Dyrtid i Norge

Sammendrag

Pandemi, krig og energikrise har gjort at prisene har skutt i været både i utlandet og her hjemme. Det økonomiske sjokket rammer mange folk i Norge hardt, særlig de som har minst fra før eller høy gjeldsbelastning.

I dette notatet ser vi på dyrtiden vi nå opplever, og analyserer hvordan vi skal møte den best mulig. Vi diskuterer hvordan vi kan fordele byrdene ved økonomiske sjokk og hvordan den norske modellen bidrar til å stabilisere økonomien.

Dyrtiden skaper store utfordringer for mange. Politikken bør ikke bidra til å forverre forholdene for folk, men heller bruke handlingsrommet den har til å dempe krisens konsekvenser.

Sammenlignet med andre land har vi kommet bedre ut av tidligere økonomiske kriser, spesielt når det kommer til arbeidsledighet og økonomisk vekst.
Den norske modellen og den koordinerte lønnsdannelsen spiller en spesiell rolle i å gi norske myndigheter og politikere flere strenger å spille på i møte med økonomiske kriser og dyrtid.

Dyrtid i Norge

Først økte strømprisene. Så skjøt drivstoffprisene i været. Deretter økte prisene på mat. Så økte rentene. Høsten 2023 står vi overfor en situasjon der de økonomiske utsiktene, både for landet som helhet og for den enkelte, er svært usikre.

Alt dette har et navn: dyrtid – «en periode med høye eller sterkt økende priser». Eller enklere forklart: opplevelsen av å tape kjøpekraft.1

En SIFO-rapport (september 2023) om dyrtiden viser at én av fem husstander har økonomiske utfordringer. Av disse oppgir over 150.000 at de er «ille ute», en dobling de siste to årene. En fjerdedel av disse oppgir at noen i husstanden ikke har kunnet spise i løpet av en hel dag. 17 prosent sier at dette skjedde
tre eller flere ganger i løpet av den siste måneden. Rapporten viser også at betalingsproblemene er mer omfattende enn for ett år siden, og at mange ikke får noen løsning når de henvender seg til kreditor.2

En kvinne setter ord på det slik i et intervju med Aftenposten: «Tidligere klarte jeg alltid å spare litt, men den bufferen er blitt spist opp det siste året. Og nå fikk jeg en stor tannlegeregning. Da skar det seg (…)». Hun intervjues i køen ved Frelsesarmeens tilbud om gratis mat, der hun er for første gang: «Det er flaut. Veldig flaut. Men det er et viktig tilbud», sier hun.3

Hun er ikke den eneste som trenger hjelp. Slik flere saker i mediene har illustrert har køene utenfor Frelsesarmeen, Fattighuset og andre frivillige hjelpetilbud vokst gjennom høsten 2023. I køene er det mange nye mennesker som ikke tidligere har oppsøkt slike tilbud før dyrtiden. En Fafo-rapport viser at det gjelder om lag tretti prosent av dem som bruker mattilbudene. Noen av dem er dessuten henvist til disse mattilbudene fra offentlige hjelpeinstanser, som Nav, viser rapporten.4

Dyrtiden får også andre konsekvenser. Inkassoselskapet Kredinor slår alarm om økende andel inkassosaker, spesielt blant de unge. Økningen på inkassosaker på boliglån fra januar til august i år var blant dem under 33 år på hele 120 prosent.5

Flere frykter for årets julefeiring. I en undersøkelse gjennomført av Opinion for Frelsesarmeen i oktober 2023, kommer det frem at 20 prosent av nordmenn vurderer å droppe hele eller deler av julefeiringen. Assisterende sosialsjef Elin Herikstad i Frelsesarmeen peker på hvordan det tidligere for mange kanskje har gått bra i hverdagen, men man har grudd seg til jul og ekstra kostnader. Nå er utgangspunktet at det er vanskelig å få endene til å møtes hver eneste dag, og så kommer jula på toppen. «Mange har derfor ingen forhåpninger, rett og slett. De står i fare for å ikke klare å feire jul».6

Oppsparte midler fra pandemien har vært en viktig buffer for mange, men også den minker kraftig. Boligmarkedet har stoppet helt opp. Nå ser vi også arbeidsledigheten krype oppover. Det spås mager økonomisk vekst fremover.

Hva skjedde? Korona-nedturen ble først erstattet av en opptur for norsk økonomi. Mange bedrifter gikk godt, og arbeidsledigheten var svært lav.

