Den norske modellen og politikken som hører med

En modell for små forskjeller, arbeid til alle og høy verdiskaping

Den nordiske modellener internasjonalt anerkjent, og misunnesfor å ha skapt stabile, velstående og egalitære samfunn. Også her hjemme er den norske modellen populær.1

Den norske modellen er en helhetlig samfunnsmodell som gjennom et organisert arbeidsliv virker både på samfunnsnivåog bedriftsnivå.

Historisker den et resultat av arbeidsfolkskamp for et bedre liv,for seg selv og for andre. Mot slutten av 1800-talletøkte industrialiseringen i Norge, og forholdene for arbeidsfolk var harde, usikre og ufrie. Etter hvert ble det dannet fagforeninger og politiske partier. De krevde kortere arbeidstid, en lønn å leve av og trygghet; mer frihet, mer likhet og mer fellesskap.

Da arbeidsfolk fant sammen i interessefellesskap som motmakt til arbeidsgiverne, oppsto det etter hvert også en anerkjennelse av at kampen ikke bare handlet om dem selv og deres egen arbeidsplass, men at det også gjaldt «en kamp på liv og død mellom arbeid og kapital».2 Ingen skulle lenger stå med lua i hånda, slik Einar Gerhardsen formulerte det.

I dag kan vi si at verdiene fagbevegelsen er bygget på,eroperasjonalisert gjennom tre helt konkrete målsetninger for den brede arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle, små forskjeller og høy verdiskaping.

Arbeid er viktig for den enkeltes liv, og for å bekjempe fattigdom. For samfunnet gir full sysselsetting stabilitet og nødvendige skatteinntekter. Små økonomiske og sosiale forskjellerskaper samhold og tillit, fordeler kjøpekraft og bidrar til økonomisk vekst. Høy verdiskaping er viktig for å kunne utvikle samfunnet og skape en høyere levestandard for alle.

Den norske modellen har gjort Norge til et rikt land, og til et land som troner på toppen av de fleste levekårsstatistikker. Og Norge har i dag høy sysselsetting, lav inntektsulikhet og høy verdiskaping sammenlignet med de fleste andre land.

Ønsker vi at det skal fortsette på samme måte, må depolitiske svarene på utfordringene vi står overfor framover, utformes på bakgrunn av verdiene til fagbevegelsen og i tråd med den norske modellen.

Særlig den økonomiske politikken er viktig i denne sammenhengen, og har stått høyt på dagsordenen i tiden etter pandemien, da oppturen etter gjenåpningen ble erstattet med krig, energikrise og prisvekst.

Den koordinerte lønnsdannelsen, der partene i arbeidslivet forhandler på vegne av arbeidstakerne, gjennom frontfagsmodellen, er selve kjernen i den norske modellen ogspiller en viktig og stabiliserende rolle i norsk økonomi. Lønnsveksten knyttes til lønnsomheten i industrien, altså hvor mye penger det er å fordele, og ikke til innenlandsk prisvekst. Derfor unngår vi at priser og lønninger kommer ut av kontroll. Det slår blant annet det siste Holden-utvalget fast. 3

Lønnsdannelsen avlasterdermed penge- og finanspolitikken, som kan styre etter flere mål enn prisstabilitet, som for eksempel full sysselsetting.4

Å styre politikken mot å sikre arbeid til alle, krever at vi forstår denne siden ved norske modellen.

I dette notatet skal vi derfor se nærmere på hvordan modellen virker, med særlig vekt på hvordan den gjør at politiske slagord om «arbeid til alle», også er praktisk gjennomførbart. Vi vil også peke på hvordan politikk på en rekke områder enten kan jobbe for eller mot modellens mekanismer. 

Mekanismene i den norske modellen

FAFOs Nordmod2030-rapport fra 20145 beskriver godt hvilke deler den norske modellen består av. De deler den inn i tre pilarer: Et organisert arbeidsliv, ansvarlig økonomisk styring og en universell velferdsstat. Pilarene står imidlertid ikke på egne bein og de kan gjensidig påvirke hverandre, svekke eller styrke hverandre. For å forstå hvordan, skal vi se nærmere på hva som er forutsetninger og hva som er konsekvenser av modellen, men også hvordan den er avhengig av både faglig og politisk arbeid.

