemønstre endrer seg, og mange aktører tar ansvar for klima og miljø og utforsker nye og mer bærekraftige forretningsmodeller. Handelsnæringens kompetansebehov har allerede endret seg raskt og vil fortsette å være i endring. Samtidig er handelsnæringen, som sysselsetter over 370 000 mennesker, særlig viktig å forstå når man skal utvikle politikk for kompetanseløft, fordi mange av dem som jobber der har lite formalkompetanse og dermed representerer en gruppe ofte får for lite kompetansepåfyll, selv om de sannsynligvis trenger det mest.

Kartlegginger av handelsnæringen viser at digitalisering kontinuerlig endrer kompetansebehovene i næringen. Mye tyder på at kompetanseløft som skjer i samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne kan gi store gevinster for bedriftene. Dette er erfaringer med tydelig overføringsverdi til andre deler av arbeidslivet.

Mye oppmerksomhet men for få konkrete grep. Det er mye politisk oppmerksomhet om og anerkjennelse av behovet for kompetansepåbygging gjennom arbeidslivet. Flere offentlige utredninger og rapporter har belyst behov og mulige løsninger. Så langt har denne diskusjonen likevel ikke endt i en enighet om hvem som skal gjøre hva, og hvordan en kompetansereform skal finansieres. En stor utfordring er at arbeidslivets parter har fått for liten plass i både utredningsarbeid og konkrete forslag. Flere forslag til tiltak og reformer for kompetanseløft som er til politisk debatt i dag har gått altfor langt i å gjøre enkeltindivider ansvarlig for finansiering av kompetanse som kommer fellesskapet til gode, og er ikke er tydelig nok på hvor stort behovet for mer kompetanse i det norske arbeidslivet er.1 Selv om alle vil trenger kompetansepåfyll gjennom arbeidslivet, vil politiske tiltak spesielt måtte rette seg inn mot dem med lav formell kompetanse og lav lønn. Det er særlig behov for å styrke mulighetene for livslang læring i yrkesfaglige deler av arbeidslivet. På samme tid vet vi fra tidligere erfaring at offentlige kompetansetiltak i for stor grad favoriserer høyt utdanna grupper.2 I dette notatet argumenterer vi for at trepartssamarbeidet må få større plass i utformingen av virkemidler og finansiering for livslang læring.

Gode eksempler finnes. Allerede har mange av arbeidslivets organisasjoner etablert egne ordninger for kompetanseløft, der det for eksempel bygges inn i tariffavtalene. Det finnes også konkrete eksempler på kompetansekartlegginger og -prosesser på enkelte arbeidsplasser. Også på samfunnsnivå er arbeidslivets parter naturlige pådrivere for kompetansereform. I nyere norsk historie har store utfordringer og endringer ofte blitt løst i trepartssamarbeidet: pensjon, sysselsetting og arbeidstidsbestemmelser er noen av dem. Gode eksempler på partssamarbeid om kompetansepåfyll finner vi også i bransjeprogrammene, der myndigheter, arbeidslivets parter og utdanningsinstitusjoner i fellesskap utvikler markedsnære tilbud som imøtekommer arbeidslivets kompetansebehov.

Ujevn fordeling. I Norge er det uttalt enighet om å møte omstilling i arbeidslivet gjennom satsing på kompetanse, framfor å åpne for lavere lønn blant ansatte med lite formell kompetanse. Likevel ser vi et begynnende lavlønnsspor i deler av arbeidslivet med lav organisasjonsgrad, og vi har allerede et stort etterslep i utdannings- og kompetansepolitikken.3 Vi vet at tilgangen til etter- og videreutdanning er ujevnt fordelt i arbeidslivet. Arbeidstakere med lav formell utdanning deltar mindre både i formell og ikke-formell opplæring og får sjeldnere finansiell støtte fra arbeidsgiver til dette. Midlertidig ansatte og arbeidstakere på kort deltidskontrakt deltar mindre i kurs og annen opplæring enn fast ansatte og heltidsansatte. Det har vist seg særlig utfordrende å forene små stillingsbrøker med nødvendig kompetansepåfyll. Oppdatert og formalisert kompetanse er viktig både for å mestre jobben vi har og for å kunne finne ny jobb dersom den gamle forsvinner. Blant voksne er det også store variasjoner i grunnleggende ferdigheter som kreves i arbeidslivet. Nær 600 000 voksne mangler fullført videregående opplæring i Norge i dag.4

