Pikettys løsninger for et likere samfunn


Det er ikke økonomi og teknologi som organiserer samfunnet og skaper forskjeller, det gjør ideologi og politikk, skriver den franske økonomen Thomas Piketty i sin nye bok.

«Capital et idéologie» er en reise gjennom alle kontinenter i en periode på flere hundre år for å forstå ideologiene bak skjevfordeling av makt og ressurser. Det er ikke bare den systematiske historiefortellingen Piketty gjør, som er interessant. Han går også langt i å foreslå politikk som kan redusere de voksende økonomiske forskjellene i verden. Det trengs. I økende grad ser vi hvordan ulikhet bidrar til dårligere samfunn og hvordan politikere står handlingslammet tilbake og ser på at det skjer.

Pikettys prosjekt er å se stort på det: ta med alle historiens erfaringer, unngå enkle løsninger, og våg å utfordre etablerte sannheter og antatte sammenhenger. Kan markedsøkonomien være rettferdig? Må eiendom alltid være på samme hender, og finnes det en øvre grense for eiendomsrettens legitimitet? Det er spørsmål vi bør stille. Da trenger vi lange tidsperspektiv og stor geografi om vi skal unngå å bli alt for nærsynte, mener Piketty. 

Det er lett å være enig i Pikettys hovedpoeng: økonomiske skjevheter som ble utjevnet gjennom 1900-tallet, har igjen vokst seg store. Det lille mindretallet på toppen slipper altfor lett unna. Dessuten lurer vi oss selv. Både fordi vi går rundt og tror at små forskjeller er noe norsk som vi bare har, og fordi fortellingen om meritokratiet ikke bare rettferdiggjør forskjeller, den plasserer ansvaret hos dem som har minst: Klarer du deg ikke i et samfunn som gir deg alle muligheter til å lykkes, er det mest din egen skyld. Det er selvfølgelig en illusjon, påpeker Piketty. Vi skyver under teppet at forskjellene reproduseres og forsterkes gjennom nettopp arv, gjennom utdanningssystemet og ved hjelp av skjeve maktforhold. Det er ikke selve markedet Piketty vil til livs. Det er manglende omfordeling og regulering fra politikere som er problemet, hevder han. 

Piketty er ikke norsk politiker, men fransk akademiker. Likevel kan vi ikke ignorere analysen hans her i Norge. På tvers av land følger kurvene hverandre: Ulikhetene ble gradvis redusert gjennom forrige århundre, før de økte fra 1980-tallet. Norge er en del av akkurat samme trend. Vår hjemlige EØS-diskusjon er også å finne hos Piketty. Det er ikke så vanskelig å forstå at europeisk integrasjon blir et eliteprosjekt i de etablerte partiene, når det er de som vinner på globalisering, påpeker han. I Frankrike er skattekonkurranse mest fremtredende, altså fri flyt av kapital. I Norge er det hullene fri flyt av arbeidskraft har laget i den norske arbeidslivsmodellen, som gir mest urettferdighet. Dessuten, viser Piketty, forestillingen om meritokrati rettferdiggjør også skjevinvesteringer i utdanning, særlig på høyere nivå. I Frankrike bruker offentlige myndigheter tre ganger så mye på den tidelen som tar mest utdanning, som de gjør på den halvparten som tar minst. Også i Norge er det fortsatt de rikeste og høyest utdannedes barn som får best karakterer, med størst sannsynlighet fullfører videregående skole og oftest tar høyere utdanning på fellesskapets regning. Det skjer i et samfunn der kompetanse i økende grad skiller de som har, fra de som ikke har. Rask teknologisk utvikling og spesialisering stiller krav til kompetanse, og ulik kompetanse gir ulike jobbmuligheter og inntekter. 

Hva er så løsningen på alt dette? Piketty selv kaller det deltakende sosialisme. Den må ifølge ham selv ikke forveksles med sentralstyrt sosialisme, slik vi kjenner den fra tidligere kommuniststater. Piketty tror på markedet. Hans sosialisme består av kapitaleiere og ansatte, av demokratiske valg og globale marked. Men den går også mye lenger i å regulere og fordele makt, inntekt og formue. Det har lite for seg å sluke forslagene blindt eller stemme ja eller nei til dem ett for ett i en norsk kontekst. Forslagene er ikke noen fasit, og heller ikke nye, påpeker Piketty selv. Mange av dem er svært mye mer radikale enn noe noen norsk politiker kommer til å våge seg utpå med. Prinsippene bør likevel politikerne studere nøye: 