Forutsetningene for den norske modellen

Modellen eksisterer ikke i et vakuum, og det er viktig å forstå hva som er forutsetningene for resultatene den leverer. 

Forutsetningene for modellen er det organiserte arbeidslivet. Markedet alene skaper hverken full sysselsetting, lav ulikhet eller høy verdiskaping. Uten en organisert motmakt til kapital- og eierinteressene ville arbeidstakerne stått alene og vært prisgitt markedskreftene.

Den norske modellen trenger også organiserte arbeidsgivere. 

I dag er omtrent 50 prosent av norske arbeidstakere organiserte,6 70 prosent av arbeidsgiverne. 7

Organisasjonene på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden trenger formelle og uformelle rammer å forholde seg til, også overfor hverandre. Den norske modellen er organisert rundt tariffavtaler. Tariffavtalene er en helt sentral del av den formelle reguleringen av arbeidslivet, og forhandles annet hvert år partene imellom. Om lag 70 prosent av det norske arbeidslivet er dekket av en slik avtale.8 Tariffavtalenes sentrale plass i Norge betyr at det er partene i arbeidslivet, ikke den lovgivende forsamlingen, som regulerer det viktigste i arbeidslivet. Tariffavtalene åpner for eksempel opp for bransjetilpasninger, noe som gir mye større fleksibilitet enn nasjonale lover. Dette, sammen med tydelige retningslinjer for hvordan man samarbeider, deltar og løser uenigheter, fører tilryddige arbeidsforhold, økt produktivitet og smidigere omstillingsprosesser.

En rekke andre institusjoner, normer og regler legger ogsågrunnlag for tillit, konflikthåndtering og samarbeid mellom partene.

En av dem er det Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), som ble stiftet i 1966. En felles forståelse av den økonomiske utviklingen er viktig. Før tarifforhandlingene starter blir partene enige om hvordan fjorårets inntektsutvikling var for lønnsmottakerne og industrien, og hvordan de tror pris- og lønnsutviklingen blir det kommende året. Dette er avgjørende for å kunne bli enige om rammene for lønnsoppgjøret og for hvordan lønnstilleggene skal fordeles sentralt og lokalt.

Andre viktige institusjoner er Riksemekleren (1916), Arbeidsretten (1915), Rikslønnsnemda (1952)og Regjeringens kontaktutvalg (1962),som alle legger til rette for god informasjonsflyt og konflikthåndtering mellom partene i arbeidslivet. Dialog er en viktig forutsetning for tillit og koordinering.

Den daglige praktiseringen av modellen skjer ute på den enkelte arbeidsplass. Norsk ledelses- og bedriftskultur kjennetegnes av å være tillitsbasert og inkluderende, med høy aksept for å gjøre feil, og et stort ønske om læring og kontinuerlig forbedringer. Hovedavtalen som kom på plass mellom LO og NHO i 1935, danner selve grunnloven for den norske partssamarbeidet, og der nedfelles de ansattes medbestemmelsesrett og arbeidsgivers styringsrett. Dette kalles ofte den norske mikromodellen. 9

Den norske modellen gjør full sysselsetting mulig

Arbeid til alle har vært hovedmålet for arbeiderbevegelsen i snart hundre år.10 Arbeid sikrer økonomisk trygghet og deltagelse i samfunnet for den enkelte, arbeidskraft til næringslivet og inntekter til fellesskapet.

Historisk har det vært vanskelig å opprettholde høy sysselsetting over tid, ofte på grunn av økonomiske konjunkturer som har gitt store svingninger i arbeidsledigheten og sysselsettingen. Det har også vært utfordrende å kombinere høy sysselsetting medstabil prisvekst – også et utslag av markedsmekanismer.

Selve kjernen i den norske modellen, lønnsdannelsen i frontfagsmodellen, tøyler markedskreftene og gjør det mulig å styre økonomien og politikken for å oppnå målet om full sysselsetting – uten at det slår ut i inflasjon.

Hvis lønnsdannelsen er individuell og markedsbasert, vil lav ledighet føre til høy lønnsvekst, og motsatt. I frontfagsmodellen, derimot, er lønnskravene basert på lønnsomheten i konkurranseutsatt industri, ikke på at arbeidstakerne skal få kompensert prisveksten.De forhandler om lønnskostnadsandelen, eller fordeling overskuddet i industrien. 11

Lønnsomheten, og dermed lønnsveksten, varierer med konjunkturene, men arbeidstakerne stiller ikke krav som går på bekostning av industriens konkurransekraft, og dermed deres egne arbeidsplasser. Historiske data viser hvordan lønnsandelen i industrien har vært stabil over tid.