Mange ønsker ny kompetanse. Med ny teknologi oppstår mange nye kompetansebehov. Det gjelder både teknologisk kompetanse og annen kompetanse for å løse nye oppgaver som oppstår eller endrer seg. I flere spørreundersøkelser har Tankesmien Agenda dokumentert at etterspørselen blant ansatte i industri, offentlig sektor og handelsnæringen etter ny kompetanse er høy. Mange arbeidstakere er villige til å øke kompetansen sin for bedriftens og samfunnets beste. Det er imidlertid store variasjoner i hvor systematisk det jobbes med å møte denne etterspørselen i bransjer og på ulike arbeidsplasser. Ofte har arbeidstakere fått lite tilbud om kurs og utdanning. Det vil alltid være en risiko for underinvestering i kompetanse, fordi gevinsten av slike investeringer tilfaller flere enn den som ofte bærer kostnaden, som arbeidsgiver. Det betyr at fellesskapet må ta en del av denne kostnaden sammen med arbeidsgiver og arbeidstaker for å sikre både tilstrekkelig finansiering og relevant påfyll.

1. En kompetansereform som en del av tariffavtaler og lønnsoppgjør

En kompetansereform for framtida må bygge videre på samfunnsinstitusjonene som har gitt kontinuerlig omstilling i norsk økonomi og arbeidsliv, framfor å bygge opp nye systemer på siden. I dag finnes flere kompetansetiltak som organiseres av arbeidstakersiden, blant annet FLT-modellen, som også Handel og kontor er noe involvert i. Framover kan arbeidsgiver, arbeidstaker og staten bidra til finansiering av en slik modell. Det er avgjørende at lavtlønte ikke bruker sin lønnsvekst på kompetanse, men at myndigheter tar et større ansvar for de gruppene som i utgangspunktet tjener minst.

2. Bransjeprogram som ledd i en bredere kompetansereform

I dag er det etablert bransjeprogram innen industri og helse og omsorg. Regjeringen har bedt om innspill til et nytt program. Varehandelen bør være neste bransje ut. Fagtilbudet kan utvikles i tett samarbeid mellom arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakersiden og fagskoler som tilbydere av utdanning, og bør inneholde korte og yrkesrelevante moduler som er mulig å ta gjennom fleksible løp for arbeidstakerne.

3. Oppdaterte fagbrev for varehandel og logistikk

Vi vet at flere arbeidsgivere opplever fagbrev i salgsfaget som lite relevant, og enkelte foretrekker å ansette ufaglærte. Det pågår en fagfornyelse av læreplaner for yrkesfag i disse dager. Et nytt fagbrev i salgsfaget bør reflektere dagens og framtidas behov i varehandelen, og dekke et bredt spekter av fagområder. Fagbrevene som er relevant for varehandel og logistikk må utvikles i tett dialog med arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.

4. Være varsom med å utvikle uformelle løp utenfor rammen av fagbrev i offentlig regi

Enkelte har tatt til orde for mer uformelle løp i regi av det offentlige som ikke gir fagbrev, og som skal fange opp unge som mangler formell kompetanse, eksempelvis ved at unge i arbeidslivet kan følge eldre arbeidstakere i arbeidshverdagen som en mentor. Dersom vi åpner for enklere løp istedenfor yrkesfaglig utdanning kan disse undergrave det nødvendige presset på å utbedre og følge opp yrkesutdanning og fagbrev, og bidra til å sette unge mennesker i en vanskelig situasjon der et tilbud utdanningsløp ikke gir formalkompetanse i andre enden. I verste fall legger det offentlige til rette for en todeling av kompetanseutviklingen til unge i yrkesfaglige jobber.

5. Bedre systemer for realkompetansevurderinger

Det er behov for mer helhetlige systemer for vurderinger av realkompetanse i Norge. Særlig for varehandelen er dette viktig, og nye vurderingsformer kan bygge blant annet på arbeid som er gjort i bransjen.

6. Bedre godkjenningsordninger for ikke-formell opplæring

I varehandelen er ikke-formell opplæring utbredt, for eksempel med kjedeskoler som tilbyr opplæring og utdanning spesifikt målrettet for hver enkelt kjede. En godkjenningsordning for tilbydere av ikke-formell opplæring kan bidra til å gjøre kompetansen til ansatte i varehandelen mer overførbar til andre deler av arbeidsmarkedet.

7. Bedre balansen mellom akademisk utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning

Fagskolene har over lengre tid har svekket sin posisjon sammenlignet med universiteter og høyskoler, men har en undervisningsform som er særlig egnet til læring hele livet i bransjer som krever praksisnær og fleksibel kompetanseheving.5 Særlig innen varehandelen, der mange ansatte har grunnskole eller fagbrev som høyest fullførte utdannelse, kan fagskolene spile en betydelig rolle som tilbyder av kvalitetsvurdert kompetanse.