Hvis ikke liberale – hva da?


Jeg setter kaffen i halsen. Sier Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mímir Kristjánsson at de ikke er liberale? Liberalisme betyr at man bekjenner seg til tre ting: enkeltmennesket teller, alle mennesker teller likt, og alle mennesker har et grunnleggende sett av rettigheter. Jeg tviler på at dette virkelig er noe forfatterne ønsker å markere en avstand til. Antologien med den tilforlatelige tittelen «Ingen mennesker er født frie» har fått undertittelen «kritikk av liberalismen», og på vaskeseddelen står det at «denne antologien er et forsøk på å utfordre liberalismens hegemoni». Det finnes mange varianter av liberalisme, fra nyliberalismens tro på frie markeder på høyresiden, til sosialliberalismens tro på en sterk stat på venstresiden, det anerkjenner også forfatterne. Den største feilen boken gjør, er å blande alle disse variantene sammen i en utydelig grøt.
Mange har ventet på et ideologisk oppgjør med markedstenkningen og nyliberalismen
Mange har ventet på et ideologisk oppgjør med markedstenkningen og nyliberalismen, og boken inneholder flere spennende artikler. Da er det synd at spørsmålet som skal gjøre dette til en bok, og ikke bare en samling med artikler, er så uklart. Boken vil stille en diagnose av liberalismens problemer, og skyter med det på en enormt bred målskive som egentlig inkluderer det meste som tenkes både til høyre og til venstre. «I dag må dette verdenssynet sies å ha blitt hegemonisk», heter det i forordet. Hva dette verdenssynet er, og hva som er gjenstand for kritikk, defineres aldri klart. Bokens bruk av begreper bidrar til forvirring. I forordet sier redaktørene at de vil utfordre forestillingen om at kampen mot de autoritære høyrekreftene gjør at vi må slå ring om liberalismen. I neste setning at vi må slutte å forsvare det liberalistiske status quo. De fleste som bruker liberalistisk gjør det for å betegne politikk på høyresiden, et kortord for «markedsliberalist». Begrepsforvirring til side, jeg blir også nysgjerrig. Hva er det med «liberalismen» sett under ett som gjør den uegnet til å bekjempe høyrepopulismen? Og hva i all verden har forfatterne tenkt å sette istedenfor liberalismen? Hovedtittelen lover i grunnen godt. Nei, ingen mennesker er født frie. Hvor fri du er, bestemmes ut fra hvilken relasjon du står i til andre mennesker og til samfunnet rundt deg. Det er riktig at mange liberale tenkere har bygget sin filosofi på at mennesket i utgangspunktet er fritt. Kontraktsteori fra Hobbes via Locke til Rawls har tenkt at mennesker har en grunnleggende rett til frihet, og at hver enkelt frivillig gir avkall på noe av denne friheten i bytte med noe annet. Jeg godtar for eksempel at staten har tvangsmakt, altså at jeg må følge lover og regler, og at jeg kan straffes dersom jeg bryter loven. Tilbake får jeg tryggheten ved å være beskyttet som borger i en stat, både mot ytre fiender og mot andres vilkårlige makt gjennom lover og regler.
Men frihet kan også forstås som fravær av dominans
Men frihet kan også forstås som fravær av dominans. Det er det som gjerne kalles den republikanske forståelsen av frihet. Fri blir du først som borger i et samfunn der ingen på en vilkårlig måte har makt til å dominere deg. To av denne tradisjonens viktigste talspersoner, Quentin Skinner og Philip Pettit, argumenterer begge mot den klassiske liberalismen og kontraktteoriens frihet, sett som fravær av tvang. Men ingen av dem ville noen gang drømme om å si at de ikke er liberale eller ikke bekjenner seg til liberalismen. Redaktørene skriver at de støtter opp om et politisk prosjekt som frigjør enkeltmennesket, og anerkjenner at liberalismen har bidratt til en slik frigjøring. Men de sier videre at liberalismen for lengst har utspilt sin rolle som frigjøringsideologi. Det er vanskelig å se hva de baserer dette på. Skylden legger de på «den uhemmede liberalismen», markedsliberalismen» og «de siste fire tiårenes liberalistiske hegemoni».
Markedsliberalismen kan – og bør – kritiseres for mye, men dens inntog beviser på ingen måte at liberalismen har utspilt sin rolle som frihetsideologi
Markedsliberalismen kan – og bør – kritiseres for mye, men dens inntog beviser på ingen måte at liberalismen har utspilt sin rolle som frihetsideologi. Snarere tvert imot. Slavekontrakter i arbeidslivet, situasjonen for papirløse innvandrere, æresvold og tvangsekteskap er bare noen eksempler på vår tids frihetskamper. Og jeg kan ikke komme på noen annen ideologi enn liberalismen som kan adressere disse bedre, spesielt dersom frihet defineres som fravær av dominans, slik tenkere som Skinner og Pettit gjør. Hver for seg gir flere av artiklene sterkere og mer fokuserte bidrag, men boken gir ingen svar på hva som skal settes istedenfor liberalisme.   Bokanmeldelsen er skrevet av Hilde Nagell og sto først på trykk i Klassekampen 27. oktober 2017. Les også teksten Et beroligende svar.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top