Samtidig forhandler arbeidstakerne om sin rettmessige del av verdiskapingen. Når kaka er stor, er det rom for lønnsvekst. Når kaka er liten, er det lite rom for det. Prisstigningen avgjør om det blir reallønnsvekst eller ikke.12

Resultatet er en fornuftig og ansvarlig lønnsvekst, som også sørger for at kapitalen får en akseptabel avkastning, slik at konkurransekraften og sysselsettingen kan opprettholdes.

Partene i arbeidslivet har fått ansvaret for å komme frem til en lønnsvekst som gir en rettferdig fordeling mellom arbeid og kapital innenfor rammene til frontfagsmodellen. Det motvirker at lønnsvekst gir seg utslag inflasjon. Det betyr kan politikken ellers kan innrettes mot høy etterspørsel for inkludering, høy aktivitet og full sysselsetting.

Den norske modellen gir små inntektsforskjeller

Foruten at arbeid i seg selv bidrar til mindre forskjeller, finner vi i lønnsdannelsen også mekanismer som ytterligere sørger forat forskjellene blir små.

Gjennom en organisert fagbevegelse evner arbeidstakerne å hente ut en stabil og rettmessig andel av verdiskapingen i bedriftene. Da opprettholdes en jevn fordeling mellom avkastning til arbeid og kapital over tid, det som ofte omtales som den funksjonelle inntektsfordelingen. Det bidrar til å holde ulikheten mellom de som arbeider og de som eier, nede. 12

Sterk koordinering sikrer at lønnsveksten er tilnærmet lik for alle, og bidrar til lave lønnsforskjeller på tvers av bransjer og sektorer. Mange i mindre produktive næringer nyter godt av en kapitalintensiv og lønnsom industri som evner å hente ut en god andel av verdiskapingen.

Markedskreftene har likevel en påvirkning på lønnsutviklingen, og derfor prioriteres lav ulikhet også eksplisitt i lønnsforhandlingene gjennom lavlønnstillegg. Det bidrar til å kompensere noe for en gradvis utvikling i økt inntektsulikhet. Men det er viktig å huske at dette bare gjelder innenfor de bransjene der fagbevegelsen har medlemmer og innflytelse. I delene av arbeidsmarkedet uten tariffavtaler, er det markedskreftene som dominerer. Det er gjerne her vi både ser de laveste og de høyeste inntektene, og hvor ulikheten vokser.

Ellers er en omfordelende politikk avgjørende for at forskjellene skal holdes lave. Særlig for andre økonomiske ressurser enn lønn, som for eksempel eierskap og formue. Selv om inntektsulikhetene i Norge er relativt lave, er ulikhetene knyttet til eiendom og kapitaleierskap stor.13 Den norske modellen har få verktøy som forhindrer slik kapital i å samle seg opp og overføres fra generasjon til generasjon.

Politikk kan på sin side motvirke denne type ulikhet gjennom for eksempel utformingen av skattesystemet, boligpolitikken, likestillingspolitikken og i velferdsstaten.

Den norske modellen skaper økonomisk vekst

Lønnsdannelsen gir en sammenpresset lønnsstruktur som innebærer at de laveste lønningene er høyere enn de ville vært i et rent markedsbasert system. Det bidrar til at arbeidskraft som settes til å gjøre uproduktivt arbeid blir veldig dyrt for bedriftene. Da er det mye å tjene på å finne en maskin til å gjøre oppgaven, eller å unngå den helt. Arbeidskraften kan heller gå til en mer produktiv arbeidsoppgave, gjerne med et kompetansepåfyll på veien. Slik øker gjennomsnittsproduktiviteten i økonomien.

Et høyt lønnsgulv gir dermed sterke insentiver til arbeidsgivere til å investere i ulike former for kapital: Produksjonskapital, humankapital og sosial kapital.

