Hannah Gitmark skriver at Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen går i feil retning i sin skattepolitikk. Her, ved budsjettdrøftelsene på Hurdalsjøen hotell i mars 2015 (foto: Flickr, Statsministerens kontor)

Regjeringen i feil retning


Alle må være med på spleiselaget. I en tid der ulikheten får stadig større konsekvenser, er dette oppgaven vi har: Å sørge for at skattesystemet er utformet slik at vi får best mulig utnyttelse og fordeling av de ressursene vi har, og at befolkningen har tillit til systemet. Da må alle være med på spleiselaget. Ulikhet undergraver tillit, og bremser veksten. De siste 30 årene har ulikheten økt over hele verden. Løsningen er todelt: Vi må løfte bunnen, og vi må hindre at toppen drar fra ytterligere. Den blåblå regjeringen har her hjemme ikke vist særlig interesse for noen av delene. Samtidig som de har lettet på skattetrykket for rikeste, har de kraftig redusert støtten til de uføre.

Regjeringen har ikke lyttet

I fjor høst uttalte 18 av 20 av landets høyest rangerte økonomer (RePEclisten) til VG at fjerning av arveavgiften var en dårlig idé. 17 av 20 var kritiske til reduksjonene i formuesskatten. Det ble pekt på at få andre skatter fordeler ressurser like effektivt og at det er vanskelig å komme på skattekutt som er mindre vekstfremmende og mer ulikhetsskapende enn disse to. Regjeringen har ikke lyttet. Statssekretær Paal Bjørnestad (Frp) hevder i et innlegg i Dagsavisen 25. juni at formuesskatten er skadelig, unødvendig og uviktig, av to grunner: Den utgjør en liten del av statens inntekter, og monner dermed heller ikke nok til å påvirke ulikheten i landet. Bjørnestad viser til en uendret Gini-koeffisient (mål for ulikhet) de to siste årene som bevis. Her trengs en opprydding:
Realiteten er at ingen skatt er mer omfordelende per krone innsamlet skatt enn formuesskatten
For det første er det ikke slik at alle politikkendringer slår umiddelbart ut i statistikken. For det andre er ulikheten reflektert i Gini-koeffisienten sannsynligvis kraftig undervurdert, grunnet tilpasningen til skattereformen i 2006 mange kapitaleiere gjorde. Realiteten er at ingen skatt er mer omfordelende per krone innsamlet skatt enn formuesskatten. Er man skuffet over fordelingseffekten, er det bare å øke skattesatsen, slik SSB-forsker Rolf Aaberge har påpekt. Skatt påvirker beslutninger og har en samfunnsøkonomisk kostnad. Men skatt er også helt nødvendig for å finansiere offentlig velferd og sikre rettferdig fordeling. Dette systemet hviler på tillit. En forutsetning for denne tilliten er at alle er med på spleiselaget. Prinsippet om å betale skatt etter evne har ligget til grunn for utformingen av skattesystemet i over hundre år. I dag betalere flere av Norges rikeste kun formuesskatt. Fjernes den vil noen dermed ikke bidra i det hele tatt.

En sannhet med modifikasjoner

Bjørnestad hevder at OECD gir støtte til regjeringens politikk. Det er en sannhet med modifikasjoner. OECD har bedt Norge om å undersøke hvorvidt formuesskatten bidrar til skatteunndragelse eller fører til signifikant reduksjon i økonomisk vekst. Studier viser det motsatte: at formuesskatten ikke har vesentlig negativ effekt på investeringene i bedriftene. Selv Bjørnestads eget departement slår fast at det ikke er mulig å budsjettere med dynamiske effekter, og peker på at reduksjon i formuesbeskatningen vil føre til mer sparing - ikke fremme investeringer.

Formueskatten ødelegger?

Heidi Nordby Lunde (H) følger opp debatten 29. juni med at formuesskatten ødelegger for norsk næringsvirksomhet. Tall og forskning understøtter ikke påstanden. Verdensbanken har kåret Norge til verdens sjette beste land for å drive næringsvirksomhet, og Europas tredje beste når det gjelder skattevilkår for næringslivet. En gjennomgang E24 og VG foretok av regnskapene til bedriftseierne Høyre brukte i sin argumentasjon mot formuesskatt gjennom valgkampen i 2013, viste at bedriftene hadde gått med overskudd i de tre siste årene, og at de enten hadde økt eller hatt samme antall ansatte siden 2009. Eierne oppga heller ikke at de har måttet ta opp lån for å betale formuesskatten.
OECDs primære kritikk av formuesskatten er av måten den favoriserer sparing i bolig
En undersøkelse fra Norsk Rederiforbund og NHO viste dessuten at kun 1,5 prosent av personlige eiere måtte «tappe» bedriften - ta ut høyere utbytte enn overskudd - for å betale formuesskatten. OECDs primære kritikk av formuesskatten er av måten den favoriserer sparing i bolig. Det er ikke et godt argument for å fjerne formuesskatten, men derimot for å øke beskatningen av eiendom, noe OECD også har anbefalt oss. I et notat tankesmien Agenda ga ut før jul, viser vi hvordan det i tillegg til å øke investeringer i næringslivet vil kunne virke omfordelende for eksempel ved å sette ned inntektsskatten for bedrifter og personer. Et skifte fra skatt på inntekt til skatt på eiendom og forbruk var også hovedkonklusjonen fra det bredt sammensatte Scheel-utvalget. Svaret fra finansminister Siv Jensen var at dette «ikke står på min meny».

Et lavere skattenivå enn nabolandene

Bjørnestad gjentar det mest intetsigende argumentet i diskusjonen om skatten på formue: at det er helt urimelig at de som har mest i Norge skal tvinges til å betale en skatt som deres likesinnede i Russland eller Sverige slipper unna. Det er både dumt og feil. Norge ligger langt under OECD-snittet hva gjelder skatt på personlig eiendom. Summen av skatt på eiendom, formue og arv som andel av samlet skatteinntekt er i Norge 2,9 prosent mot 5,4 prosent i OECD. Samlet sett har Norge dessuten et lavere skattenivå enn våre naboland Sverige og Danmark. Når vi ikke har et globalt skattesystem, kan kanskje ulike lands særegenheter oppleves som urettferdige. Men har Bjørnestad glemt at vi også får helt ulike ting igjen for disse skattene? I Norge får man tilgang på en infrastruktur som gir muligheten til å lykkes. Flytter man til Russland betaler man kanskje mindre skatt enn i Norge. Man får heller ikke det samme igjen.
Vår velferdsstat er bygget på prinsippet om at de som har mest, også bidrar mest
Heidi Nordby Lunde viser til at de 10 prosent rikeste betaler 38,7 prosent av all personskatten i Norge. Det er ikke så rart. Ifølge Atkinson og Aaberge (2010) får de også nesten 30 prosent av den skatterapporterte inntekten - en drastisk økning siden 1980-tallet. Vår velferdsstat er bygget på prinsippet om at de som har mest, også bidrar mest. Det har bidratt til et samfunn med små forskjeller og høy vekst. I en tid der ulikheten øker drastisk over hele verden, bør vi ikke gå i feil retning.   Kronikken er skrevet av fagrådgiver Hannah Gitmark, og stod på trykk i Dagsavisen fredag 3. juli 2015.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top