Foto: Flickr, CC, Justis- og beredskapsdepartementet

Sylvi Listhaugs elitemottak virker ikke


Elitemottak, pisk og belønning til noen få utvalgte virker ikke. Hvis målet er bedre integrering av flyktninger i framtidas Norge, må alle mottak lykkes. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) oppretter nå «elitemottak» der straff og belønning skal brukes for motivere asylsøkere til å integrere seg. Det avslører statsrådens mangelfulle forståelse av integreringsproblematikken. Det er ikke manglende motivasjon som er problemet, men mangel på norskopplæring og mulighet til å være aktiv. Det viktigste vi må gjøre for å bedre integreringen er å gjeninnføre norsktilbudet Listhaug kuttet i fjor, og samtidig lempe på de for strenge kravene for midlertidig arbeidstillatelse. Dessuten må vi styrke aktivitetsnivået i alle mottak, ikke bare i noen få utvalgte.
Det viktigste vi må gjøre for å bedre integreringen er å gjeninnføre norsktilbudet Listhaug kuttet.

Ingen dokumentasjon

Et vesentlig problem i forbindelse med integreringen av flyktninger er den lange og passiviserende ventetiden på mottak. At mennesker i arbeidsfør alder sitter uvirksomme i flere måneder og til og med år på mottak er belastende, det ville det vært for hvem som helst. Det er selvsagt også kostbart for samfunnet.Ideen bak elitemottakene, eller «integreringsmottak» som de kalles, går ut på at integreringstiltakene skal konsentreres bare mot dem som har fått oppholdstillatelse eller som tilhører nasjonalitetsgrupper som med stor sannsynlighet får oppholdstillatelse. Disse skal skilles fysisk fra resten av asylsøkere, og samles på fem særskilte mottak der integreringen står i fokus.
Det er meningsløst å innføre sanksjoner og belønning for å få folk til å integrere seg.
Det er en rekke store problemer ved Listhaugs elitemottak. For det første er det meningsløst å innføre sanksjoner og belønning for å få folk til å integrere seg. Vi har ingen dokumentasjon på at det er motivasjonen som er problemet for de flere tusen som nå sitter i mottak og venter. Tvert imot uttrykker flyktningene selv et sterkt ønske om å få lære norsk og raskest mulig, og å komme i jobb og utdanning.

Tøffere med avslag

For det andre er det problematisk å skille flyktningene basert på sannsynlighet for at de skal få bli. Utplassering på integreringsmottak kan dessuten gi forventning om innvilgelse av søknaden. Et eventuelt avslag kan da bli enda vanskeligere å bære. Det kan være problematisk i seg selv med flytting fra ett mottak til et annet, hvis integreringstiltakene skal konsentreres i egne mottak. Slik flytting kan være ødeleggende for integreringsprosessen, ettersom det betyr et brudd med prosessene man allerede deltar i på det mottaket man er på. Eksempler på dette kan være nettverket og tilknytningen de voksne eller barna har opparbeidet i det lokale samfunnet der de befinner seg. Flyttingen av asylsøkere fra ett mottak til et annet, for eksempel etter at opphold er innvilget, innebærer mer byråkrati og mindre fleksibilitet i mottakssystemet. En sannsynlig følge av dette er lavere kapasitetsutnyttelse, noe som vil innebære en potensielt betydelig økning i statens utgifter til mottaksapparatet. For det tredje har vi dårlige erfaringer med differensierte mottak. Tidligere erfaring viser at en for stor differensiering av mottakstilbudet vil svekke fleksibiliteten og øke kostnadene.
Vi har dårlige erfaringer med differensierte mottak.
Senere har vi hatt en ordning med såkalte «ventemottak» fra 2006-2010. Det var totalt mislykket. Tanken da var å samle asylsøkere med endelig avslag i egne mottak i påvente av retur til hjemlandet. Beboere på ventemottak hadde færre rettigheter enn asylsøkere i ordinære mottak og et viktig formål med ordningen var å bidra til at flere returnerte etter avslag. Evalueringer fra NTNU Samfunnsforskning konkluderte med at mottakene ikke virket returfremmende. I tillegg ble forholdene på disse mottakene svært vanskelige. Begge de to ventemottakene brant ned som følge av brann påsatt av personer som var beboere ved mottakene.

Bedre adgang til arbeidsmarkedet

Etableringen av integreringsmottak betyr i realiteten at resten av mottakene blir oppsamling av asylsøkere med avslag eller liten sannsynlighet for innvilgelse. Med tanke på de dårlige erfaringene vi har med slik differensiering, er det liten grunn til å tro at konseptet vil lykkes denne gangen.
Det er liten grunn til å tro at konseptet vil lykkes denne gangen.
En siste innvending er at opplegget det legges opp til i integreringsmottakene ikke vil være tilstrekkelig. Bedre norskopplæring, veiledning til bosetting, kvalifiseringstiltak og økt samarbeid med kommunen og frivillige organisasjoner er vel og bra, men ikke nok dersom det ikke kombineres med bedre og enklere adgang til arbeidsmarkedet. Agenda-utvalget foreslo i rapporten «Ti bud for bedre integrering» å lempe på kravene for midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere. I dag utgjør reglene for dette en barriere for tidlig integrering. Forslaget vårt er at enklere tilgang bare skal gjelde bare for asylsøkere som tilhører nasjonalitetsgrupper som året før har hatt en innvilgelse på over 60 prosent . Det betyr at risikoen for det som kalles pull-effekt (at flere kommer på grunn av et tiltak) blir minimal. Å forberede asylsøkere på samme tid til både integrering i Norge og en eventuell retur til hjemlandet kan framstå som et motsetningsforhold. Men det er det ikke, tvert imot. Det er mulig å kombinere begge disse hensynene. Deltar og mestrer man en tilværelse i Norge, er det også enklere å reise tilbake og lykkes med livet der. Passivisering og klientifisering kan derimot være nedbrytende og motivasjonsdrepende. Motsatt kan utvikling og normalisering av hverdagen på mottak gjøre mennesker bedre i stand til enten å takle en overgang til et nytt liv i Norge - eller i hjemlandet.
Deltar og mestrer man en tilværelse i Norge, er det også enklere å reise tilbake og lykkes med livet der.
Listhaugs såkalte elitemottak bryter med alt vi har av erfaring og kunnskap om hva som virker både for god integrering og nødvendig retur. Dette er ikke et område der vi har råd til å feile. Innlegget er skrevet av Marte Gerhardsen og Sylo Taraku og sto først i VG 19. oktober.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top