Unsplash, Fitore Fazliu

Smarte systemer som ikke passer


Det spiller ingen rolle hvor smarte systemer vi lager, hvis vi glemmer hvem de er til for.

Mai er full av langhelger. Og når man ikke kan reise bort eller gå på restaurant og det dessuten regner, kan man for eksempel rydde hjemme. Kanskje klarer jeg å lage noen smarte systemer i skuffer og skap? Når alt har sin plass blir det jo mindre rot, og hverdagen flyter bedre.

Etter sånn rydding i huset, og for å unngå unødig irritasjon, er det viktig å innse dette: menneskene jeg bor sammen med, som nå skal legge tingene sine på rett plass i dette systemet, kommer ikke alltid til å gjøre det. Noen ganger fordi de har det travelt, eller glemmer seg. Andre ganger fordi de har en bedre idé. De er ganske fine folk likevel. Og hele poenget med både huset og systemet er jo at vi som bor der, skal ha det bra.

I politikken og samfunnet liker vi også systemer. Problemet er bare at vi litt for ofte glemmer å finne plass til menneskene de er til for. Når systemet blir viktigere enn oppgaven det skulle løse, da bærer det galt av sted. Og systemene har selvsagt et akronym, altså en forkortelse.

Ta for eksempel MRS, eller mål- og resultatstyring. All norsk forvaltning styres etter disse tre bokstavene. MRS skulle i sin tid erstatte detaljert toppstyring i en stadig mer kompleks velferdsstat. Staten skulle ikke lenger detaljstyre ovenfra, men i stedet sette mål og delegere til ansvarlig enhet å nå dem. For å være sikker på at skattepengene likevel ble brukt fornuftig, skulle arbeidet måles og rapporteres. I mange tilfeller ble også ressurser knyttet til måloppnåelse – altså finansiering etter antall utførte oppgaver eller oppnådde resultater. Godt tenkt, og godt ment.

Likevel blir det stadig tydeligere at MRS skapte mange nye problemer. For eksempel at det som kan måles blir viktigere enn det som er lurt, og at for mye tid går med til å skrive rapporter i stedet for å løse oppgaver. Dessuten at detaljstyringen vi skulle avskaffe, snek seg tilbake. Det er bare at nå kaller vi den for pakkeforløp, kvalitetssikring og resultatrapportering. Alt skal passe inn i et forløp med klare resultater som skal kunne krysses av.

Da kan menneskene, som jo var hele poenget med oppgavene, innimellom bli glemt. Som når politiet prioriterer enkle lovbrudd fordi de kan logges og måles, eller folk jevnlig må dokumentere hos NAV at foten fortsatt er amputert, og lærere må bruke mer tid på rapportering og mindre på å snakke med elevene. Det ikke lærere, politifolk og NAV-ansattes skyld. De er sikkert også frustrert over systemer og kategorier og måltall de ikke får overstyre.

Et annet akronym er ABE, som står for Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Den virket også som en god idé da den først ble innført. Det er mange oppgaver som skal løses, og vi har ikke råd til å sløse med fellesskapets penger. Tanken var at flate og forutsigbare kutt skulle gi etatsledere frihet til selv å velge hvor de ville spare. Kanskje er det også litt enklere for politikerne som slipper å ta ansvar for enkeltkutt. De har jo ikke valgt noe bort. Siden 2015 har alle offentlige etater årlig fått redusert sine budsjetter med først 0,5 prosent, så 0,6, 0,7 og 0,8.

Men så viser det seg at det ikke alltid er mulig å yte omsorg, undervise, løse familiekonflikter eller utføre rettssaker stadig raskere og mer effektivt. Resultatet? Mindre kompetansebygging, kutt i forebyggende aktiviteter, og færre ansatte med alt for stor arbeidsmengde. Alle forstår at dårligere barnevern, kriminalomsorg og domstoler kan bli dyrt i lengden. Da ville det antakelig være bedre å velge bort noen oppgaver, og heller gjøre det viktige ordentlig. For så si det sånn: Det er ikke alt det er lurt å bruke penger på, men det er ihvertfall ikke lurt å bruke litt for lite penger på alt.

Hva skjer med folks tillit til offentlige institusjoner når de gang på gang møtes av mistillit og skjemaer fra dem som skal hjelpe? Eller når det kuttes i dagtilbud til innsatte i fengsel og ansatte i barnevernet er overarbeidet? Et mulig utfall er at tilliten til dem som bestemmer, blir mindre.

Undersøkelser viser at nordmenn har høy tillit til offentlige institusjoner, og til politikere. Men i 2019 falt tilliten til politikere for første gang på mange år, ifølge innbyggerundersøkelsen. Det er en utvikling det er viktig å snu. Nylig påpekte for eksempel Koronakommisjonen at en av grunnene til at vi har kommet oss såpass bra gjennom krisen det siste året, er at folk stoler på myndighetene og gjør som vi får beskjed om.

Nå tar stadig flere til orde for å lage litt mykere systemer, med mindre måling og rapportering, og mer rom for faglige vurderinger av dem som er satt til det. Det ville antakelig også være lurt å tilpasse budsjettkutt til den enkelte etat og etter hva vi faktisk ønsker å prioritere.

Og for å ta det hjem igjen: Det er kanskje tilfredsstillende med tellekanter i alle skap. Men egentlig er det viktigst at barna lærer å rydde opp etter seg, og at vi finner treningsbuksa når vi trenger den.


Teksten ble først publisert i Fædrelandsvennen.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top