Samtidig var prisveksten høy internasjonalt. Det kom som følge av flaskehalser og forstyrrelser etter nedstengingen under korona-pandemien, og mangel
på mat, råvarer og energi etter at Russland invaderte Ukraina. Særlig energimangelen og de skyhøye gassprisene gjorde at prisene skjøt i været, og smittet etter hvert over på andre varer.

På det høyeste var den årlige prisveksten i Norge på 7,5 prosent (oktober 2022). Ikke siden 1988 har prisene økt som nå. Mange husker resultatet av krisen den gangen - bankkollaps og boligkrakk. Den norske kronen er også betydelig svekket, og det har bidratt til å øke prisene på importerte varer. I tillegg har Norges Bank satt opp styringsrenten tretten ganger. I dag er den på 4,25 prosent. Dette utgjør mange tusen kroner i måneden på et vanlig boliglån.

Langvarige konsekvenser

Dyrtid ble i hovedsak brukt i årene rundt første verdenskrig for å beskrive hvordan folk opplevde økonomisk krisetid og nød. Men selv om akkurat begrepet dyrtid inntil nå tilsynelatende var gått ut på dato, har vi hatt flere kriser de siste årene.

Som en liten, åpen økonomi, som driver utstrakt handel med utlandet, er Norge sterkt utsatt for globale økonomiske sjokk. Bare de siste 15 årene har vi hatt tre større kriser i norsk økonomi: I 2008 hadde vi en bankutløst global finanskrise.
I 2015 opplevde vi et kraftig oljeprisfall. I 2020 stengte vi samfunnet ned som følge av den verdensomspennende korona-pandemien. Alt dette påvirket økonomien vår kraftig. Koronapandemien førte for eksempel til den sterkeste økonomiske nedgangen i Norge siden andre verdenskrig.

Det er mange likheter mellom disse økonomiske nedgangstidene og krisene – de rammer bredt, men samtidig skjevt. De som blir hardest rammet er de som har minst fra før; ofte de med lav utdanning og lav inntekt. Kraftige økonomiske sjokk

får konsekvenser ikke bare umiddelbart, men også på lang sikt. Flere studier tyder på at selv korte perioder med drastiske inntektsfall kan ha langvarige konsekvenser på menneskers liv. I en rapport tilknyttet regjeringens perspektivmelding fra 2017 kommer det fram at arbeidstakere som mistet jobben under bankkrisen i 1990, tjente 4-5 prosent mindre enn sammenliknbare arbeidstakere som ikke mistet jobben, selv om de var i jobb ti år etter.7

Forsker ved Frisch-senteret, Simen Markussen, var en av dem som analyserte effektene av koronakrisen, og har blant annet pekt på at så mange som ti prosent av dem som mistet jobben under koronapandemien aldri vil få den tilbake. Beregningene er basert på en studie av bedriftsnedleggelser gjort av forskerkollegaer ved Frisch-senteret. Markussen mener dette på sikt vil være den største kostnaden med koronakrisen. «Går vi ti år fram i tid og skuer tilbake på perioden med pandemien i Norge, vil det at folk falt ut av arbeidslivet være den tyngste og mest langvarige kostnadsbyrden», sier han i et intervju med FriFagbevegelse.no.8

Konsekvenser av økonomiske kriser kan også gå i arv. En norsk studie finner at når far mister jobben, så faller barnets karaktersnitt, noe som kan påvirke framtidig inntjening hvis det påvirker videre utdanning.9

Kriser er altså ikke noe nytt for oss. Hvordan politikerne møter dem varierer imidlertid. Forskjellen mellom økonomiske nedgangstider som oljeprisfall, finanskrise, pandemi og dagens dyrtid er at det i de første tilfellene var bred politisk enighet om at man kunne drive en økonomisk politikk med formål om å opprettholde aktivitet og etterspørsel – altså bruke penger på å holde bedrifter i live og folk i jobb. Denne gangen har det tvert imot vært et politisk mål om å holde igjen for å hindre videre prisstigning, for å ikke bidra til å ytterligere pumpe opp etterspørselen. Dette kommer vi tilbake til senere i notatet.

En annen forskjell er dessuten at dyrtiden er en utgiftskrise, i motsetning til for eksempel koronapandemien, som i større grad var en inntektskrise: «Mange ble permittert, og dem kunne regjeringen hjelpe med målrettede tiltak. Dette er vanskeligere», oppsummerer forsker Christian Poppe ved OsloMet.10

Politisk respons til nå

Selv om økonomiske sjokk kommer som resultat av internasjonale forhold, er det hjemlige politikeres oppgave å forsøke å unngå at krisen blir verre, og forsøke å kompensere for skadevirkningene av den. Det gjør de først og fremst gjennom den økonomiske politikken, som har hovedansvaret for å stabilisere den økonomiske utviklingen: særlig å unngå store svininger i sysselsettingen.

