Hva er egentlig «Det norske felleskapet»?


Det nasjonale fellesskapet handler om mer enn bare å dele statsborgerskap - men mindre enn felles historie.

Statsminister Erna Solberg (H) har fått kritikk for sine uttalelser under Sikkerhetskonferansen i München i helga, om at norske røtter ikke gir deg noen særrettigheter i Norge. «That you don’t have any special rights because your parents have been living here forever.» 

Slike uttalelser må ses i lys av konteksten med økende nasjonalisme i verden, inkludert i Vesten. I alternative medier tolkes dette som om hun ser på nasjonen som summen av statsborgere, uten en kultur og historie. Diskusjonene raser på Facebook. 

Solberg har svart på sin egen blogg, men ikke pedagogisk nok, siden kritikken fortsetter. Hun skriver: «Det er nettopp våre vestlige idealer som tilsier at jeg ikke har andre rettigheter bare fordi jeg kan spore familien tolv generasjoner tilbake i Norge. Det står jeg fast ved.» 

Det er viktig å signalisere at statsborgerskap gir likt rettighetsvern uavhengig av historiske røtter til landet. Statsborgerskap gir et fullverdig medlemskap i nasjonalstaten Norge og vi driver ikke og regner ut anslag på mer eller mindre «ekte» norske statsborgere. 


«Det blir ikke lett å føle seg norsk hvis man hele tiden få høre at man ikke hører til her.»


Historie er imidlertid viktig når vi snakker om grupperettigheter. Det er vanlig at nasjonalstater i Europa tar utgangspunkt i den største etnonasjonale gruppen. Derfor kalles alle norske statsborgere for nordmenn. Og det er derfor norsk er det offisielle språket i Norge og ikke for eksempel polsk. Staten, eller vi som nasjon, har også et ansvar for å forvalte den norske kulturelle arven.  

Også minoriteter med langvarig tilknytning til landet har spesielle rettigheter. Samene har en begrenset politisk autonomi, men enda større kulturell autonomi. Disse rettighetene ivaretar de blant annet gjennom Sametinget. 

Den polske minoriteten i Norge kan ikke kreve lignende institusjoner eller at deres språk blir offisielt slik samisk er, selv om de tallmessig er flere enn samer. Historie og status som folk, urfolk eller nasjonal minoritet betyr noe.

Det finnes langt flere nasjonalgrupper eller etniske grupper enn det finnes nasjonalstater. Kurdere er et eksempel på en stor nasjonalgruppe uten stat. Det finnes anslagsvis mellom 20 og 30 millioner kurdere. De kan realisere sine rettigheter som statsborgere i de respektive landene de lever i, men de har en drøm om å være herre i sitt eget hus på samme måte som andre store og mange langt mindre folkegrupper. Det er det selvstendighet og nasjonalstat handler om.  

Problemet oppstår når man sier at kun folk som ligner på hverandre fortjener å være i det nasjonale huset. En ting er etnonasjonalistisk mobilisering som et ledd i kampen for selvstendighet, noe annet er når etnonasjonalismen brukes for å diskriminere eller utdefinere andre etniske eller religiøse grupper ut av det nasjonale fellesskapet.  Hvilke strategier skal man velge for å sørge at alle skal føle seg hjemme i nasjonen? I stater der man ikke har én, men flere statsbærende nasjonalgrupper, har man gjerne institusjonelle ordninger for å skape balanse mellom de ulike gruppene. Som for eksempel i Sveits med desentraliserte kantoner og tre offisielle språk: tysk, fransk og italiensk.  

Hvordan skal man forholde seg til innvandrere? De har differensierte rettigheter avhengig av hvilken oppholdsstatus de har i landet. Alt fra midlertidig arbeidstillatelse til permanent opphold. Det finnes også ulike ordninger for statsborgerskap. I Norge kan man få norsk statsborgerskap etter å ha oppholdt seg sju år i landet. Da har man like rettigheter som øvrige borgere uavhengig av historisk tilknytning til landet.  

Men det er ikke rettighetsspørsmålene i seg selv som skaper mest engasjement i diskusjonene om nasjon og statsborgerskap. Det er mer den nasjonale identiteten og samholdet, som mange føler er under press i møte med økt etnisk og religiøst mangfold. Det skrives alarmistiske bøker om farene som truer. Senest i rekken i Norge er Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd».  

Han representerer dem som tar til orde for en assimileringspolitikk som skal gjøre innvandrere mest mulig like nordmenn. Eller de «innfødte» som Fosli kaller etniske nordmenn nettopp med henvisning til familierøtter i landet. Det andre ytterpunktet i denne ideologiske diskusjonen er de som mener at statsborgerskap er det nasjonale limet. Nordmenn er norske statsborgere – punktum. Det er et ytterst minimalistisk krav til et «felles vi». Norsk pass er et dokument som sikrer deg tilgang til alle de rettighetene det norske demokratiet og den norske velferdsstaten har å tilby. Norsk lov må man respektere uavhengig av statsborgerskap.  

Identitet og tilhørighet har imidlertid veldig mye med følelser å gjøre. Å være norsk er med andre ord også noe subjektivt og ikke bare en formalitet. En IS-jihadist som forakter alt det Vesten og Norge står for kan også være norsk statsborger. Men hvordan kan vi skape tilhørighetsfølelse til Norge? Det gjør man i hvert fall ikke gjennom en ekskluderende retorikk. Det blir ikke lett å føle seg norsk hvis man hele tiden få høre at man ikke hører til her. Jeg sier ikke at en inkluderende holdning fra storsamfunnet er alt som skal til for å skape integrasjon, men det er en viktig forutsetning.  

Det viktigste er uansett at vi som individuelle statsborgere har like rettigheter og ingen skal diskrimineres på bakgrunn av etnisk eller religiøs bakgrunn. Har man problemer med det siste, så er man ingen ekte demokrat. Og da er man heller ikke særlig norsk, verdimessig.  

Denne kronikken var først på trykk i Klassekampen.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top