Roland fornekter seg ikke


Kjell Roland i Norfund bommer som vanlig på karakteristikkene av «den norske bistandsindustrien» han selv er en del av. Norfund er den største enkeltmottakeren på bistandsbudsjettet, og er hundre prosent finansiert av den norske staten. Samtidig opptrer administrerende direktør som om han var en slags talsperson for privat næringsliv, og kommer med gjenkjennelig og ubegrunnet kritikk av utviklingsbransjen. «Den norske bistandsindustrien er opptatt av alt annet enn økonomisk vekst og arbeidsplasser», skriver Roland i et innlegg i Bistandsaktuelt sammen med Paul Collier. Videre fortsettes det med at «sentrale aktører i bistandsindustrien ikke har tro på at Afrika kan vokse seg ut av fattigdommen». Ingen spesifikke personer eller organisasjoner nevnt, bare at de er opptatt av «lindrende løsninger fremfor kommersielle initiativ». Roland og Collier påstår at hele bransjen er «utviklingsfornektere» fordi de fornekter at Afrika vil vokse seg ut av fattigdom. Påstanden er feil av flere grunner. For det første er det ingen i den såkalte bistandsindustrien som ikke mener at jobbskaping og vekst er avgjørende for å løfte folk ut av fattigdom. Organisasjonen Care skal for eksempel støtte 30. 000 unge kvinnelige entreprenører i å skape sin egen arbeidsplass med pengene de samler inn fra TV-aksjonen neste år. Flere andre bistandsorganisasjoner samarbeider med norsk og lokalt næringsliv i landene de jobber i. For det andre er det ikke slik, som Roland og Collier hevder, at standarder for miljø og menneskerettigheter i seg selv er et hinder for privat næringsliv i utviklingsland. Å ha en anstendig og trygg jobb å gå til er en viktig forutsetning for at private investeringer faktisk skal ha en utviklingseffekt. Seriøse norske og internasjonale selskaper i 2018 vet at det er god business å være en ansvarlig aktør. Telenor har for eksempel innført en minstestandard på seks måneders betalt fødselspermisjon til sine kvinnelige ansatte verden over. Ifølge OECD publiserer så mange som 93 prosent av verdens 250 største selskaper årlige rapporter om deres samfunnsansvar, og stadig flere inkluderer det mest anerkjente internasjonale rammeverket for menneskerettigheter i sin virksomhet. Samtidig er det slik at Utenriksdepartementet i 2015 lanserte den nasjonale handlingsplanen for menneskerettigheter og næringsliv, som er tydelig på hvilke forventninger som stilles til norske bedrifter ute. At Roland snakker ned disse forventningene ved å klage på for mange standardkrav for næringslivet bør bekymre den politiske ledelsen i Norge. For det tredje må flere krefter spille på lag skal utvikling skapes. For å få et velfungerende næringsliv opp på beina må for eksempel eiendomsretten være ivaretatt, og lov og rett håndheves. Kampen mot korrupsjon er viktig for å skape tillit i samfunnet generelt, men også for at privat næringsliv skal kunne bidra til å skape bærekraftig vekst. Næringslivet opererer ikke i et vakuum. Derfor brukes også norsk bistand på å støtte utviklingen av velfungerende institusjoner, bygge skattesystemer og støtte aktivister som kjemper mot korrupsjon og for demokrati. Videre går store deler av norsk bistand til utdanning og helse. Det er som kjent vanskelig å jobbe seg ut av fattigdom hvis du er syk eller ikke kan lese eller skrive. Selv om Roland og Collier ønsker å fremstille det som om bistandsbransjen og næringslivet står på hver sin side i synet på bærekraftig vekst og utvikling, er erfaringene i praksis en ganske annen. God økonomisk utvikling skapes når privat næringsliv investerer, myndighetene regulerer og det sivile samfunn holder dem begge til ansvar. Dette vet vi fra vår egen historie og nasjonsbygging, og dette forstår norske politikere når de bevilger midler over bistandsbudsjettet. Hva er det egentlig kronikkforfatterne heller ønsker seg? At all norsk bistand skal gå til Norfund? Forfatterne skriver videre at utvikling skjer gradvis og kommer nedenfra. Det er vi helt enige i. Roland og Collier vet godt at den såkalte “trickle-down” teorien, som forfekter at økonomisk vekst automatisk fører til at også de fattige løftes ut av fattigdom, for lengst er lagt på hylla. Av den totale veksten siden 1980 har dobbelt så mye tilfalt den rikeste én-prosenten som den fattigste halvdelen av verdens befolkning, ifølge årets World Inequality Report. Og ulikheten øker i alle land og regioner. Også i Afrika. Med andre ord må man ha to tanker i hodet samtidig; både vekst og fordeling. Heller enn å gråte for sin syke mor burde Roland bidra til at norsk bistand til næringsutvikling når flere og gevinstene fordeles. Kronikken er skrevet Catharina Bu og stod først på trykk i Bistandsaktuelt.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top