1. Det første vi må gjøre, er å frigjøre oss fra vårt ukritiske forhold – helliggjøring som Piketty kaller det – av eiendomsretten. Kapitalen må sirkulere. Da må den beskattes langt mer progressivt enn i dag, mener Piketty: fra 0,1 prosent på formuer som utgjør mindre enn halvparten av gjennomsnittlig formue, til 90 prosent på beløp som overstiger ti tusen ganger snittet. Utopisk? Vel, i hvert fall betydelig mer radikalt enn noe norsk politisk parti. Men du finner ikke mer overbevisende argumentasjon for at arv er urettferdig enn at deler av David Camerons familieformue faktisk stammer fra kompensasjon hans forfedre mottok fra staten da britisk slaveri ble avskaffet. Alle burde arve, mener Piketty. Der Anthony Atkinson tok til orde for 10.000 euro per hode som en inngangssum til voksenlivet i universell arv, høyner Piketty til 120.000 euro for alle som fyller 25. Det tilsvarer 60 prosent av gjennomsnittsformuen blant voksne franskmenn. Enhver som ser på slike løsninger som skatteøkning og utgift på statsbudsjettet, vil avskrive det. Piketty tar til orde for nytt eiendomsbegrep. Progressive inntektsskatter må også til mener han, langt mer enn i dag. Høyere toppskatt er dessuten et nødvendig og viktig bidrag for å holde topplederlønningene nede. For hva er vitsen med å tjene 50 millioner hvis skatten på de siste ti skattlegges 90 prosent? Og hva er egentlig vitsen med å tjene 50 millioner? 

2. Arbeidstakeres medbestemmelse og forhandlingsrett står sentralt. Inspirert av nordiske og germanske land er Piketty begeistret for ansatterepresentasjon i styrer. Boka overspiller denne ene delen av den nordiske arbeidslivsmodellen, selv om andre institusjoner også nevnes i forbifarten. Men det er lett å ha sympati for at slike ordninger bør utvides. Akkurat hvordan og hvor mye makt de ansatte bør ha, er litt uklart. Det er neppe hensiktsmessig å kutte bånd mellom kapital og beslutningsmakt, innrømmer Piketty, og antyder at det bør være et tak på hvor mye makt de største aksjonærene kan få. 

3. Utdanningspolitikken må jevne ut, ikke forsterke og videreføre ulikheter som allerede finnes. Gratis utdanning er avgjørende, men ikke nok, rett og slett fordi de rikes barn har helt andre forutsetninger for å mestre skolen og ta utdanning utover obligatorisk skolegang. Samfunnets skjevinvesteringer er nesten som en arv til de rikeste barna, mener Piketty. I stedet vil han gi alle en livsvarig kvote slik at de som ikke benytter seg av lang utdanning i ung alder, har sin utdanning til gode senere i livet. 

4. Klimapolitikken kommer aldri til å lykkes om den ikke er rettferdig. Ingen nyhet, kanskje, og i norsk debatt er spørsmålet mer hvordan. Men Piketty har forslag også her. Han vil integrere karbonavgifter i et progressivt inntektsskattesystem, der byrden av ulike avgifter regnes inn for ulike inntektsgrupper, og de samme gruppene får redusert inntektsskatt som nøytraliserer effekten av karbonavgiften de har betalt i markedet. Andre løsninger drøftes også, og hans favoritt er progressive karbonavgifter der for eksempel de fem første tonnene er uten avgift, for så å stige gradvis og til slutt nå en grense der avgiften er så høy at den i praksis er et forbud. Hvordan vi skal faktisk måle hvor mye folk slipper ut? Hvis vi virkelig mener alvor bør vi kunne hente den slags informasjon fra folks betalingskort, mener Piketty. Blir det for radikalt (et stikkord her er GDPR) kan vi begrense slike progressive avgifter til adferd vi enklere kan registrere og måle. 

5. Stipend heller enn skattefradrag. Et deltakende demokrati kan ikke finansieres av de rikeste, som på toppen av det hele subsidieres gjennom skattefradrag på filantropiske overføringer, mener Piketty. I Norge er privat partifinansiering et langt mindre problem enn i mange andre land. Det er heller ikke fradrag for slike bidrag, slik det er til frivillige organisasjoner. Men det er sant at de rikeste bestemmer hvilke gode formål som skal støttes. Burde det ikke være flere som bidro, og likere forutsetninger for å gjøre det? Hva om vi brukte pengene som i dag går til skattefradrag for gaver, til å gi alle en sum de selv kan bruke på et valgt formål? En liten sak kanskje, men viktig for demokratiet. 

6. Overnasjonale løsninger på speed. Piketty er internasjonalist og drømmer om et føderalt Europa som tetter skattehull og fordeler ikke bare innad i land, men også mellom. Han har nærmest ubegrenset tro på overnasjonale løsninger. Til å være så opptatt av hva samfunnsfaget og sosiologien kan tilføre økonomifaget, er han overraskende lite oppmerksom på betydningen av nærhet til beslutninger og institusjoners legitimitet. Det er lett å være enig i at nasjonal skattepolitikk i sum har blitt et kappløp mot bunnen i stedet for felles innsats mot skatteflukt. Men i dagens politiske klima virker det lite sannsynlig at overnasjonal omfordeling og skattepolitikk skal få så stor plass som Piketty ønsker seg. 

Det finnes knapt et politikkområde Thomas Piketty ikke er innom, og da er selv ikke 1200 sider egentlig nok. Men ta med deg dette: Eiendomsretten må ha begrensninger, og kapitalen må sirkulere. Bare da kan ressursene og makten fordeles rettferdig, og harmoni og trygghet gjenopprettes. Og det finnes ingen ferdig ideologi eller samfunnsmodell. Alt som er opparbeidet, kan forsvinne, alt kan bli bedre, og alt er opp til oss.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top