||

Har vi lært av Libya?


Obamas nåværende strategi mot IS er i beste fall et forsøk på å svekke militær kapasitet på kort sikt. Sammen med de allierte må Norge sikre at planen også fokuserer på de politiske løsningene på lang sikt. I går åpnet utenriksminister Børge Brende (H) for første gang for å bidra militært i kampen mot Den islamske staten (IS). Denne uken deltar han på en internasjonal konferanse i Paris for fred og sikkerhet i Irak. Utenriksministre fra araber- og gulfstatene, de europeiske landene og Canada er til stede på konferansen. I tillegg kommer den amerikanske utenriksministeren John Kerry.  Alle landene som deltar er enige om å tilby landet all nødvendig hjelp, deriblant «passende militær bistand», i kampen mot Den islamske staten (IS). Brende sier til VG at Barack Obamas initiativ for å få til en effektiv bekjempelse av IS gjennom en bred koalisjon, har blitt godt mottatt blant deltakerlandene på konferansen.

Bred koalisjon uten en bred plan

Etter uker med spekulasjoner rundt den amerikanske reaksjonen, skisserte president Barack Obama i forrige uke sin strategi for å «tilintetgjøre» og «knuse» terrororganisasjonen. Blant annet ved bruk av luftangrep både i Syria og Irak. Men strategien i sin nåværende form mangler tilstrekkelig fokus på den politiske prosessen som kan vise seg å være like avgjørende for å bekjempe IS på sikt. Obamas strategi går videre ut på å støtte opposisjonelle på bakken i Irak og Syria, sende militærrådgivere og bistå kurdiske og irakiske styrker med trening, etterretning og utstyr. Å bygge lokale kapasiteter og sørge for at de ulike aktørene på bakken jobber sammen, er nødvendig, men tidkrevende. Dessuten kommer vi ikke utenom de historiske motsetningene mellom de tre største folkegruppene i Irak som vil kjempe mot IS på bakken. Disse består av sunnimuslimer, shiamuslimer og kurdere. Dersom disse militsene, som nå kjemper en felles kamp mot IS, ikke klarer å få til en fredelig overgang i etterkant av en militær operasjon kan dette skape nok et vakuum og en politisk krise. Denne gangen i et langt mer komplisert geopolitisk landskap og med betydelige konflikter mellom land i regionen.

IS på fremmarsjjohn

IS har lenge vært på fremmarsj i Irak og Syria. Den brutale terrororganisasjonens forfølgelser og henrettelser av tusener av mennesker har rystet en hel verden. De har på bestialsk vis henrettet to amerikanske journalister og en britisk helsearbeider. Disse henrettelsene anses å være en av de utløsende årsakene til den amerikanske reaksjonen. I en harmdirrende respons omtalte britenes statsminister David Cameron IS for «monstre, ikke muslimer». At de reagerer på brutaliteten vi nå er vitne til, og som rettes direkte mot deres borgere, er forståelig. Men en forhastet strategi som i altfor stor grad vektlegger en militær løsning i et nokså uoversiktlig landskap, gir grunn til bekymring. IS' gjentatte og kalkulerte provokasjoner rettet direkte mot USA og vesten er verdt å reflektere over. Hva er det de forsøker å formidle med disse brutale videoene?

Skjør allianse

De siste dagene har den amerikanske utenriksministeren John Kerry vært på en intensiv rundtur i Midtøsten og Nord-Afrika. Målet er å sette sammen en kjerneallianse, bestående av nøkkelaktører i den Arabiske Liga. For mektige aktører i den Arabiske Liga utgjør IS en eksistensiell trussel, men en felles front mot IS synes å være vanskelig all den tid motstridende interesser preger medlemslandene. Erkerivalene Saudi Arabia og Iran er bare ett av mange eksempler på at alliansen som nå tar form sannsynligvis ikke vil stå løpet ut. USAs anstrengte forhold til Iran er nok et forstyrrende element. Tyrkia, til tross for deres NATO-medlemskap, har allerede signalisert at de ikke ønsker å bidra utover sitt humanitære bidrag. Dette er problematisk siden tusenvis av fremmedkrigere strømmer til IS igjennom de tyrkiske grenseområdene. Suksess på slagmarken i Irak og Syria forutsetter at sentrale regionale aktører som Saudi Arabia, Tyrkia og Iran forplikter seg helt og fullt. At sistnevnte er en nær og kjær alliert av Assad taler for seg.

Ressursterk fiende

IS anses å være verdens rikeste terrororganisasjon, og et annet utfordrende ledd i strategien er å kutte dens økonomisk støtte. Nyhetskilder hevder at IS smugler olje til markedene i det sørlige Tyrkia, noe tyrkiske myndigheter benekter. Flere rapporter tyder på at terrororganisasjonen selger olje til kurdiske smuglere i grenseområdene mellom Irak, Iran og Syria. «Irak Energy Institute» (IEI) anslår at IS produserer 30.000 fat daglig i Irak og 50.000 i Syria. Med oljefat som selges til en sum av $40 per fat på det svarte markedet, tilsvarer dette $100 millioner hver måned i inntekter. Dette er dermed ikke bare en terrororganisasjon som har tilgang til tusenvis av lokale og tilreisende krigere i Syria og Irak, den er også en forretningsenhet. Enhver kampanje mot IS må derfor legge tilstrekkelig vekt på å ramme den økonomiske aktiviteten til organisasjonen. For amerikanere og briter har dette vært en av hovedårsakene til at de ikke har ønsket å imøtekomme pengekrav for gislene i IS´ varetekt. Statsminister Erna Solberg har advart mot en offensiv som kan oppfattes som en krig mellom vesten og Islam. IS´ omfattende propaganda og rekrutteringsapparat vil med all sannsynlighet bruke nettopp dette argumentet til å mobilisere flere fremmedkrigere og intensivere kampen mot vesten. Og dette er fremmedkrigere som i verste fall rekrutteres fra våre nabolag.

Norsk press

Med Norges tidligere bidrag til NATOs operasjoner i både Afghanistan og Libya er det realistisk å forvente en norsk rolle, utover den humanitære, i kampen mot IS. I forkant av Norges F-16 bidrag til NATO-operasjonen i Libya var det liten debatt. Når rapportene om et Libya i kaos begynte å sirkulere, var det stadig flere som etterlyste en gjennomgang av vår innsats. Når vi nå er i ferd med å slutte oss til en enda en militær operasjon i en langt mer tilspisset og kompleks situasjon er det på sin plass å reflektere over hva man bør gjøre annerledes denne gangen. Påtroppende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg uttalte nylig at NATO er mer enn en forsvarsallianse, det er en verdiallianse. Men hva betyr det i praksis? I Norge i dag er det bred politisk enighet om at det internasjonale samfunnet må stå samlet i kampen mot IS. De økonomiske, politiske og militære utfordringene knyttet til IS understreker behovet for en langsiktig, helhetlig og gjennomtenkt strategi. Dersom Norge beslutter å bidra militært, må vi presse på for at dette er på plass, før man eventuelt går i gang for fullt militært. Kan lærdommen fra Libya, der Norge riktignok bombet mest og best, bidra til at vi denne gangen forplikter oss til den politiske prosessen også etter at bombene har falt?  
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top