Økonomisk politikk refererer til de ulike tiltakene myndighetene kan bruke for å påvirke den økonomiske utviklingen. De består av finanspolitikken, som styrer fordelingen og bruken av penger i statsbudsjettet og pengepolitikken, som er lagt til Norges Bank (og i hovedsak handler om rentesetting). I tillegg er inntektspolitikken, som styrer lønnsutviklingen (der partssamarbeid og frontfagsmodellen står helt sentralt), svært viktig.

Alle politikkområdene har altså ulike ansvarsområder og flere hensyn de må ta. Ikke ett område alene kan sikre full sysselsetting og stabilitet. De må jobbe sammen og kan avlaste hverandre. Spørsmålet er hvordan.

Vi skiller ofte mellom en såkalt ekspansiv og kontraktiv finans- og pengepolitikk. I det første tilfellet øker de politiske myndighetene den offentlige pengebruken, eller sentralbanken setter ned rentene, med mål om å stimulere økonomien og etterspørselen under såkalt lavkonjunktur - økonomiske nedgangstider. I det andre tilfellet er målet motsatt; de politiske myndighetene holder tilbake på

pengebruken og sentralbanken øker rentene, med formål om å dempe privat konsum, produksjon og investeringer – dette skjer ofte i en situasjon med høy inflasjon, der tilbudet ikke klarer møte etterspørselen. I begge tilfeller har man vært opptatt av at penge- og finanspolitikken skal og bør trekke i samme retning.

Denne krisen, dyrtiden, har imidlertid utfordret den mer konvensjonelle økonomiske politikken og tankene om hvordan ulike elementer henger sammen.

Det er ikke all verden nasjonal økonomisk politikk kan gjøre med et økonomisk sjokk som følge av reell mangel på strøm og andre råvarer, i alle fall på kort sikt. Å få orden på internasjonale flaskehalser og grønn omstilling tar tid. Det er ikke bare å kaste penger på problemet og det er heller ikke bare å stramme inn på etterspørselssiden.

I møte med dyrtiden har debatten derfor gått både nasjonalt og internasjonalt.
Hva er riktig politikkrespons i dag? Og hvilke hensyn skal tas? Hvor effektiv er nasjonal rentepolitikk i møte med global prisvekst? Hvor farlig er egentlig inflasjon? I hvor stor grad skal prisveksten prioriteres over andre mål som
sysselsetting og ulikhet? Og: vil prisveksten bite seg fast, eller vil den gå over av seg selv når sjokket dør ut?

Det finnes ingen enkle svar på disse spørsmålene. På den ene siden har økte (energi)priser en dempende effekt på folks kjøpekraft. Det vil tilsi en ekspansiv økonomisk politikk, på linje med den politiske responsen regjeringen kom med under finanskrisen. På den andre siden er aktiviteten i økonomien høy og energiprisene har smittet over på andre varer. Det trekker i teorien i motsatt retning, og tilsier en innstrammende finanspolitikk.

Det har blitt stilt spørsmål ved hvor mye handlingsrom regjering og storting har hatt i møte med denne krisen. Å få prisveksten ned, har vært hovedprioriteten og det har fått konsekvenser for politikken som har blitt ført.
I første rekke med at sentralbanken har satt opp rentene, og med en tilbakeholden pengebruk fra politisk hold, for å støtte oppunder pengepolitikken.

Denne politikken har bakgrunn i et rådende syn blant mange politikere, økonomer og i mye økonomisk litteratur, om at arbeidsledighet og prisvekst står i et motsetningsforhold til hverandre. Det vil si at dersom arbeidsledigheten blir for lav, fører det til et «press» i økonomien som vil gi inflasjon. Dette presset må reduseres for å få den tiltagende prisveksten under kontroll. Det er derfor sentralbanken setter styringsrentene opp – de ønsker å holde prisveksten lav og stabil. Politikerne følger etter med en innstrammende finanspolitikk for å ikke ytterligere legge press på økonomien, og dermed forårsake flere renteøkninger.

