Leder i Agenda. Bildet kan brukes vederlagsfritt, men må krediteres fotografene Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman.

Ikke rart at det grønne skiftet blir upopulært!


«Hvorfor møter det grønne skiftet så stor motstand?» spør Wanvik og Haarstad den 18. januar. De er overrasket over motstanden mot bompenger og andre «grønne» grep. De hevder at reaksjonene på grønne avgifter virker «uforståelig» for forskere og politikere. I så fall bør mange legge øret mot bakken. Frustrasjon over at livet blir vanskeligere og dyrere på grunn av «grønne» løsninger har ulmet i mange år. Grunnen er at det rammer sosialt og geografisk urettferdig. Selvsagt skaper det motstand når byrden av klimapolitikk faller tyngre på dem som er mest belastet fra før. Flate avgifter rammer like hardt uansett inntekt og bosted. Jeg er enig med kronikørene i én ting: Hvis vi glemmer hvor mye omstillingen koster for disse gruppene, har ikke det grønne skiftet en sjanse. Begrepet «just transition» – rettferdig omstilling – er introdusert av internasjonal fagbevegelse i debatten. På klimatoppmøtet før jul underskrev 50 statsledere på en erklæring om «solidaritet og rettferdig omstilling». Begrepet må fylles med innhold og favne bredere enn omstilling i arbeidslivet. Den sosiale og geografiske dimensjonen må analyseres før man griper til lettvinte klimagrep. Det betyr mer differensierte løsninger i by og land, for fattig og rik. Omstilling har en kostnad. Den kostnaden må fordeles rettferdig. Ellers er vi dømt til å tape i fellesskap. Kronikken er skrevet av Anne Beathe og stod først på trykk i Aftenposten. 
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top