Et organisert arbeidsliv og tilstedeværelse av en tariffavtale på arbeidsplassen bidrar slik til økt produktivitet.14 Ute på den enkelte arbeidsplass er dessuten samarbeidet mellom ulike fag og nivåer ofte tett. Det høye lønnsnivået gjør det nødvendig å hele tiden finne lure løsninger for en mer effektiv drift. Små hierarkier mellom de ansatte og ledelsen, høy grad av tillit og formelle rammer for forhandlinger, medvirkning og konflikthåndtering, gjør samarbeid mulig og godt.15 Partsamarbeidet på den enkelte arbeidsplass bidrar til at detgjøres stadig forbedringer. Slik har Norge har fått ethøyteknologisk og produktivtnæringsliv. 

At lønningene forhandles om én gang i året og følger lønnsnormen fra industrien, gjør at ulønnsomme bedrifter ikke uten videre kan sette ned lønningene for å bli lønnsomme igjen. Dersom de går konkurs, frigjøres ressursene til bruk av bedrifter som klarer å drive lønnsomt (med et norsk lønnsnivå). Dette sikrer at kapital og arbeidskraft går dit de kaster mest av seg, og låses ikke inne i ulønnsomme næringer eller bedrifter. Dette kalles gjerne kreativ destruksjon.

For arbeidstakerne lettes denne omstillingsprosessen gjennom et godt utbygd inntektssikringssystem. Det gjør det lettere å gå gjennom omstillinger i økonomien.

I forhandlingene om selve lønnsveksten tar partene ansvar for at den tilpasses den økonomiske situasjonen fra år til år. At det vises stor ansvarlighet, bidrar til å opprettholde både sysselsetting og bedrifter gjennom gode og dårlige tider. Det gjør det også lettere å komme på beina igjen etter økonomiske nedturer.

Trepartssamarbeidet og politikk for å løse utfordringene

Politisk arbeid er viktig for påvirkning og lovarbeid, og det tette fagligpolitiske samarbeidet er en stor del av den norske modellen. Åttetimersdagen, rett til ferie, lønn under sykdom og Folketrygden er fagligpolitiske gjennomslag.

I motsetning til topartssamarbeidet på arbeidsplassene, inkluderes ofte myndighetene i det vi kaller trepartssamarbeidet. Det innebærer blant annet at arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten sammen setter seg sammen for å utvikle politikk. Der kan store omstillinger og reformer forhandles om, eller kriser håndteres.

Politikken kan forsterke mekanismene i modellen og bidra til å nå målene beskrevet over. For eksempel kan frontfagsmodellen gjøre det mulig å opprettholde høy aktivitet uten at det slår ut i inflasjon, mens politikkensørger for høy etterspørsel, kompetanse- og inkluderingstiltak, og dermed full sysselsetting.

Men politikken kan også bidra i motsatt retning. Å ikke føre en progressiv skattepolitikk, slik at de økonomiske forskjellene øker, undergraver fagbevegelsens lønnsdannelse og dermed tilliten i modellen.

Hvordan får den norske modellen konsekvenser for den økonomiske politikken? 

Frontfagsmodellen griper inn i markedet og koordinerer lønnsveksten. Lønnsvekst gir riktignok økte kostnader for bedriftene i ikke-konkurranseutsatt sektor, som ofte må øke prisene for å opprettholde marginene.Men så lenge lønnsveksten er forankret i og basert på lønnsomheten i den konkurranseutsatte industrien, vil hverken lønnsveksten eller prisveksten løpe løpsk og skape inflasjon.

Hvordan får denne stabiliserende effekten betydning for den økonomiske politikken?

Den økonomiske politikken består av finanspolitikken, som styrer fordelingen og pengebruken i statsbudsjettet, pengepolitikken, som er lagt til Norges Bank gjennom et mandat fastsatt av Stortinget, og inntektspolitikken, som styrer lønnsutviklingen der frontfagsmodellen står helt sentralt.

Det overordnede målet for den økonomiske politikken er, som beskrevet over, arbeid til alle. Det bidrar samtidig til å redusere forskjeller og skape vekst.

I tillegg er det et mål om å sikre økonomisk stabilitet. Det betyr at det skal væreminst mulig svingninger i økonomisk vekst, sysselsetting, ledighet, rentenivå og valutakurs.

Alle politikkområdene har ulike ansvarsområder og ingen kan alene sikre full sysselsetting ogstabilitet. De må jobbe sammen og avlaste hverandre.

