Gresk åpning for Europa?


Nobelprisvinnere som Paul Krugman og Joseph Stiglitz har sagt det, sentrum-venstrepolitikere som François Hollande i Frankrike og Italias Matteo Renzi har sagt det: Europa trenger et økonomisk alternativ. Og nå har det greske folket talt. Budskapet er ikke total revolusjon, men om å gi Hellas reelle muligheter til å komme seg på beina igjen. Hvis Syriza-leder Alexis Tsipras viser vilje til forhandlinger, kan venstresidas valgseier i Hellas bli en inspirasjon for alle som ønsker seg en alternativ tenkning rundt hvordan Europa skal løse gjeldskrisa. Tsipras fortjener en sjanse, og den må også de mest innstrammingsivrige landene i Europa være villige til å gi ham. Krisen i Hellas er omfattende, både politisk og økonomisk. Siden 2010 har brutto nasjonalprodukt stupt, den faktiske verdien av minstelønnen sunket med rundt 25 prosent og sosiale velferdsordninger er kuttet dramatisk. Arbeidsledigheten har ligget over 25 prosent det siste året. I europeisk sammenheng har ulikheten i Hellas alltid vært stor. Alle analyser tyder på at den har økt dramatisk de siste fire årene. Det finnes knapt noe land som har merket konsekvensene av en streng økonomisk politikk opphengt i budsjettbalanse på mer halsbrekkende vis enn Hellas. At Hellas trenger andre løsninger enn troikaen EU-kommisjonen, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ECB) hittil har foreslått, er det ingen tvil om. På et overordnet nivå uttrykker både Verdensbanken og IMF stor bekymring for økende ulikhet i europeiske land. Når ulikhet havner øverst på dagsorden i slike organisasjoner, er ikke det fordi de har et prinsipielt, ideologisk eller moralsk problem med ulikheten. Det er fordi de frykter dens konsekvenser – underminerering av samfunnsstrukturene.
Folk må leve med vissheten om at deres barn kommer til å få det verre, ikke bedre enn dem.
Muligheten til sosial mobilitet er en del av samfunnskontrakten i alle moderne, vestlige demokratier. Når ulikheten øker, forsvinner denne muligheten. Folk må leve med vissheten om at deres barn kommer til å få det verre, ikke bedre enn dem. Hellas er blant landene i Europa som sliter med en tapt generasjon. Store grupper unge med mørke framtidsutsikter er farlig for ethvert samfunn. I Hellas haster det med å snu utviklingen. Det er liten tvil om at myndig­hetene har vært uansvarlige, at korrupsjon er et stort problem, og at det greske demokratiet bør utvikles videre. Likevel har Tsipras kamp mot ulikhet som en av sine absolutt viktigste saker. I tillegg har han forsikret velgerne om at undergangsvarslene, både de som gjelder Hellas og EU, er skremselspropaganda. Han ønsker seg reelle forhandlinger om Hellas’ gjeld. Hvis hans løfter og Syrizas vilje til endring skal bli til virkelighet, må Europa – også Norge – bidra med redskaper som gjør det mulig å bygge noe nytt på de økonomiske ruinene.
Tankesmien Agenda mener det trengs et europeisk gjeldskompromiss.
For det første må gjeldshåndteringspakkene som er pålagt Hellas endres. Her bør man se til hvordan man har slettet u-landsgjeld. Sletting av gjeld er en velprøvd metode som ofte har gitt gode resultater. Tankesmien Agenda mener det trengs et europeisk gjeldskompromiss. Nye løsninger på hvordan de europeiske landene kan få slettet deler av sin gjeld på en måte som ikke skaper grunnlag for nye gjeldsforpliktelser må på plass. For det andre må man tenke alleuropeisk når man nå staker ut en ny kurs. Det er ikke bare Hellas som har store økonomiske utfordringer – Spanias økonomiske situasjon er nesten like ille. Samtidig er en rekke av de nye medlemslandene i EU, som Romania, nedslitt av år med økonomisk vanstyre. De økonomiske utfordringene vi ser er alleuropeiske, og alle europeiske land må bidra til løsninger. For det tredje må man bruke situasjonen til å starte en debatt om hvorvidt de økonomiske styringsredskapene vi har etablert for Europa er riktige. Styres ECB etter prinsipper som sikrer arbeidsplasser og sosial utvikling? Skal de felleseuropeiske finansinstitusjonene styres på en annen måte? Krisen krever at vi gjennomgår og evaluerer de virkemidlene vi har til rådighet, og finner nye der det er nødvendig.
Ingen er tjent med et Europa i økonomisk krise, aller minst Norge.
Norge kan velge å være tilskuer til det greske dramaet. Det er en dårlig strategi, vi bør være klare i vår støtte til greske krav om en reforhandling av gjelden. Vi bør bruke EØS-medlemskapet og den store kontingenten vi betaler til EU som pressmiddel for at EU setter arbeidsledighet og sosial utvikling øverst på agendaen. Ingen er tjent med et Europa i økonomisk krise, aller minst Norge. Norge, som har store midler til rådighet, må nå i større grad engasjere seg i arbeidet med å finne løsninger for de gjeldsrammede europeiske landene. Herunder kan og bør vi bidra til gjeldssanering. Vi kan også i større grad drive kompetansebygging i de gjeldsutsatte landene for å forhindre at de havner i samme situasjon i fremtiden. Venstresidens fremgang i Hellas er ikke unik, vi ser lignende tendenser også i for eksempel Spania. Dette kan være begynnelsen på en fornyelse og vekst for europeisk venstreside, og det er ingen løsning å presse Hellas eller andre land der venstresiden vinner fram, ut i enda dypere politiske og økonomiske kriser. Det er derfor avgjørende at Norge nå setter sin innflytelse inn på å sørge for et gjeldskompromiss som Syriza og grekerne kan leve med. Dersom den sittende regjeringen ikke vil ta ansvaret, må sentrum-venstre finne sammen og presse fram en slik politikk. Målet må være at EU, ESB og IMF endrer kurs. På sikt vil det lønne seg. Kronikken er skrevet av Agendas nestleder Kaia Storvik og stod på trykk i Klassekampen 29. januar 2015. 
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top