En konsekvens av de økte rentene er tap av kjøpekraft blant folk, noe som ofte vil slå ut i økt arbeidsledighet. Hos Norges Bank er derfor definisjonen av full
sysselsetting og prisvekst knyttet sammen: «Høy sysselsetting» [er det] høyeste nivået på sysselsettingen som er forenlig med prisstabilitet over tid».19

Dette er i tråd med en teoretisk modell som kan kalles «likevektsledighet». Ofte brukes ordet «produksjonsgap» for å vise til avvik fra likevektsledigheten. I en slik teori er ikke lenger full sysselsetting et mål for politikken, men snarere vil alle tiltak politikere setter i verk for å få arbeidsledigheten ned under dette likevektspunktet, føre til at prisveksten vil sette i gang en pris- og lønnsspiral og føre til inflasjon. Arbeidsledighet er med andre ord et virkemiddel i den
økonomiske stabiliseringspolitikken. Det er utfra et slikt perspektiv Norges Bank satt opp rentene.

Dyrtidens konsekvenser: Mange byrder for vanlig folk

Dyrtiden i seg selv har konsekvenser, men det har også politikken. Vi kan oppsummere dyrtidens konsekvenser for vanlig folk slik:

Byrde 1: Økte energipriser reduserer folks kjøpekraft. Konsekvens: Etter at strømregningen har blitt betalt, er det mindre penger igjen å bruke på andre ting.
Byrde 2: Økte renter reduserer folks kjøpekraft. Konsekvens: Den ene sikre effekten av økte renter er at lån blir dyrere. Alle med lån, de fleste nordmenn har boliglån, har fått en sterk økning i sine månedlige utgifter.
Byrde 3: Redusert kjøpekraft og aktivitet i økonomien øker arbeidsledigheten.
Konsekvens: Noen vil miste jobben som følge av lavere etterspørsel. I stor grad vil det ramme de som sist kom inn i jobb, og det er gjerne de som det er vanskeligst å få tilbake igjen.
Byrde 4: Fokus på prisstabilitet gir en stram finanspolitikk. Konsekvens:
En rekke offentlige virksomheter kan måtte kutte i sitt tjenestetilbud, og gjør det vanskeligere for regjeringen å føre en kompenserende politikk for de som rammest hardest. Total etterspørsel faller ytterligere og kan forsterke nedturen.
Byrde 5: Lønnsforhandlingene møtes med økte renter. Konsekvens: Dersom Norges Bank truer med å øke rentene i møte med «for gode» lønnsoppgjør, spises lønnsveksten opp i økte renteutgifter. Arbeidstakere får ytterligere redusert kjøpekraft, og ikke tatt del i verdiskapingen.

Samlet sett er dette en stor byrde å legge på vanlige folk. Flere har kritisert denne politikken, utfra (minst) to perspektiver.

(1) For det første gir dette på kort sikt en dominoeffekt av uheldige konsekvenser for folk (som illustrert over) og rammer skjevt. Er det viktigere å slå ned prisveksten raskt, enn å holde folk i jobb?

(2) Flere har også påpekt at det heller ikke vil hjelpe på sikt, eller at denne politikken ikke fungerer for å løse det problemet vi opplever. Når prisveksten skyldes utenlandske forhold og prisveksten er importert via varene vi kjøper i utlandet, vil priser på norske varer måtte falle mye for at vi prisveksten
i gjennomsnitt skal nå to prosent. Det vil ha store konsekvenser for norsk produksjon.

Også internasjonalt har det blitt stilt spørsmål ved om de raskt økte rentene egentlig biter på inflasjonen og om ikke medisinen er verre enn sykdommen.
Siden finanskrisen har rentene i nesten hele verden vært lave i forsøk på å få opp prisveksten og aktiviteten i økonomien etter skadene fra krisen.
Men sentralbankene lykkes ikke med det da, og prisene økte ikke før vi fikk problemer under pandemien. Så hvor godt vil de da lykkes med å få den ned igjen?

Vi bør lære av våre feil

Denne krisen skiller seg som vi har sett fra tidligere kriser de senere årene, ved at det har vært et spørsmål om hva slags handlingsrom finanspolitikken har hatt for å kompensere for effektene av krisen, og hvor stort behov det har vært for innstrammende økonomisk politikk generelt.

Men selv om det har vært bred enighet om behovet for en ekspansiv finanspolitikk (og for så vidt også pengepolitikk) i tidligere krisetider, har det imidlertid vært diskusjon om hvorvidt virkemidlene har vært riktig brukt i dag.