Det seneste Holden-utvalget skriverom frontfagsmodellens stabiliserende effekt:

Det bidrar til å minske behovet for innstramming i den økonomiske politikken, og gir et godt utgangspunkt for at vi kan få ned prisveksten uten betydelig oppgang i arbeidsledigheten. Med et godt samspill i den økonomiske politikken og en koordinert lønnsdannelse vil arbeidsmarkedet kunne tåle et høyt sysselsettingsnivå uten at det gir høy lønnsvekst som bidrar til varig høy prisvekst.

Gjennom 2022 og 2023 har prisene16 økt mer enn på lenge i Norge og i store deler av verden. Ødelagte forsyningskjeder og endret konsum som følge av koronapandemien og nedstenging av samfunnet, samt Russlands angrep på Ukraina og europeisk gassforsyning, har i stor grad bidratt til det. Det ga i første rekke økte priser på energi, matvarer og materialer. Dette smittet etter hvert over på nesten alle andre priser.

Hvordan verdens myndigheter skulle møte dette har vært gjenstand for debatt. Også i Norge.

Et rådende syn blant mange politikere, økonomer og i mye økonomisk litteraturer at sysselsetting og prisvekst står i et motsetningsforhold til hverandre. Det vil si at dersom sysselsettingen blir for høy, fører det til et «press» i økonomien som vil gi inflasjon.17 Dette presset må reduseres for å få den tiltagende prisveksten under kontroll. Det er derfor sentralbanken setter styringsrentene opp – de ønsker å holde prisveksten lav og stabil.

En konsekvens av de økte renteneer tap av kjøpekraft blant folk, noe som ofte vil slå ut i økt arbeidsledighet.

Hos Norges Bank er derfor definisjonen av full sysselsetting og prisvekst knyttet sammen: «Høy sysselsetting» [er det] høyeste nivået på sysselsettingen som er forenlig med prisstabilitet over tid.18

Dette er i tråd med en teoretisk modell som kan kalles «likevektsledighet». I en slik teori er ikke lenger full sysselsetting et mål for politikken. Tiltak som politikere setter i verk for å få arbeidsledigheten ned under dette likevektspunktet, vil føre til at prisveksten setter i gang en pris- og lønnsspiral. Arbeidsledighet har med andre ord blitt et virkemiddel i den økonomiske stabiliseringspolitikken.

Men den norske lønnsdannelsen er organisertslik at måletom full sysselsetting ermulig å nå, uten at pris- og lønnsspiraler oppstår.Arbeidsledighet trenger derfor ikke brukes som et virkemiddel for å stabilisere prisene. Men det avhenger av at politikken føres i tråd modellens virkemåte og at virkemidlene i den økonomiske politikken tas i bruk på riktig måte.

På grunn av frontfagsmodellen finnes det ikke et slikt likevektsnivå på arbeidsledigheten i Norge. I stedet kan økonomien håndtere svært lave nivåer på arbeidsledighet, uten at det slår ut i tiltakende prisvekst. Når det er høy aktivitet og høy etterspørsel etter arbeidskraft, fungerer den norske modellen derimotsom en inkluderingsmaskin.

Sammenhengen mellom arbeidsledighetsnivåer og prisvekst er med andre ord, lav.

En likevektsteori kan ha mer for seg i land der lønnsdannelsener mer individuell og markedsstyrt. Der kan lav ledighet brukes av arbeidstakere til å forhandle opp egen lønn, uten tanke på konsekvenser for konkurransekraft eller sysselsetting i andre bedrifter eller næringer. Selv om sammenhengen er ofte svak også ved slike lønnsdannelsessystemer. 19

Mens i frontfagsmodellen bestemmes ikkelønnsveksten av lokale forhold, prisvekst eller egen forhandlingsposisjon.

Dette har også empirien vist. Forskning viser at dersom lønnsomheteni industrien tas med i likningen, når vi skal finne ut av hvor stor lønnsveksten i Norge blir, har den en signifikant betydning for lønnsveksten. Det betyr at det er frontfagsrammen som har mest å si for hva som blir lønnsveksten i Norge. 20

Fordi lønnsdannelsen i Norge har så stor grad av koordinerende effekt, og frontfagsmodellen står relativt sterkt, har særlig LO ment at behovet for renteøkninger i dyritenikke er like stort som det kunne ha vært uten den koordinerte lønnsdannelsen. Norges Bank satte styringsrenten ned til null prosent under pandemien, og en normalisering av rentenivået var nødvendig, særlig i perioden med gjenåpning av norsk økonomi etter pandemien da aktiviteten var spesielt høy. Men behov for å dempe presset i økonomien utover det, og særlig på arbeidsmarkedet var det ikke.

