Usman Rana går ikke langt nok


Usman Ranas versjon av «norsk islam» tilbyr ikke en løsning på unge muslimers identitetsproblemer i Norge.

Noe av det beste som har skjedd med islamdebatten i Norge de siste årene, er ikke bare at sekulære muslimske stemmer har kommet sterkere på banen, men at vi har også fått viktige intellektuelle bidrag fra integreringsorienterte religiøse muslimer. Som for eksempel Mohammad Usman Ranas bok «Norsk islam. Hvordan elske Norge og Koranen samtidig» som kom ut i 2016. Jeg valgte å vente med å kommentere hans bok til jeg kom med egen bok, Frihetskampen i islam. Teologiske debatter innen islam har tidvis foregått over generasjoner, så tre år er ingenting.   

Det mest positive med Ranas bok er at han tar til orde for å utvikle norsk islam som innebærer at hellige tekster tolkes på nytt med utgangspunkt i en moderne norsk virkelighet. Dette skal skje gjennom «kontekstualisering» av islamsk lære. Tankegangen er at åpenbaringen fra Allah kom på et annet sted og i en annen tid. Dette kan jeg selvsagt slutte meg til.

Det er kjernebudskapet i Ranas bok: slutt lojalt opp om det liberale demokratiet, men vær samtidig personlig verdikonservativ. 

Det jeg derimot problematiserer i boken min er hans forslag til en slags «samfunnskontrakt» mellom norske muslimer og storsamfunnet. Han bruker riktignok ikke ordet kontrakt, men essensen er som følger: Muslimer respekterer rettsstaten og demokratiet, mens storsamfunnet respekterer muslimenes annerledeshet og deres måte å leve på. En slik kontrakt vil gjøre det mulig for norske muslimer å kombinere det å være en patriotisk norsk borger med livet som praktiserende muslim. Det er kjernebudskapet i Ranas bok: slutt lojalt opp om det liberale demokratiet, men vær samtidig personlig verdikonservativ.  

Man kan lure på hvorfor han insisterer på å ivareta muslimsk verdikonservatisme all den tid han snakker så varmt om det liberale demokratiet. «Å forvente at norske muslimer skal omfavne en verdiliberal moral i sine personlig liv, er ikke bare urealistisk, men også dypt illiberalt og urimelig», sier han.  

Dette høres unektelig ut som en opppskrift på en fredelig tilværelse hvor man lever side om side. Men det er to svakheter med denne «løsningen»: For det første krever det mye disiplin å være personlig ultrakonservativ og politisk liberal på samme tid. I et liberalt demokrati må alle ha rett til å påvirke samfunnets retning i tråd med egne verdier. Selv kommer jeg til å være sterk motstander av alle initiativ som går i bakstreversk retning. Å forvente at konservative muslimer ikke skal fremme egne verdier i politikk og samfunnsliv er likevel urealistisk. I tillegg er det altså illiberalt, for å bruke Ranas egne ord. 

Det andre problemet dreier seg om den konkrete sosiale virkeligheten. For mange vil nemlig de sosiale normene være minst like viktige som norske lover. For noen er de langt viktigere. Det er for eksempel lov å lage satiretegninger av profeten Muhammed, men en avistegner som gjør det risikerer i verste fall å bli drept, og i beste fall å møte rasende demonstrasjoner. Det er den personlige verdikonservatismen som får folk ut i gatene. Videre er det lov å være homofil og å inngå ekteskap med en av samme kjønn, men når homofile muslimer ofte forblir i skapet, skyldes det ikke at deres miljøer mangler respekt for norske lover, men at homofile ikke blir sosialt akseptert.

De politisk liberale holdningene er mindre verdt når de personlige verdikonservative holdningene lever videre og har så store konsekvenser for muslimer som ønsker å bryte med slike normer i sine egne miljøer. 

Når selv en moderat stemme som Usman Rana sier at aksept for homofile handlinger «utvanner islam», virker den religiøse veien til frihet muslimske homofile fortsatt lang. Rana understreker at homofile skal respekteres og ikke trakasseres, men synet på homofili som synd skaper både intolerante holdninger overfor homofile og en skamfølelse blant homofile muslimer. En slik holdning kan dessuten presse homofile muslimer til å forlate islam siden man får høre at man ikke kan være homofil og muslim samtidig.  

Når en muslimsk jente forelsker seg i en kristen eller ikke-troende gutt, er det igjen de verdikonservative holdningene i jentas familie og miljø som gjør hennes liv så umulig. Og slik kan vi fortsette. De politisk liberale holdningene er mindre verdt når de personlige verdikonservative holdningene lever videre og har så store konsekvenser for muslimer som ønsker å bryte med slike normer i sine egne miljøer. 

Rana har en ambisjon om å gjøre islam mer tolerant, men han går dessverre ikke langt nok, etter min mening. Han kritiserer de puritanske salafistene, som han fremstiller som reformister som ødelegger for det gode i mainstream islam, men han gjør det litt for lett for seg selv når han ikke utfordrer mainstream islam til å bevege seg i mer progressiv retning.  Hvis det ikke skjer vil man ikke bidra til å løse identitetskonflikter hos unge muslimer som lever mellom to kulturer i Norge. Da jeg selv var sterkt troende kjente jeg selv på en dårlig samvittighet fordi jeg følte at jeg gjorde haram hele tiden. Den følelsen sliter nok mange muslimer med. «Guds lover», slik de tolkes av de lærde, krasjer mot det virkelige livet. Det skaper en dissonans som kan være frustrerende. Her holder det ikke bare å verne om de liberale lovene våre. Man må også sikre at disse unge menneskenes frihet er reell, og at de ikke møter et utilbørlig press fra sine nære omgivelser. Og at de finner en vei ut av dette uten nødvendigvis å måtte forlate islam. Til syvende og sist er sosial aksept i miljøene viktigere enn hva lærde i islam sier. Muslimer forholder seg til sin tro på svært forskjellige måter og jeg tviler på at mainstream muslimer i Norge vil kjenne seg igjen i Ranas «mainstream islam».

Grunnen til at Rana støtter verdikonservatismen, er angivelig for å bevare «islams teologiske troverdighet». Men det som truer islams troverdighet og legitimitet i norsk kontekst er gapet som ofte eksisterer mellom teori og praksis. Dette må teologien i islam snart begynne å forholde seg til slik for eksempel kristendommen har gjort i Norge. Kulturelle endringsprosesser har ført til at hellige tekster er blitt lest med nye øyne. Det er i dag bred aksept for likestilling mellom kjønnene og seksuelle minoriteter i kirken, for eksempel. 

Kronikken er skrevet av Sylo Taraku og sto først på trykk i VG.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top