Noe av den responsen vi har sett i tidligere kriser har utvilsomt bidratt til å redusere sjokk gjennom omfattende krise- og støtteordninger og mer
generelt pengebruk for å holde hjulene i gang. Eksempler er økte satser på støtteordninger for arbeidsledige som mistet jobben under koronakrisen, samt strømstøtteordninger til både bedrifter og husholdninger for å demme opp for den enorme kostnadsøkningen mange fikk.

Noe av responsen har imidlertid vært mye diskutert. Finanskrisen ble for mange en vekker gjennom å synliggjøre i hvilken grad såkalt finansialisering av
økonomien, gjennom kortsiktige spekulasjoner i verdipapirer, preget økonomien.

De store krisepakkene reddet bankene, og mange land førte en ekspansiv pengepolitikk med lave renter for å få økonomien i gang igjen. Til tross for at mange i flere år hadde tjent svært gode penger på å ta høy risiko, ble de samme virksomhetene reddet av fellesskapet, fordi det ville få så store konsekvenser for økonomien om de falt sammen.

I ettertid har mange påpekt at man på den måten privatiserte gevinst og sosialiserte risiko. Lave renter bidro også til økt ulikhet etter at økonomiene kom seg igjen, blant annet fordi de som hadde noe å investere i 2009 tjente store penger på dette når aksjekursene steg igjen. Finanskrisen rystet verdensøkonomien, og fikk oss til å stille spørsmål ved hele vår økonomiske orden, men førte i liten grad til endringer. I tillegg ble mye av den økonomiske politikken strammet inn raskt, og bidro dermed til mer langvarig krise og ledighet.20

Men Norge har også fått kritikk for å stille for mye opp for kapitaleiere og næringsliv. Her hjemme dro finansminister Kristin Halvorsen (SV) gullkortet under finanskrisen i 2008 og reddet bankene fra kollaps. Under korona-pandemien ble det delt ut store krisepakker til næringslivet i form av lån, garantier og ekstraordinære kompensasjonsordninger, på tross av faglige advarsler.21 En kritikk var blant annet at de at de ga uheldige insentiver, ble delt ut for bredt og uten krav som for eksempel stans i utbytteutbetalinger. Videre at staten burde begrense seg til å hjelpe arbeidstakere som mistet jobben, og ikke bedriftene og kapitaleierne.

Professor Gisle James Natvik påpekte blant annet hvordan regjeringens kontantstøtteordning i stor grad var en subsidie til gårdeiere og banker, bedriftens kreditoreiere: «Jeg har ennå ikke fått et godt argument for hvorfor dette er viktig», sier Natvik. Gjennomganger i etterkant har blant annet vist at store selskaper som luksusmerket Louis Vuitton var blant dem som mottok krisestøtte fra staten,22 og dessuten at nesten en tredjedel av kontantstøtten til bedrifter kunne blitt tilbakebetalt uten at selskapene hadde endt med underskudd – en sum på over tre milliarder kroner.23

For å demme opp for oljeprisfallet som sammenfalt med pandemien, kom politikerne dessuten raskt på banen med en skattepakke for olje- og
gassnæringen for å holde aktiviteten oppe. Pakken er kritisert for å subsidiere ulønnsomme investeringer i ikke-fornybare ressurser i en tid vi trenger flere investeringer i fornybar energiproduksjon.

Hva slags politikk passer denne krisen? Det er tema for neste kapittel.

Den norske modellen i krisetid

Den gode nyheten for Norges del er at vi har flere strenger å spille på i den økonomiske politikken. Den ganske unike norske modellen gir oss muligheter til å løse utfordringene vi står oppi på en måte som er mer skånsom og som gir færre byrder for vanlige folk.

Den norske modellen er en helthetlig samfunnsmodell, der alle deler av politikken spiller en viktig rolle. Den hviler i hovedsak på tre pilarer: økonomisk styring, offentlig velferdspolitikk og et organisert arbeidsliv. Målet er at dette til sammen skal «sikre økonomisk vekst, sysselsetting, koordinert lønnsdannelse, universelle velferdsordninger og samarbeid mellom partene i arbeidslivet», slik Fafo oppsummerer det i det store NordMod-prosjektet. LO spesifiserer dette som tre mål for politikken som modellen gjør det mulig å oppfylle: Full sysselsetting, lav ulikhet og høy verdiskaping.

Når modellen får virke, både skaper og fordeler den verdiene som er laget i fellesskap. Det gir legitimitet og sikrer oppslutning. Modellen har gjort Norge til et rikt land, og de fleste ser seg tjent med at vi organiserer oss på denne måten. Både på et samfunnsnivå med trepartssamarbeid og på et bedriftsnivå med tariffavtaler og topartssamarbeid.