Mange hevdet på sin side at frontfagsmodellen ikke bidro til å dempe prisveksten, siden lønnsoppgjøret i 2023 havnet på en ramme på 5,2 prosent.

LOs argumentved fjorårets lønnsoppgjør var at det var gode tider i industrien.De fikk høye summer for varene de eksporterte, og overskuddene var store. Det var med andre ordmye penger å forhandle om. Det ga videre rom for å kunne kreve økt kjøpekraft.

Nå, i mars 2024 står vi overfor et nytt lønnsoppgjør, og LO krever også nå kjøpekraftsvekst. De mener det er rom for det innenfor frontfagets rammer, fordi det fortsatt går godt i industrien.

Mange frykter dette isolert sett vil bidra til økt lønnsvekst. Men lønnsveksten i industrienskal gjelde for alle deler av økonomien, ikke bare industrien. Økte lønninger gir økte kostnader for bedriftene. Lønnskostnader er en stor andel av mange bedrifter budsjett. Når kostnadene øker blir bedriftene nødt til å sette prisene opp, for å opprettholde sine marginer, og unngå å gå konkurs. Slik fungerer markedet.

Dette er en prosess som kan foregå så lenge prisene øker hos våre handelspartnere. For når prisene øker hos våre handelspartnere, vil de også øke hos oss. Det gjør de fordi konkurranseutsatt industri tjener mer penger. Det igjen gir rom for at arbeidstagerne kan kreve høyere nominell lønn.

Men, det er ikke det samme som at vi får en prisvekst som skyter fart og inngår i en lønns- og prisspiral.

Et økonomisk sjokk, enten det er energimangel eller krig, gir konsekvenser for oss i form av økte priser. Vi er en liten åpen økonomi og påvirkes sterkt av den globale økonomien. Men det er ikke det samme som at vi får inflasjon som er ute av kontroll og som må møtes med stadig økende renter og arbeidsledighet.

Også internasjonalt har det blitt stilt spørsmål ved om de raskt økte rentene egentlig biter på inflasjonen og om ikke medisinen er verre enn sykdommen.21 Siden finanskrisen har rentene i nesten hele verden vært lave i forsøk på å få opp prisveksten og aktiviteten i økonomien etter skadene fra krisen. Men sentralbankene lykkes ikke med det da, og prisene økte ikke før vi fikk problemer under pandemien. Derfor stiller flere spørsmål ved hvor godt de vil lykkes denne gang.

Skjevfordeling av byrder – politikken må være rettferdig

Økonomiske kriser rammer ofte sosialt skjevt, og også denne gangen har det som gjerne omtales om dyrtiden rammet vanlige folk hardest. Først blir strømregningen og så boliglånene dyrere, og deretter strammes den økonomiske politikken inn slik at mange risikerer å miste jobben. Det internasjonale økonomiske sjokket blir en trippelbyrde.Gjennom 2023 falt husholdningens kjøpekraft og konsum, og gjeldsbelastningen eri dag høyere enn den var under bankkrisen på 90-tallet. 22

Fordi frontfagsmodellen reduserer risikoen for pris- og lønnsspiraler, kan sentralbanken ta mer hensyn til sysselsetting når de setter renten.

For finanspolitikken betyr det at den ogsåkan ta flere hensyn ennkun til prisveksten. Økte priser og renter har store konsekvenser for folks privatøkonomi og for arbeidsmarkedet, og finanspolitikken har rom for å kompensere og opprettholde aktiviteten i tråd med hva frontfagsmodellen kan håndtere.

Dette gjelder spesielt for tilbudssidesjokk og importert prisvekst.

Pengepolitikken har en større rolle å spille i tilfeller der det glipper i lønnsdannelsens koordinering og stadig flere ser seg tjent med å forhandle lønn på egne vegne. Det kan tenkes å skje dersom ulikhetene blir for store i samfunnet, dersom det er store ubalansemellom tilgjengelig og etterspurt arbeidskrafteller dersom organiseringsgraden faller under et kritisk punkt.

