Foto: Flickr, CC, Arbeiderpartiet

Ikke vær så fattig, vær mer positiv!


Margret Hagerups analyse av fattigdom i Norge veksler mellom beskrivelser av fattigdomslykke, fornektelse og en slags «de fattige skal alltid være hos eder»-mentalitet.

Høyres stortingsrepresentant Margret Hage­rup vil gjerne spre litt lys i høstmørket og hjelpe oss med å tenke positivt om fattigdom og ulikhet. Det er deilig og fristende å tro på deg, Margret Hagerup. 

Problemet er bare at det ikke er sant.

 For det første, sier Hagerup, må vi huske at folk i Norge var mye fattigere før. Det stemmer. Det er selvfølgelig også mye som er bedre med å leve på lav eller ingen inntekt i Norge i 2019, sammenliknet med å være fattig for 100 år siden. Relativ fattigdom er likevel det vanligste målet på fattigdom, og det er det gode grunner til. Mennesker sammenligner seg med hverandre. Det er også mye vanskeligere å leve nøkternt og knapt når de fleste andre har så mye. 

Vokser du opp med fattige foreldre i dag har det – i snitt – alvorlige
 konsekvenser, Det betyr mer ustabile familie- og boforhold, dårligere helse, lavere sannsynlighet for fullført skolegang og dårligere utsikter til å bli en lønnsom skattebetaler som voksen.

Jeg tror mange av oss ikke forstår hvor trangt det er for dem som har minst. Lite penger er faktisk veldig lite. Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) definerer et nøkternt forbruk som «akseptabelt i den forstand at de fleste nordmenn kan leve på dette nivået uten å skille seg for mye ut». Eller som Adam Smith sa det i 1776: «i vår tid, i de største deler av Europa, ville en
respektabel dagarbeider skamme seg over å vise seg offentlig uten linskjorte, og mangel på sådan vil signalisere et skamfullt fattigdomsnivå som man må anta ingen kan henfalle til uten ekstremt dårlig adferd». Det er altså ikke noe nytt at fattigdom måles i forhold til hva som er vanlig, ikke hva man må ha for å overleve.

Fattige familier har veldig lite. Litt over 100.000 norske barn lever i fattigdom, eller vedvarende lavinntekt som SSB kaller det. Vedvarende lavinntekt betyr at husholdningen over tid lever for mindre enn 60 prosent av landets medianinntekt. For aleneforsørgere er det en årsinntekt på 344.500 etter skatt. På et ganske lite sted i Norge kan du leie en ganske liten toroms leilighet for omtrent 8.000 kroner i måneden. Med strøm og andre boutgifter kan du da bo svært trangt for 108.000 i året. Da er det 236.500 kroner igjen. Ifølge Sifo trenger en familie med én voksen og to barn i skolealder 207.120 kroner i året hvis de ikke bruker penger på ferier, gaver eller dyre fritidsinteresser. Da har vi ikke regnet inn SFO. Budsjettet «gir rom for brus og bollar, men ikkje sjokolade, chips osv». De fleste fritidsaktiviteter faller utenfor dette budsjettet, det gjør også bursdagsgaver og lørdagsgodt. Mange har mindre enn dette.

Men for all del, vi kan måle absolutt fattigdom også. Til dette benytter SSB en lavinntektsgrense basert på medianinntekten ett bestemt år, og justerer deretter denne grensen for prisstigningen, slik at fattigdommen ikke øker selv om noen andre blir mye rikere. Siden 2013 har også andelen med lavinntekt basert på denne metoden økt. De fattige har blitt fattigere.

Fattigdom du ikke har «fortjent» er ikke så bra. Hagerup synes også at vi skal 
akseptere litt ulikheter, men at de er mer urettferdige dersom de er et resultat av tilfeldigheter enn av egen innsats. Det er de fleste enige med henne i. Jeg også. Undersøkelser fra NHH tyder på at vi har langt høyere toleranse for forskjeller som følger av ulik prestasjon enn dem som er resultat av ren og skjær flaks – eller uflaks. Vi synes med andre ord det er greit at de som jobber hardt og mye får litt mer enn dem som tar det mer med ro. 

Det jeg lurer på er: hva annet enn uflaks er det som bestemmer at et barn vokser opp i en familie med for lite penger? 

Velferdsstaten er også ulik. Heldigvis har vi velferdsstaten som sørger for like muligheter, minner Hagerup om. Problemet er at det er ikke helt sånn heller. Fordi når du begynner med lite får du også mindre glede av velferdsstaten. Barn som går ut av tiende klasse med ufullstendige vitnemål, har oftere foreldre med lite penger. Barn som ikke fullfører videregående også. Barn i lavinntektsfamilier oppgir
oftere at de mistrives på skolen, opplever oftere langvarig mobbing som ikke blir tatt tak i. Barn i lavinntektsfamilier går sjeldnere på skolefritidsordning og går dermed glipp av viktige nettverk som klassekameratene etablerer etter skoletid. De fattige har dårligere helse og lever kortere.

Omtrent sju prosent av alle barn i Norge har aldri deltatt i en fritidsaktivitet. Gjett hvilken inntektsgruppe foreldrene deres tilhører? Det er synd fordi barn som for eksempel driver med idrett ofte trives bedre på skolen, har flere venner og har et bedre forhold til sine foreldre – og får flere muligheter.

De aller fleste må gjøre prioriteringer i hverdagen, minner Hagerup om. Absolutt. Men det handler altså ikke om å droppe sydentur eller om å formidle til barna at lykke er mer enn penger. Du kan faktisk ikke i fullt alvor fortelle lavinntektsfamilier at de må snakke mer positivt. 

Til slutt er det ifølge Hagerup få fattige i Norge. Vel, er 100.000 få eller mange? Det går selvsagt an å diskutere. Det er i hvert fall ikke mange nok til å stemme på partier som vil gjøre noe med 
det.

Innlegget er skrevet av Sigrun Aasland og sto først på trykk i Vårt Land 20. oktober 2019. 


Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top