Når forskere ser på hvorfor land klarer seg bedre gjennom kriser enn andre, er det særlig graden av koordinering i lønnsdannelsen som peker seg ut. Ved å gripe inn i markedet for lønnsdannelse unngår vi store svingninger i lønn og sysselsetting som følge av at konjunkturene går opp og ned.

I tidligere kriser har Norge klart seg bedre enn mange andre land, særlig når det kommer til arbeidsledighet. Sånn sett kan vi si at den norske modellen er vår beste beredskap i krisetider.

Høy grad av koordinering i lønnsdannelsen innebærer at vi i hovedsak gir fra oss muligheten til å forhandle lønn individuelt. Tilbake får vi en modell som fordeler verdiene til (nesten) alle, gir oss trygghet gjennom velferdsstaten, og viktigst: en jobb. Arbeid til alle er altså politikernes løfte til oss, i bytte mot makroøkonomisk stabilitet og koordinert og ansvarlig lønnsvekst. Det er dette som er arbeidslinja, og full sysselsetting er det viktigste målet for en bred arbeiderbevegelse å nå.

Den norske modellen gir større handlingsrom for økonomisk politikk

En vanlig oppfatning er at nivåer på arbeidsledighet og prisvekst står i et motsetningsforhold til hverandre – at lave nivåer på arbeidsledighet vil sette
i gang en prosess med tiltagende prisvekst (inflasjon). Det betyr at det i praksis er lite politikerne kan gjør for å sørge for full sysselsetting. En slik tankegang gjør arbeidsledighet til et virkemiddel i stabilisering av økonomien, og målet om full sysselsetting blir ikke mulig å nå. Det går på tvers av løftet og målene for den norske modellen.

Faktisk kom mange av de formelle rammene rundt modellen på plass nettopp for å sørge for at arbeid til alle var mulig, uten at det skulle slå ut i inflasjon.
På 1950-tallet ble frontfagsmodellen formalisert nettopp i møte med prisstigning og høy økonomisk aktivitet.24

I forrige kapittel refererte vi til tanken om likevektsledighet, der full sysselsetting er det nivået på arbeidsledighet som ikke setter i gang en tiltakende pris- og lønnsvekst. En likevektsteori kan ha noe for seg i land der lønnsdannelsen er mer individuell og markedsstyrt. Der kan lav ledighet brukes av arbeidstakere til å forhandle opp egen lønn, uten tanke på konsekvenser for konkurransekraft eller sysselsetting i andre bedrifter eller næringer. Men som LOs sjeføkonom, Roger Bjørnstad, blant annet har pekt på, er det ikke slik lønnsdannelsen i Norge fungerer.25 Og da gir det ikke mening å styre etter et slikt likevektsnivå på arbeidsledigheten i Norge.

I frontfagsmodellen er nemlig lønnskravene knyttet opp mot lønnsomheten
i industrien. Det er for å ivareta konkurranseevnen og sysselsettingen. Lønnsveksten bestemmes i hovedsak ikke av lokale forhold, prisvekst eller egen forhandlingsposisjon. Forskning viser at dersom lønnsomheten tas med i likningen når vi skal finne ut av hva som bestemmer hvor stor lønnsveksten blir – har den en signifikant betydning for lønnsveksten.26 Det betyr at det er frontfagsrammen som har mest å si for hva som blir lønnsveksten i Norge.27
Sammenhengen mellom arbeidsledighetsnivåer og prisvekst er med andre ord, lav.

På grunn av frontfagsmodellens stabiliserende effekt, kan den norske økonomien håndtere svært lave nivåer på arbeidsledighet, uten at det slår ut i tiltakende prisvekst. Når det er høy aktivitet og høy etterspørsel etter arbeidskraft, fungerer den norske modellen derimot som en inkluderingsmaskin. Det avlaster penge- og finanspolitikken slik at de kan forfølge andre politiske mål, som full sysselsetting, lav ulikhet, og høy verdiskaping.

Den norske modellen bør få konsekvenser for politikken

Både internasjonalt og nasjonalt diskuteres det hva myndighetene kan og bør gjøre i møte med priskrisen. Her hjemme er det særlig lønnsdannelsens rolle som er spesiell og bør reflekteres i beslutningsgrunnlag og politikkutformingen. Å føre en politikk som i for stor grad legger byrdene på toppen av hverandre, kan på sikt undergrave den norske modellen.