Ved typiske etterspørselssjokk, der det enten blir unormalt stor aktivitet på norsk sokkel, eller på boligmarkedet, kan det oppstå overbudsprosesser og bobletendenser. I slike tilfeller vil innstrammende politikk være nødvendig.

I enhver situasjon vil det være nødvendig med gode analyser av norsk økonomi, arbeidsmarked og lønnsdannelse for å kunne sette i verk riktig politikkrespons. Enhver prisøkning skal ikke nødvendigvis møtes på samme måte.

Prisveksten fra 2022 kan forklares av at økte gasspriser ga økte produksjonskostnader innenfor de fleste næringer og dermed måtte bedriftene sette opp prisene. Det ble prissmitte som førte at prisene vokste også i 2023. Men foreløpig kan vi ikke se tegn til at prisene vokser utover det.

Utfordringer i det norske samfunnet – et veivalg for den norske modellen

Selv om det er mye som går bra i Norge og modellen vårhar levert gode resultater, står også vi overfor noen utfordringer fremover.

En av de største utfordringene er at ikke alle med. Denøkonomiske ulikheten øker, en stor andel av befolkningen kommer seg ikke i jobb, frafalleti skolen er høyt, organisasjonsgraden har falt over tid, og i deler av arbeidslivet ser vi fortsatt at noen ikke har de samme vilkårene som innenfor det organiserte.Det er ressursmangel i offentlig velferd, og ikke alle får den hjelpen de har krav på.

I tillegg står vi overfor en klima- og naturkrise som gjør at økonomien må omstilles og bli mer grønn og bærekraftig. For at det grønne skiftet skal kunne skje uten de store samfunnsmessige kostnadene, særlig i form av arbeidsledighe,ttrengs det gjennomtenkt og retningsgivende politikk.

Problembeskrivelsen av utfordringene deles av de fleste partiene i Norge. Men det er stor variasjon i hvilken politikken som foreslås for å løse dem.

Med den norske modellen står vi godt rustet for å inkludere folk, skape verdier og omstille oss på effektive og rettferdige måter. Men det avhenger av at modellen holder seg sterk. Da må politikken være med på å styrke og bygge opp under den. Modellen kan falle fra hverandre dersom politikken heller bidrar til å undergrave den. Vi kan for eksempel la styringen av velferden og lønnsdannelsen overtas av markedet, eller vi kan styrke det organiserte arbeidslivet og vår felles velferd. Vi kan føre en skattepolitikk som hjelper lønnsdannelsen i å redusere økonomiske forskjeller, eller en som motvirker den.

Dette er politiske veivalg. På de neste sidene har vi illustrert ulike politikkretninger innenfor noen utvalgte områder; innen arbeidslivs- og arbeidsmarkedspolitikk, velferdspolitikk, økonomisk politikk og oppvekst- og likestillingspolitikk.

Arbeidsmarkedspolitikken og inkludering i arbeidslivet 

Arbeidsmarkedspolitikk er politikk for å inkludere flere i jobb. Selv om sysselsettingen er relativt høy i Norge, er det å få flere i jobb et mål for alle politiske partier i Norge. Her står vi overfor to ulike veivalg: Kvalifiseringssporet eller innslusingssporet. 

Politikk mot økonomisk ulikhet

Fattigdom og økonomisk nød er uakseptabelt for de fleste i et rikt land som Norge. Men i Norge har denøkonomiske ulikheten økt siden 80-tallet.23 Særlig når det gjelderformue er forskjellen stor.24 Økonomisk ulikhet mellom folk kan føre til at folk lever ulike liv, påvirke innflytelsen ulike grupper har i samfunnet, og det gjør det vanskeligere å kunne få velge det livet man ønsker å leve.

Velferdspolitikken

Velferdsstaten har blitt bygget ut for å gi inntektssikring og trygghet ved tap av arbeid eller helse. Det eri dag det offentliges oppgave å finansiere og tilby de aller fleste velferdstjenestene i Norge, enten det er en økonomisk overføring eller en tjeneste.

Den økonomiske politikken

Den økonomiske politikken skal styre norsk økonomi på makronivå.I denne sammenhengen tar vi også med konkurransepolitikk og næringspolitikk som er viktige for sysselsetting, rettferdig konkurranse, økonomisk vekst og grønt skifte.

