Demokrati under press?
I fjor utviklet hele 71 land i verden seg i en mer udemokratisk retning, ifølge Freedom House. Det er tolvte året på rad at flere land i verden beveger seg i en negativ retning enn i positiv. Blant disse finnes flere land i vår umiddelbare nærhet. Mange steder bruker valgte regjeringer sin posisjon til gradvis å undergrave det samme demokratiet som brakte dem til makten Medlemmer i EU. Medlemmer i NATO.
«Hvis vi taper de neste avgjørende slagene kan det hende vi taper hele kampen», skriver Harvard-forsker Yascha Mounk. I oktober besøkte han Norge, invitert av Universitetet i Oslo og Tankesmien Agenda. Mounk er en av flere internasjonale forskere og eksperter som uttrykker uro for demokratiets framtid. I boken «People vs Democracy» beskriver han en utvikling der liberale demokratier, forstått som valgte ledere kontrollert av balanserende regler og institusjoner, slår sprekker (Mounk, 2018). På den ene siden oppstår illiberale demokratier – valgte regjeringer som svekker og undergraver rettigheter og institusjoner laget for å balansere makt og beskytte mindretallet. På den andre siden beskriver Mounk en udemokratisk liberalisme, kjennetegnet ved teknokratiske og rettighetsbaserte institusjoner som oppleves fjernt fra folk og med for liten plass til innflytelse og politikk.
I Freedom Houses evaluering av demokratiets tilstand i verden, får Norge 100 av 100 poeng. Men er alt rosenrødt likevel?
I dette notatet sjekker vi pulsen på norsk demokrati langs tre dimensjoner:
• For det første, hvordan er valgdeltakelsen i Norge? Hvordan har den utviklet seg over tid og hva kjennetegner de som deltar og de som ikke gjør det?
• For det andre, hvilken tillit har vi til det politiske systemet? Stoler de fleste på at politiske institusjoner jobber for deres beste? Hvem har høyest og lavest tillit blant oss?
• For det tredje ser vi på noen andre kanaler for medvirkning enn valgkanalen. Hvilken betydning har organisasjoners påvirkningsarbeid og andre flater, for eksempel teknologiske plattformer og sosiale medier, for deltakelse og innflytelse?
Vi slår fast at det ikke er noen krise i norsk demokrati. Valgdeltakelsen har de seneste årene vært nokså stabil, med 78,2 % deltakelse ved de siste to stortingsvalg. Dette er over snittet i europeisk målestokk, men markant lavere enn våre skandinaviske naboland som begge har rundt 85 % valgdeltakelse. Et slikt nivå har ikke Norge sett siden midten av 1980-tallet. Tilliten til politiske institusjoner er også høyere enn i mange andre land, og faktisk har tilliten til politikere vært stigende siste 15 år. Likevel er det utviklingstrekk som gir grunn til uro. For det første er valgdeltakelsen synkende i lokalvalg, der den i 2015 var nest lavest noen sinne. Vi ser også tydelige geografiske og sosiale forskjeller både i formell valgdeltakelse og i folks tillit til at de politiske institusjonene og prosessene lytter til dem. Forskjellen i politisk selvtillit er tydelig.
Som svar på utfordringene foreslår vi følgende grep:
1. Jobbe for at flere aktivt deltar i demokratiet. Nye inkluderende demokratiske systemer som «borgerråd» bør prøves ut lokalt. Skal de fungere, må denne typen organer ha reell beslutningsmyndighet.
2. En ny maktutredning bør gjennomføres. Det har gått 15 år siden den forrige som sa at folkelige reformbevegelser og mobiliserende massepartier har blitt svekket gjennom de siste årene av det forrige århundre. Det er grunn til å tro at dette bare har blitt forsterket siden den gang. I tillegg har vi fått en helt ny teknologisk dimensjon
3. Mer åpenhet om kontakt mellom interesseorganisasjoner, stortingsrepresentanter og regjering, i form av et obligatorisk lobbyregister
4. Et sterkere lokaldemokrati. Eksempler kan være romsligere kommuneøkonomi og mer tillitsbasert velferdsforvaltning lokalt.
5. Langt større utjevning av forskjeller. Økonomiske forskjeller er en utfordring også for demokratiet, og må reduseres gjennom velferd, skatt og et trygt og organisert arbeidsliv.