Den norske modellen bør i stedet legge føringer for politikken, slik at de er i tråd med hverandre og kan utfylle hverandre godt.

Det betyr:
1. Pengepolitikken: Norges Bank kan legge større vekt på sysselsetting

Norges Banks mandat er i utgangspunktet todelt, slik vi så tidligere i notatet. De har som oppdrag å stabilisere prisveksten til to prosent over tid. Og de skal stabilisere sysselsetting og produksjon. Norges Bank sier selv at prisstabilitet er det operasjonelle målet. Og, at stabile priser er det som over tid, gir høyest sysselsetting.

I sine begrunnelser for renteøkninger peker de ofte, men ikke utelukkende, på at arbeidsmarkedet «er stramt» og at de derfor ser behovet for ytterligere økninger.

Dersom vi tar inn den koordinerte lønnsdannelsens stabiliserende og dempende effekt på pris- og lønnsspiraler, kan Norges Bank legge større vekt på
sysselsetting. Arbeidsledighet trenger ikke være et virkemiddel i den økonomiske politikken, men å få den så lav som mulig kan være et oppnåelig politisk mål.
De to målene i mandatet kan være sidestilte prioriteringer.

2. Finanspolitikken: Regjeringen kan bruke mer penger på kompenserende tiltak og på nødvendige investeringer for å holde folk i jobb

Regjeringen, og opposisjonen til høyre for den, har de siste årene lagt stor vekt på behovet for en nøktern og nøytral finanspolitikk. At for høy pengebruk ville føre til høyere priser, bli møtt med økte renter og effekten bare blitt spist opp.

For Norge sin del handler dette om å holde oljepengebruken på et nivå (godt) under handlingsregelen på tre prosent og føre en finanspolitikk med en kontraktiv eller nøytral effekt på BNP. Det har vært viktig at både penge- og finanspolitikken skulle «trekke i samme retning» og dempe den økonomiske aktiviteten. Men da er handlingsrommet for å kompensere de som rammes hardt veldig lite.

Statsbudsjettet som ble lagt frem høsten 2022 var særlig preget av en slik tankegang. Men ettersom flere har pekt på at pengebruken i budsjettet har svært liten effekt på inflasjon, har også politikken endret seg. Både i det reviderte

2023-budsjettet og i forslaget til 2024 er det funnet plass til omfordelende tiltak, som blant annet billigere barnehage, gratis AKS og lavere inntektsskatt.

Penger til arbeidsmarkedstiltak og ungdomsgaranti er eksempler på mer målrettede satsinger for å holde sysselsettingen oppe og holde folk jobb.

Et eksempel på tiltak som kan gjøres i en tid der de private er hardt presset økonomisk, er å foreta nødvendige offentlig investeringer som for eksempel infrastrukturprosjekter og bygg- og anleggsprosjekter der ordrebøkene står tomme.

3. Inntektspolitikken: Lønnsdannelsen må få ta sitt ansvar og vise sitt ansvar

Den koordinerte lønnsdannelse er kjernen i den norske modellen. Ved å samordne sine lønnskrav, kan partene ta realøkonomiske helhetshensyn. Det betyr aksept for lav og moderat lønnsvekst når det går dårlig, slik fagbevegelsen har vist flere ganger gjennom historien. Men det betyr også at arbeidstakere skal ha sin andel av verdiskapingen når det går bra.

Mange hevdet at det var lite tegn til at frontfagsmodellen bidro til å dempe prisveksten da lønnsoppgjøret i 2023 havnet på en ramme på 5,2 prosent.
LO på sin side pekte på at det var gode tider i industrien. De fikk høye summer
for varene de eksporterte, og overskuddene var store. Det var med andre ord mye penger å forhandle om. Det ga videre rom for å kunne kreve økt kjøpekraft.
Så dersom arbeidstakerne skulle få sin rettmessige andel av overskuddet, og ikke alt skulle gå til eierne, måtte det blir et høyt nominelt lønnstillegg i år.

Partene i arbeidslivet har fått ansvaret for å hvert år, finne den riktige lønnsveksten, tilpasset norsk økonomi. Det bidrar til å bevare konkuranseevne og arbeidsplasser, og en rettferdig fordeling. Lønnsdannelsen må få fungere på egenhånd. Å øke renten som svar på et godt lønnsoppgjør vil på sikt undergrave den norske modellen og gi økt ulikhet.

Ulike kriser krever ulik respons

Alle økonomiske kriser er forskjellige, og derfor er også hva som er riktig politikkrespons ulik fra gang til gang. Dessuten fungerer alle lands økonomier på sine unike måter.