Arbeidslivspolitikken

Arbeidslivspolitikken skal sørge for gode arbeidsvilkår og støtte opp under det organiserte arbeidslivet. Det organiserte arbeidslivet og tariffavtalene regulerer arbeidslivet på en god og relativt fleksibel måte. Organisasjonsgraden har over lang tid vært fallende og har ikke en normgivende effekt over hele arbeidslivet. Det utfordrer den norske modellen.

Likestillingspolitikken

Likestillingspolitikk skal fremme likestilling, inkludering og verne mot diskriminering. Særlig har politikk som har gitt økt kvinnelig yrkesdeltagelse vært viktig for den norske modellen og norsk økonomisk utvikling.

Skole og oppvekst

Skole og oppvekst er viktige saker for velgerne. En god oppvekst er viktig for å sikre barn like muligheter og gode forutsetninger for resten av livet.

Oppsummering- og veien videre

I Norge har vi klart å over tid kombinere økonomisk vekst med likhet. Det har vi klart ved å styre markedet og organisere interessemotsetningene. Samtidig anerkjenner vi markedets evne til å allokere ressurser og nødvendigheten av kontinuerlige investeringeri økonomien og avkastning på dem.

Som professor Kalle Moene skriver i forordet til Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre, som kom ut på norsk for ti år siden: «En kan kanskje si at det sosialdemokratiske Skandinavia gir sosialistisk trygghet og likhet, uten å utfordre det kapitalistiske eierskapet.»

Et bilde på det kan være at Norge har en av verdens laveste inntektsulikhet, men også er et av landene som kåret til best å drive næringsvirksomhet i.

Den norske blandingsøkonomien har gitt oss et innovativt næringsliv, felles eierskap til felles ressurser, små inntektsforskjeller, politisk stabilitet, høye tillitsnivåer og høy grad av sosial integrasjon.

Modellen har vist seg å væregod beredskap i krisetider. Norge har klart seg godt når det kommer til sysselsetting og økonomisk vekst under og etter økonomiske kriser. Ifølge nyere forskning er høy grad av koordinering i lønnsdannelsen den viktigste faktoren for at sysselsettingen holder seg relativt godt i og etter en krise.25

I Norge har vi også tradisjon for å ha en keynesiansk tilnærming til økonomisk styring, med aktiv motkonjunkturpolitikk. Det bidrar til åopprettholde etterspørselen i økonomien under nedgangstider, og vi unngår store kostnader knyttet til økt arbeidsledighet. Arbeidsledighet er mye vanskeligere å få ned enn opp, og vi vet at jo lenger folk går uten jobb, dess vanskeligere er det å få en jobb igjen. Innstramningspolitikk og velferdskutt i møte med kriser har på sin side store sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser, og gjør det vanskelig å få økonomien opp og gå igjen etterpå.

Det viser seg også at land med små forskjeller også har større og mer sjenerøse velferdsstater, og velferdsstatene bidrar igjen med mye omfordeling. Det blir altså en positiv spiral. 26

I møte med utfordringene kan vi velge å spille på våre beste sider, bruke markedet der det fungerer, og regulere og gripe inn der det ikke fungerer, slik vi har gjort i over hundre år. Alternativet er å la markedet overta og styre mye mer av økonomi og arbeidsliv enn i dag. I møte med en global økonomi der store selskaper har svært mye makt, må konkurransemyndigheter og fagbevegelse arbeide mot monopolprising, overskuddsflytting og skatteunngåelse som undergraver lønnsdannelse og staters suverenitet.

Dette gjelder også internasjonalt, der landene kan velge å konkurrere på å ha så lave skatter, lønninger og reguleringer som muligfor å tiltrekke seg investeringer og arbeidskraft, eller å lage felles minstestandarder og skatteregimer på tvers av landegrensene.

Dersom vi ønsker å bevare den norske modellen, må vi føre en politikk som forsterker og ikke undergraver forutsetningene eller målsetningene i modellen.

For å støtte opp under den norske modellen må vi føre en politikk som:

• Reduserer forskjeller
• Opprettholder høy etterspørsel i økonomien
• Støtter opp under det organiserte arbeidslivet
• Bidrar til en aktiv kompetansepolitikk
• Skaper velferdsordninger som bidrar til trygghet, omstilling og arbeid

Den norske modellen har tjent oss godt og bruker vi modellen riktig kan vi oppnå arbeid til alle, små forskjeller og høy verdiskaping. Det skaper velstående, tillitsfulle og trygge samfunn.