Den franske økonomen Thomas Piketty besøkte Norge i desember 2014. Han har blant annet vist at betydningen av arv igjen øker i mange land (foto: Wanda Nathalie Nordstrøm)||Den franske økonomen Thomas Piketty besøkte Norge i desember 2014. Han har blant annet vist at betydningen av arv igjen øker i mange land (foto: Wanda Nathalie Nordstrøm)

Ulikhet til bekymring


Det er ingen grunn til å avvise ulikhetsdebatten som irrelevant i Norge. Ulikhet har stått høyt på den internasjonale agendaen de siste årene. Ikke bare hos venstresiden. Også aktører som er kjent for å jobbe utfra markedsliberalistiske prinsipper uttrykker nå økende bekymring for økonomiske forskjeller. Både OECD, Verdensbanken, IMF og til og med kredittvurderingsselskapet Standard and Poors har vist at ulikhet kan dempe den økonomiske veksten. Nylig publiserte OECD en studie der de mener ulikheten i Norge har redusert den økonomiske veksten med ni prosentpoeng siden 90-tallet. Ikke alle deler denne bekymringen. Tankesmien Civitas gjentakelser om at ulikhetsdebatten ikke er relevant i Norge, senest i Dagens Næringsliv på mandag, nærmer seg nå det parodiske. Denne uka fikk de også selskap av Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum. De har alle helt rett i en ting: Norge er et av landene i verden med minst ulikhet. Men Norge er også et av verdens rikeste land. Gjør det at vi slutter å være opptatt av hvordan vi skal skaffe oss inntekter i årene framover?
I likhet med resten av landene i OECD-området øker ulikheten også her hjemme.
I likhet med resten av landene i OECD-området øker ulikheten også her hjemme. Den rikeste delen av befolkningen i Norge drar i dag fra resten mye fortere enn samme gruppe i land som Frankrike, Nederland og Spania. De siste 30 årene har Gini-koeffisienten, som er et av de mest brukte målene for ulikhet, ifølge SSBs tall økt med 19 prosent i Norge. Økningen er langt større enn gjennomsnittet i OECD i samme tidsrom. Civita fremstiller økningen som et statistisk fenomen som ikke reflekterer reelle økte inntektsforskjeller. De viser til at skattereformene i 1992 og 2005/2006 gjorde at inntekter som ikke ble beskattet før reformen, ble det etterpå. Vel så viktig er det å merke seg at 1992-reformens langt mer generøse beskatning av kapitalinntekter gjorde at en større del av disse ble tatt ut som utbytte etterpå. Hos Aaberge og Atkinson (2010) trekkes dette, i kombinasjon med liberaliseringen av kredittmarkedet på midten av 1980-tallet og nye muligheter som følge av oljevirksomheten, fram som årsaker til den kraftige oppgangen i toppinntektsandeler på 90-tallet. I studien bruker de et mål for inntektsutvikling som delvis korrigerer effekten av skatteplanlegging: Økningen i inntektsandelen hos dem på toppen er like klar som i de faktiske skatterapporterte inntektsandelene. Innføringen av utbytteskatt i 2006 gav dessuten sterke insentiver til å ta ut store utbytter i forkant. At Norge en liten periode rundt 2005 hadde inntektsulikhet på nivå med Storbritannia og nær USA er et tydelig bevis på at mange gjorde det. Vi vet at mange lånte pengene tilbake til selskapene sine, som de etter reformen har fått utbetalt skattefritt. Det indikerer at de reelle inntektsandelene er større enn det som siden den siste skattereformen er blitt rapportert til beskatning. Med andre ord kan dagens inntektsulikhet være undervurdert. Dette får vi forhåpentligvis snart bedre svar på.
Et viktig prinsipp ved det norske skattesystemet har i over hundre år vært at man betaler mer i skatt jo høyere skatteevne man har.
Vi bør uansett kunne enes om at den (fremdeles) lave ulikheten ikke har kommet av seg selv. Trepartssamarbeidet, velferdsordningene og skattesystemet er tre politiske grep som har bidratt sterkt til små forskjeller. Et viktig prinsipp ved det norske skattesystemet har i over hundre år vært at man betaler mer i skatt jo høyere skatteevne man har. Siden de overtok regjeringsmakten i 2013 har Høyre/Frp-regjeringen ført en politikk som undergraver dette prinsippet. Norge har over tid skattlagt personlig eiendom langt lavere enn land vi sammenligner oss med. Regjeringspartiene Frp og Høyre har likevel avviklet arveavgiften og vil fjerne skatt på formue. Det har overrasket den verdenskjente økonomen Thomas Piketty, som da han før jul gjestet landet sa: «jeg har ikke hørt David Cameron eller Angela Merkel si at de ønsker å senke arveavgiften. Og de er ikke spesielt venstrevridde». OECD anbefaler dessuten økt skatt på personlig eiendom for å motvirke store forskjeller. De har nylig slått fast at likhetsfremmende skattesystemer ikke skader veksten, så lenge de utformes på en god måte. Vi kan være enige i at både formuesskatten og arveavgiften har hatt problematiske sider slik de har vært utformet. Det er imidlertid ikke grunn nok til å kvitte seg med dem. Piketty har vist hvordan betydningen av arv igjen øker i mange land. Ferske tall fra Universitetet i Oslo viser at det samme skjer her hjemme. I 1993 hadde 26 prosent av de én prosent rikeste nordmennene foreldre som også var blant de mest formuende i landet. I 2010 hadde andelen økt til 42 prosent. Dét bør bekymre både Civita og en regjering som er opptatt av å gi alle «like muligheter». Når rikdom i økende grad arves reduseres insentivene til hardt arbeid. Dessuten er rikdom, spesielt når den er konsentrert, makt. Slik kan for store økonomiske forskjeller ikke bare påvirke den økonomiske veksten negativt, men ha konsekvenser for hele demokratiet.   Kronikken er skrevet av Hannah Gitmark og stod på trykk i Dagens Næringsliv 11. januar 2015.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top