Norge har små forskjeller i forhold til resten av verden, men ulikheten øker, og må ikke bli større.

Ulikheter må tas på alvor


Etter at den franske økonomen Thomas Piketty ga ut bestselgeren "Kapital i det 21. århundre", har den stadig stigende økonomiske ulikheten blitt et tema i den politiske debatten mange steder. Tankesmien Agenda har satt temaet på dagsorden i Norge, og i kronikken "Ulikheter må tas på alvor" i Dagens Næringsliv 20. mai, svarer daglig leder Marte Gerhardsen på Kristin Clemets innlegg om ulikhet, som sto på trykk i Dagens Næringsliv 8. mai. Gerhardsens kronikk kan leses under.

Det er med en viss undring jeg leser Kristin Clemets analyse av ulikhet. Kort oppsummert sier hun at ja; økonomen Thomas Piketty påviser at ulikheten mellom rike og fattige internt i land øker, men forskjellene mellom land blir mindre. Så da er det i grunnen ikke så viktig med de økte skillene.

For det første er jo økonomien internasjonal, og hvis man leser Piketty er et av hans viktige poenger nettopp at vi er i ferd med å få noen få superrike familier som kontrollerer stadig flere av verdens ressurser på tvers av landegrenser. Dette er en demokratisk utfordring i seg selv. I tillegg betyr det at ressursene ikke kanaliseres dit de vil kaste mest av seg.  Når de som kontrollerer de store formuene er barn og barnebarn til de som tidligere har skapt noe, er det ikke nødvendigvis sikkert at det er de som har mest entreprenørånd og best kunnskap. Piketty peker på det strukturelle problemet når det ikke er egen innsats og talent som er avgjørende for suksess, fordi de som har arvet kapital har et forsprang andre ikke kan ta igjen. En global versjon av Downton Abbey når det gjelder inntekstfordeling og makt er ikke noe bedre enn den engelske versjonen.

Det som er sikkert er at inntektsforskjellene internt i veldig mange land øker, og at det skaper sosial uro. Kina er et av landene der forskjellene har økt veldig. Langs flere dimensjoner er Bejing blitt en dyrere by enn Oslo. For det store flertallet av kinesere er velstandsutviklingene noe de hører om eller ser på avstand. For millionene som lever i slumområder hjelper det fint lite at eliten i landet deres har blitt rikere.

Fordeling og ulikhet er viktige spørsmål i vår del av verden, men de er selvsagt ikke mindre viktige i utviklingsland. Jeg har jobbet flere år med mikrofinans i noen av verdens fattigste land. Målet var å gi fattige kvinner muligheten til å starte business og skape bærekraftige inntekter slik at de kunne forsørge seg og familien sin. Dette var selvsagt bra for de kvinnene og familiene som fikk være med i prosjektene, og jeg har møtt utallige kvinner som har fortalt at livet deres er blitt bedre.

Men selv om bistand kan hjelpe enkeltmennesker og familier, er den eneste varige veien ut av fattigdom for disse landene en betydelig omfordeling av ressursene internt i landene. En av Norges offentlige utredninger (NOU) om skatteparadis fra 2010 viste at summene som går ut fra de rike elitene i utviklingsland til skatteparadis er 6 ganger så høy som all samlet bistand i verden. Lykkes man med arbeidet for en mer rettferdig fordeling internt i de fattige landene, vil det ha langt større effekt enn all bistand.

Handel og økonomisk vekst har bidratt til at millioner av mennesker har fått økte inntekter og økt levestandard. Hverken den franske økonomen Thomas Piketty eller vi i Agenda ser for oss et annet system en markedsøkonomi for å sikre produksjon og fordeling av varer og tjenester. Der Clemet og jeg skiller lag er i hvilken grad vi ønsker å korrigere for effekten av at avkastningen på kapital er langt høyre enn avkastningen på arbeid. Dette skaper en utvikling der de som har kapital fra før får stadig mer, og at forskjellene sementeres og øker.  Jeg tror dette er en svært uheldig utvikling både i forhold til innovasjon, vekst og ikke minst for å sikre et samfunn med tillit. I de nordiske landene har vi tradisjonelt vært opptatt av å holde forskjellene forholdsvis små. Dette har vært en aktiv og villet politikken, og det at vi er et av verdens mest egalitære samfunn har ikke kommet av seg selv.

Det er også verdt å nevne at påstanden om at vi har hatt en sterk utjamning mellom land er omdiskutert. Flere forskere, bla Ingvild Almås ved NHH i Bergen, viser at målingene som så langt er gjort for å sammenligne velstandsutvikling mellom land har store mangler. Verdensbanken nedjusterte sine anslag for vekst i Kina med 40% for et par år tilbake, og Almås mener at den bør nedjusteres ytterligere. Det er krevende å dokumenter graden av reduksjon i ulikhet mellom land, det er også viktig å ta med oss i den videre diskusjonen for å øke vår forståelse.

Piketty viser i sitt epokegjørende arbeid at vi nå opplever økende ulikhet fordi avkastningen på kapital er høyrere enn avkastningen på arbeid. Mye må gjøres dersom vi ikke skal ende opp med en inntektsfordeling lik den vi hadde på Jane Austens tid.

Å ta ulikhet på alvor er viktig i Norge, men enda viktigere i utviklingslandene. Det blir derfor en litt underlig slutning å nærmest avvise at Pikettys arbeid er relevant ved å vise til forhold mellom land. Tvert imot blir funnene hans enda viktigere i en internasjonal kontekst.

 
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top