Unsplash, John Appel

Ulike mennesker får ulike muligheter


Korona er urettferdig. Men forskjellene hadde vi lenge før pandemien

For noen uker siden ble statsminister Erna Solberg intervjuet på NRK om at pandemien har rammet skjevt, og kostet mest for dem som hadde minst fra før. Det har nemlig vist seg at selv ikke et virus fordeler seg likt på alle. Det var de lavest lønte som mistet jobben først, eller har stått i førstelinja. Jobbene på hjemmekontor er typisk bedre betalt. I tillegg er det de med minst penger og trangest bolig som er mest utsatt for å bli smittet selv.
Nå har vi vært i krise og nedstenging en stund, og nye korona-problemer har blitt synlige. Som at inkassokravene øker. De knytter seg ikke til luksusforbruk og store forbrukslån, men til manglende betaling av telefonregninger og strøm. Fordi de som hadde akkurat nok til regningene før, har enda mindre nå. Køene hos organisasjoner som deler ut mat, er lange.
Intervjuet med statsministeren gikk omtrent slik: Journalisten: «Ja, for hva tenker du da, som statsminister, når du hører historier om folk som ikke har råd til å betale regningene denne måneden, ikke har råd til mat, ikke har råd til klær, altså som må spare hver eneste krone da?»
Statsministeren: «Ja, altså det er jo krevende, så er spørsmålet hadde de egentlig råd til det før og?»
Mange ble sinte. Hvordan kan landets øverste leder avfeie et så alvorlig problem? Jeg ble også irritert. Men hun har jo egentlig helt rett. Mange hadde det sånn før pandemien også. Og det burde hun kanskje ha gjort noe med.
For vi blir stadig mer ulike i dette landet. Den viktigste årsaken er at de rikeste blir stadig rikere. Samtidig blir de fattige fattigere, og de blir flere. Forskjellene i Norge har økt jevnt og trutt i tretti år. Inntektsforskjellene øker. Forskjellene i formue øker enda mer. Over hundre tusen barn vokser nå opp i fattige familier i verdens rikeste land, og de siste årene har vi i Norge hatt flere dollarmilliardærer per innbygger enn USA.
Utviklingen er urovekkende blant annet fordi ulikhet er så selvforsterkende. Høy inntekt gir mer sparing, større formuer, som igjen gir høye kapitalinntekter i form av boligprisvekst, renter og avkastning på investeringer. Formuer vokser helt av seg selv, og så arves de. Fattigdom, i andre enden, går utover tilgang på trygg bolig, utviklende aktiviteter, helse og utdanning – og ulempene arves dermed også til neste generasjon. De færreste vil si at dette er rettferdig.
I tillegg er ulikhet dårlig nytt for økonomien. For store forskjeller gjør at vi ikke klarer å utnytte alle krefter i samfunnet. Folk med veldig lite penger svekker etterspørselen i økonomien. De kjøper mindre, og da selger butikkene mindre, og kan ansette færre, som igjen kjøper enda mindre. Og sånn fortsetter det.
Økonomiske forskjeller har også en lei tendens til å skjevfordele makt. Studier fra både USA og langt mer egalitære Tyskland, har vist hvordan sjansen for gjennomslag for politiske forslag øker dersom de støttes av den rikeste delen av befolkningen. Vanlige folks støtte eller motstand har mye mindre påvirkning på utfallet.
Økende forskjeller er det motsatte av det flertallet av oss ønsker seg. En undersøkelse utført av YouGov på vegne av Tankesmien Agenda viste nylig at et stort flertall av befolkningen synes det er viktig å «motarbeide økte forskjeller mellom fattig og rik». Men også at de fleste tror forskjellene er mindre enn de faktisk er.

Denne teksten var først publisert i Fædrelandsvennen. 

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top