Trygghet er den nye friheten


Når det er krise søker vi trygghet, og trenger styring. Kanskje er det starten på noe nytt.

Det er skumle tider. Denne uken fikk vi korona, børskrakk og oljeprisfall rett i fleisen. I tillegg til frykt for egen helse og bekymring for dem vi er glade i, avlyses konferanser, forestillinger og sportsarrangementer. Med i sluket går flere tusenvis fly- og togreiser og hotellovernattinger. Hvis de dårlige utsiktene får konsekvenser for vårens lønnsoppgjør, vil mange merke det på egen lommebok, etterspørselen i hele økonomien vil falle. Stadig flere etterlyser krisepakker, altså at myndighetene setter penger i sving for å unngå at økonomien stopper opp.

Mye er usikkert, men dette vet vi: ingen kan møte en krise særlig godt alene. Det nytter ikke at alle springer i forskjellig retning. Vi trenger felleskap, regler og solidaritet. Epidemier er sånn sett selve beviset på betydningen av fellesskap. Kanskje er det ikke så farlig for deg som er frisk og sterk å bli smittet. Men hvis du bryter karantenen og går på butikken eller treningssenteret, setter du andres liv i fare. Det du gjør påvirker andre.

Norge klarte seg gjennom finanskrisen i 2008 betydelig bedre enn de fleste andre land. Oljeprisfallet i 2016 også. En viktig grunn til det var nettopp politiske krisepakker, eller motkonjunkturpolitikk, og sikkerhetsnett. Vi har penger på bok vi kan stimulere økonomien med, og om noen mister jobben, mister de ikke alt. I land uten sikkerhetsnett og velferdsstat rammer kriser mye hardere. I New York Times kunne vi denne uken lese at 32 millioner amerikanere står uten sykelønn. Når folk går på jobb selv om de ikke føler seg friske fordi de ikke har råd til å la være, sprer smitten seg raskere.

Akkurat denne krisen er akutt og alvorlig, men forhåpentlig ikke veldig langvarig. En risiko ved akutte kriser er jo også at vi glemmer de store oppgavene foran oss – de som kan forebygge nye kriser og problemer. For det er det jo heller ikke sånn at alt var bare bra før korona kom, heller.  

I flere år har myndighetenes krisescenarier advart om risiko for pandemi. I tillegg kommer en helt reell risiko for antibiotikaresistente bakterier. I møte med dette trenger vi et sterkt offentlig helsevesen, og tillit til offentlige myndigheter slik at folk følger rådene de gir. Vi vet at klimaendringer øker risiko for ras, flom, tørke og annet ekstremvær. Da trenger vi god lokal beredskap for å sikre mot ras, slukke branner og reparere ødelagte strømmaster.

Ny teknologi endrer arbeidslivet og økonomien, og mange trenger ny kompetanse for å finne en jobb i framtida. Ny teknologi gjør oss også utsatte for digitale angrep og nye plattformer må reguleres bedre. Klimaendringene legger press på globale ressurser, og flyktningkrisen finnes fortsatt, selv om vi her i Norge tenker at den er langt borte. Ikke alle piler peker oppover lengre, for å si det sånn.

Da jeg vokste opp var nesten alle optimister. Oljeinntektene fosset inn, og verden ble gradvis fredeligere. Da jeg var elleve år, falt Berlinmuren. På min tolvte bursdag ble Nelson Mandela sluppet ut av fengselet på Robben Island i Sør-Afrika. Verden var i ferd med å ta til fornuft. Det tenkte vi i hvert fall da. I hele min oppvekst og gjennom mitt voksne liv har veldig mye blitt bedre og bedre. Inntektene og velstanden vår har økt. Det har også utdanningsnivået og yrkesdeltakelsen, og vi lever stadig lenger.

Når verden er en fest og alle piler peker oppover, vil mange ha mer frihet, som fort blir oversatt til mindre regulering og mer marked. Vi vil klare oss selv, og sitte igjen med mer av gevinsten av vårt eget arbeid selv. Vi vil dele mindre og ikke bruke så mye penger på å opprettholde alle slags tjenester så mange steder i landet. Men så våkner vi en dag og oppdager at denne typen frihet har en pris. Vi ødelegger kloden, vi økte forskjellene og vi har svekket infrastruktur, politi og helsetilbud i distriktene. Var det så lurt?

Jeg tror noe er i ferd med å snu. Spør vi de som nå er mellom 16 og 25, tyder mye på akkurat det. I en undersøkelse fra 2017 oppga hele 95 prosent av dem at utsikt til fast jobb var viktig eller svært viktig for deres valg av yrke. Hele 83 prosent er helt eller litt enig i at det er viktig å motarbeide at det blir for store forskjeller mellom fattige og rike i Norge. Valgundersøkelsen i 2017 viste liknende tendenser. Befolkningen er mer opptatt av fellesgoder løst av det offentlige, og mer åpne for felles finansiering av disse over skatteseddelen.

Den amerikanske økonomen James K. Galbraith skrev i boken Predator State allerede i 2008 om hvordan finanskrisen viste at økonomien trenger mer styring og regulering. Ellers blir det kaos. Den overdrevne troen på det frie markedet de siste tiårene må også forstås som en motreaksjon på kommunismen under den kalde krigen, hevder Galbraith. Statlig styring, fellesskap og regulering føltes ikke så viktig når alt gikk bra, og var i tillegg i diskreditt. Men nå er pendelen i ferd med å snu. Kaos og kriser gjør ingen fri. Nå er trygghet den nye friheten.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top