Norge er en liten økonomi, og driver stor handel med utlandet. Vi har dessuten en liten valuta der prisen er markedsbestemt, og en sterkt koordinert lønnsdannelse som knytter pris- og lønnsvekst til lønnsomheten i industrien. Det har konsekvenser for hvordan vi bør føre vår politikk.

Ved å redusere risikoen for pris- og lønnsspiraler bidrar frontfagsmodellen til å avlaste de andre elementene i den økonomiske politikken. Det gir større rom for penge- og finanspolitikken til å fordele og opprettholde etterspørselen
i økonomien.

Fordi lønnsdannelsen i Norge har en så sterk koordinerende effekt, og frontfagsmodellen står relativt sterkt, har flere, men særlig LO, ment at behovet for renteøkninger ikke er like stort som det kunne ha vært uten den koordinerte lønnsdannelsen. Norges Bank satte styringsrenten ned til null prosent under pandemien, og en normalisering av rentenivået var nødvendig. Det er imidlertid ikke godt nok begrunnet at «press i arbeidsmarkedet» gjør at renta må settes opp i den takten vi nå ser. Lønnsveksten knytter seg som sagt til lønnsomheten i industrien, og ikke til innenlands prisvekst.

Lønnsveksten i seg selv, som ble 5,2 i frontfagsrammen i 2023, er heller ikke en prisdrivende faktor. I hvert fall ikke på sikt. Økt lønn er en kostnad for bedriftene og mange vil måtte sette opp prisen, men det er på bare på kort sikt. For over tid sørger lønnsdannelsen for at lønnsveksten er en stabil andel av verdiskapingen. De siste årene har det dessuten ikke vært reallønnsvekst.28 Det er derfor ikke grunnlag for å si at lønnsvekst driver prisveksten vi ser nå. Det betyr også at sentralbanken kan ta mer hensyn til å holde sysselsettingen oppe.

For finanspolitikken betyr det videre at den også kan ta andre hensyn enn prisveksten. Økte priser og renter har store konsekvenser for folks privatøkonomi, for arbeidsmarkedet og for investeringer i næringslivet.
Også denne krisen, som ved de fleste andre, har også denne som konsekvens at ulikheten øker. De som har minst fra før rammes hardest. Når man ønsker å hindre at ulikhetene vokser, er det derfor nødvendig med kompenserende politikk. Samlet sett har pengebruken i statsbudsjettet svært liten påvirkning på prisveksten, og finanspolitikken har rom for å kompensere og opprettholde aktiviteten i økonomien. Finanspolitikken kan brukes mer målrettet, noe strømstøtten er et eksempel på.

Dette gjelder spesielt for tilbudssidesjokk og importert prisvekst. Pengepolitikken kan ha en større rolle å spille i tilfeller der lønnsdannelsen glipper i sin koordinering, og flere og flere ser seg tjent med å forhandle lønn på egne vegne.

Det kan tenkes å skje dersom ulikhetene blir for store i samfunnet, dersom det er store mismatcher mellom tilgjengelig og etterspurt arbeidskraft på det
norske arbeidsmarkedet eller dersom organiseringsgraden faller under et kritisk punkt. Ved typiske etterspørselssjokk, der det enten blir unormalt stor aktivitet på norsk sokkel, eller i byggenæringen, kan det oppstå overbudsprosesser og bobletendenser. I slike tilfeller vil innstrammende politikk være nødvendig.

I enhver situasjon vil det være nødvendig med gode analyser av norsk økonomi, arbeidsmarked og lønnsdannelse for å kunne sette i verk riktig politikkrespons. I november 2023 er prisveksten på vei ned, sterkt drevet av en lavere energipris internasjonalt, som på sikt vil dra med seg de andre prisene ned. Samtidig vil mange oppleve fallende etterspørsel etter sine produkter og permitterer, sier opp og setter ned sine priser igjen.

Et økonomisk sjokk, enten det er energimangel eller krig, vil gi konsekvenser for oss i form av økte priser. Det er naivt å tro noe annet. Men det betyr ikke at prisveksten er ute av kontroll, og at det er nødvendig å redusere etterspørselen i norsk økonomi. Den norske modellen gjør at økonomien kan håndtere svært lave ledighetsnivåer og at prisvekst ikke tiltar av seg selv, men kommer ned når sjokket tilslutt dør ut.

Det er slik den norske modellen er skapt å fungere, og det er slik den faktisk fungerer, og kan hjelpe oss også gjennom denne krisen.