På jobb i Nordsjøen, illustrasjonsbilde. Foto: OLF/Tom Haga

Utgiftene som lønner seg


Høyresida legger ideologi, ikke kunnskap og erfaring, til grunn når de skal utvikle framtidas Norge. Vi bli eldre, og trenger og forventer mer og bedre pleie. Samtidig vet vi at oljeinntektene går nedover. Har Norge råd til velferd i framtida? Den rødgrønne regjeringas siste perspektivmelding ser fram mot 2060. Den slår fast at Norge har betydelige utfordringer knyttet til en aldrende befolkning med økte krav til kvalitet og komfort, og samtidig reduserte oljeinntekter. Det er langt fram til 2060, men grunnlaget legges nå. Det samfunnet vi lever i, er et resultat av de valgene våre foreldre og besteforeldre tok. Høyresidas svar på disse utfordringene er ingen overraskelse. Som i de fleste andre spørsmål er svaret lavere skatter, privatisering og en mindre velferdsstat. Er dette riktig? Vil det å redusere velferdsstaten sette oss bedre i stand til å møte morgendagens utfordringer? Det er alltid vanskelig å spå om framtida, men det kan hjelpe å se hva som har virket til nå. Siden krigen er Norge blitt mer og mer produktivt. Vi er faktisk helt i verdenstoppen. De nordiske landene er blant de mest konkurranseutsatte i verden, fordi våre hjemmemarkeder er så små. For å få skalafordeler er vi helt avhengige av å ha en svært åpen økonomi. Men nordmenn jobber rett og slett effektivt og smart, derfor kan vi hevde oss i internasjonal konkurranse til tross for et høyt kostnadsnivå. De siste årene er veksten i produktivitet blitt noe svakere. Men det samme har skjedd i de landene det er naturlig å sammenligne oss med. Norge har fortsatt svært høy produktivitet. For mange økonomer har den norske suksessen de siste 30 årene vært noe av et paradoks. I tradisjonell økonomisk teori vil et sterkt organisert arbeidsliv, forholdsvis høye skatter og en omfattende velferdsstat fjerne alle insentiver for næringslivet, og være ødeleggende både for vekst og innovasjon. Historien har vist det motsatte. En høy grad av trygghet for arbeidstakerne har gitt en sunn økonomi, vekst på linje med USA og lav arbeidsledighet. Nyere forskning peker på at de nordiske velferdsstatene er en hovedårsak til at disse landene har klart seg godt i den skjerpede internasjonale konkurransen de siste tiårene. Noe av det viktigste vi får tilbake fra velferdsordningene våre er høy yrkesdeltakelse. Særlig er det kvinnenes innsats som gir oss en fordel. 74 prosent av norske kvinner mellom 15 og 74 år jobber. I Spania er det samme tallet på bare 51 prosent. Vi har organisert hverdagen vår slik at det er mulig å jobbe selv i perioder med store omsorgsoppgaver. Gode barnehager for alle og en trygg eldreomsorg er avgjørende. Vi må hele tida se offentlige utgifter i sammenheng med samfunnets inntekter. Veldig mye av det som er utgifter for det offentlige, bidrar til å sikre at folk kan jobbe og bidra til verdiskaping. I land med mindre utbygd velferd må man også ta vare på barn, folk som er syke og på gamle foreldre. I land i Sør-Europa blir omsorgstjenestene ivaretatt, men de utføres ofte av hjemmearbeidende kvinner. Forskning viser at den såkalte uformelle eldreomsorgen har stor påvirkning på arbeidstilbudet. I mange land, også i Vest-Europa, er det fortsatt slik at kvinner må velge om de skal jobbe eller ha barn. Resultatet er stupende fødselstall i land som Italia og Tyskland. Vi har gode ordninger for arbeids­ledighet og uførhet. Det har gjort arbeidslivet vårt svært omstillingsdyktig. Norge mister hvert år flere tusen jobber, men det skapes enda flere. Over 500.000 av oss skifter jobb hvert år. Den høye omstillingstakten har gjort norsk arbeidsliv konkurransedyktig og produktivt. Idar Kreutzer, Leder for Finans Norge, formulerte det nylig slik: «Økt produktivitet er et gode for samfunnet. Det blir urettferdig at enkeltmennesker skal bære byrdene av omstilling, derfor er det riktig at de som opplever at arbeidsoppgavene flyttes eller blir borte, er trygge på at de får kompensasjon og hjelp over i ny jobb». Med større utrygghet for hva som skjer dersom jobben blir borte, vil vi få langt mindre smidige omstillingsprosesser i norsk arbeidsliv. Når vi vurderer kostnadene ved disse ordningene, må vi også ta med bidragene til et omstillingsdyktig arbeidsliv inn i regnestykket. Det blir perspektivløst å se isolert på disse ordningene som en ren utgift. Samtidig blir for mange stående utenfor arbeidslivet, også hos oss. Det er for mange som opplever at jobben blir borte som aldri kommer tilbake i arbeid. Løsningen er ikke å hindre modernisering og innovasjon, men vi må bli flinkere til å hjelpe de som trenger å lære nye ting for å få en annen jobb. Det store frafallet i videregående skole er en katastrofe for framtida. Uten utdanning finnes det svært få muligheter i det norske arbeidsmarkedet. Skal vi fortsette å være på den produktive verdenstoppen, har vi ikke råd til å kaste bort talent. Vi må få utviklet alle de hodene vi kan. Den nordiske modellen har levert gode økonomiske resultater, små forskjeller og gode liv for de fleste. Vi som tror på denne modellen må være opptatt av at den er effektiv, at den leverer gode resultater og at den jobber med kontinuerlig forbedring. Det er hele tiden ting som må endres i takt med nye behov og ny kunnskap. Men det er vanskelig å forstå hvorfor oppskriften for suksess framover burde være å følge mindre vellykkede land som har lavere skatter for de rike, større forskjeller, mindre trygghet i arbeidslivet og svakere velferdstilbud. Våre europeiske naboer som har fulgt denne strategien har lavere vekst og langt høyere arbeidsledighet. Høyresida legger ideologi, ikke kunnskap og erfaring, til grunn når de skal utvikle framtidas produktive Norge. Det har verken norsk næringsliv eller menneskene som skal leve her råd til. «Nordmenn jobber rett og slett effektivt og smart.» Kronikken stod på trykk i Dagsavisen 30. oktober 2014.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top