Kaja Bruskeland og Elen Sonja Klouman

Misunnelse, Høyre? Virkelig?


Tror regjeringen virkelig at professor Karen Helene Ulltveit-Moes utredning om økt skatt på oppdrettsnæringen bare bygger på en følelse av misunnelse?

Forrige uke leverte «Havbruksutvalget», ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe, sin utredning der de blant annet foreslår en grunnrentebeskatning på superprofitten i oppdrettsnæringen. Skatten skal reflektere en lønnsomhet som langt overgår det som ellers kan forklares av innsatsfaktorer. Når en næring, som de siste åra har produsert en stor andel svært rike mennesker, bygger sin lønnsomhet på fellesskapets ressurser, er grunnlaget til stede for en grunnrenteskatt. 

Forslaget innebærer hele sju milliarder kroner i potensielle inntekter til fellesskapet: Skatteinntekter som kan finansiere investeringer i viktige klimatiltak, i samfunnsøkonomisk velferdstilbud, eller om man vil – til å redusere skattene andre steder. Det er bred enighet i samfunnsøkonomiske miljøer om at en slik skatt både er rimelig og lur. 

Det var ventet at regjeringen skulle skyte ned forslaget, noe de i grunnen hadde gjort allerede på forhånd. Måten de gjorde det på var imidlertid sjokkerende. På politisk kvarter uttalte Høyres Tom-Christer Nilsen at forslaget likner andre ekspertforslag som han heller ikke har mye til overs for. Og mest provoserende av alt: At ønsket om å beskatte laksemilliardærene handler om misunnelse. Misunnelse? 

Tror regjeringen virkelig at professor Karen Helene Ulltveit-Moes konklusjon etter et møysommelig og grundig stykke arbeid bare bygger på en følelse av misunnelse? Og at de som støtter forslaget bare gjør det av samme følelse? Ikke fordi de rett og slett er overbevist av de faglige argumentene som er fremmet, og for eksempel av behovet for å utvikle en samfunnskontrakt for nye næringer, slik vi gjorde for den vi fant og utviklet på 70-tallet: olja? 

Nilsen rakk så vidt å delvis beklage utspillet sitt før en annen representant for regjeringen brukte nettopp det samme ordet. Denne gangen var det Arbeiderpartiets forslag om å redusere elbilsubsidiene for de dyreste bilene som faller Venstre-leder Trine Skei Grande tungt om brystet. Ifølge kulturministeren er nemlig «misunnelsen en større drivkraft enn ønsket om en bilpark med nullutslippsbiler». Virkelig, Skei Grande? Mistenker du Arbeiderpartiet for å kaste det grønne skiftet på dør fordi de er så misunnelige? 

Elbilpolitikken har på mange måter vært en suksess. Den har imidlertid også hatt klare negative fordelingsvirkninger. Dessuten har det voldsomme veksten i elbilsalget gjort at flere eksperter har pekt på at det er behov for å legge en plan for nedtrapping av subsidier, og heller vri dem på en måte som gjør at vi går over til enda mer miljøvennlige transportformer. Arbeiderpartiets forslag er med andre ord både rettferdig og kan samtidig oppmuntre til mer miljøvennlig atferd. 

Forslag som disse trengs, og de trengs sårt. Det er derfor både smart, bærekraftig og ansvarlig å tenke nytt her. Vi har nemlig en formidabel oppgave foran oss: Vi må finne politiske løsninger som sikrer inntekter til fellesskapet i framtida og som sørger for at gevinster og kostnader fordeles langt jevnere enn i dag, samtidig som vi flytter oss raskt i grønn retning. 

Over hele verden øker den økonomiske ulikheten. Gevinsten av økende globalisering og en mer integrert verdensøkonomi har kommet mange samfunn til gode. Problemet er imidlertid at mens de store gevinstene har tilfalt noen få, er det noen helt andre som har tatt kostnadene som også følger med internasjonaliseringen: press på arbeidsvilkår og lønninger. Det er folk lei av. Over hele verden ser vi protester og i mange tilfeller også at folk lener seg mot proteksjonistiske og populistiske alternativ som gir enkle løsninger på komplekse problemstillinger. 

Også her hjemme ser vi det samme bildet. Siden midten av 1980-tallet har forskjellene økt kraftig. Økningen skyldes i hovedsak at de rikeste i landet har økt sin andel av inntektene. Samtidig har de på bunnen sakket akterut. De siste ti åra har ikke de som tjener minst hatt reallønnsvekst.

Kronikken er skrevet av Hannah Gitmark, og sto først på trykk i Dagbladet 11. november 2019



Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top