Foto: FlickrCC, Miradortigre

Nitrist og feig boligpolitikk


I Oslo er én kvadratmeter leilighet dyrere enn én kvadratmeter Munch. Hvis du ikke er inne på boligmarkedet nå, er håpet snart ute. For å si det på eiendoms­meglersk: «Det koker i markedet». Det gjelder nesten hele landet, men særlig i Oslo. Med en årlig prisvekst på over ti prosent og for få boliger til salgs, settes det rekord på rekord i budrunder. Sist i mai, da 19 kvadratmeter på Grünerløkka ble kjøpt for 2.5 millioner kroner. Denne utviklingen er både usosial, farlig og uproduktiv. Usosial fordi den holder folk uten rike foreldre som kan stille med sikkerhet og egenkapital utenfor bolig­markedet (med påfølgende prisvekst og gevinst). Farlig fordi den, som Finanstilsynet skriver i rapporten «Finansielt utsyn 2016», øker risikoen for «brå og kraftig boligprisnedgang og økonomisk tilbakeslag». Uproduktiv fordi den gjør det mye mer lukrativt å investere i eiendom, fremfor aktivitet som skaper jobber. Som NHH-student Peder Engesæths skriver i et glitrende innlegg i Bergens Tidende: Hvorfor investere i bedrifter når du tjener mer på å pusse opp huset?
Hvorfor investere i bedrifter når du tjener mer på å pusse opp huset?
De som nyter godt av alt dette er alle som eier – om det så er din ene leilighet, eller alle de 20.000 eiendommene – som er tilfellet for mangemilliardær Ivar Tollefsen. I boken «Kapitalen i det 21. århundret» viser den franske økonomen Thomas Piketty hvordan avkastningen på kapital er større enn avkastningen på arbeid over tid, og hvordan de rikeste i samfunnet akkumulerer en stadig større andel av de totale ressursene. Boligformue er slik kapital, og faktisk er det norske boligmarkedet nesten selve inkarnasjonen av Pikettys funn. Verdien på en treroms leilighet i Oslo øker med en renholderårslønn i året. Nå er ikke advarsler eller fakta av dette slaget noe nytt, men det er definitivt nyheter landets politikere bør miste nattesøvn av. Utviklingen er nemlig et resultat av en nitrist og feig boligpolitikk fra begge fløyer. Eller sagt på en annen måte: Det er et resultat av fraværet av ny boligpolitikk.
Utviklingen er nemlig et resultat av en nitrist og feig boligpolitikk fra begge fløyer
Selv om et samlet korps av fagøkonomer og Scheel-utvalget foreslår nasjonal eiendomsskatt, tviholder Stortinget fortsatt på skattesubsidiering av boligeiere via rentefradrag og BSU-ordningen som virker i helt motsatt retning. Det bør det bli slutt på. Argumentene for eiendomsskatt er overbevisende, og kan oppsummeres slik: Det vil gi et mer harmonisert og effektivt skattesystem som gjennom å redusere verdien av bolig som investeringsobjekt, kan kjøle ned boligmarkedet. Det er makroøkonomisk gunstig fordi det også betyr mer penger til andre investeringer. I kjølvannet av Panama Papers bør skatt på lite mobile skatte­objekter fremstå som enda mer attraktivt enn tidligere. Advokatfirmaet Mossack Fonseca kan ikke gjøre mye for å flytte skattesnyteres hus ut av landet, eller skjule det på en enkel måte. Nasjonal eiendomsskatt er derfor gunstig for å sikre at fellesskapet får de skatteinntektene det skal ha.
Innrettet på riktig måte kan eiendomsskatt også spille en viktig omfordelende rolle
Innrettet på riktig måte kan eiendomsskatt også spille en viktig omfordelende rolle. Mange økonomer trekker frem eiendomsskatten på spørsmål om det finnes andre skatter enn arveavgift og formuesskatt som kan sikre at de aller rikeste bidrar etter evne til finansieringen av fellesutgiftene. Dessverre er det ikke mange på Stortinget som har lyttet til nå. Ikke bare øker formuen til boligeiere i en rasende fart på grunn av prisveksten: Formues­veksten (og konsentrasjonen) får en ekstra dytt av høyresidens ukloke skattepolitikk. Kutt i formuesskatt og fjerningen av arveavgiften er to ting som gjør at selv om Erna Solberg må forlate regjeringskontorene, fortsetter Norge mot økt ulikhet.
Kutt i formuesskatt og fjerningen av arveavgiften er to ting som gjør at selv om Erna Solberg må forlate regjeringskontorene, fortsetter Norge mot økt ulikhet
På tross av at sentrum-venstre i norsk politikk står for en langt mer sosial skatteprofil enn høyresiden, har de likevel et arbeid å gjøre med boligskatten. Ingen sier at de ønsker den boligmarkedsutviklingen vi ser i dag, men i alle fulle fall virker det som en villet politikk å la være å gjennomføre upopulær politikk for å gjøre noe med det. Etter Høyres populistiske valgkampkjør mot boligskatt i Oslo i 2015 virker det lite sannsynlig at noen regjering der Høyre er med vil ønske eller makte å følge faglige råd. Det øker presset på sentrum-venstre­- siden for å føre en ansvarlig bolig- og skattepolitikk. Da finanskrisen kom, var den relativt uforutsett. Hvis bolig­boblen sprekker, er det ingen som kan si at de ikke var advart – og at redskapene for å unngå den ikke var tilgjengelige. Hvis bobla sprekker, vet vi hvem som står ansvarlig.   Kronikken er skrevet av rådgiver Ola Magnussen Rydje, som tidligere jobbet i Agenda, og sto på trykk i DN 27. juni 2016.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top