Foto: Flickr, Cc, Sahen Rababah

Innvandringsmotstand som godhetstyrann


Fremskrittspartiet må gjerne øke bistand til flyktningers nærområder, men ikke lure velgerne til å tro at dette vil bremse migrasjonen. Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil på partiets landsmøte i helgen fremme forslag om å øke den humanitære bistanden for å hjelpe flyktninger. Dette er gode nyheter! 65 millioner mennesker er på flukt i verden i dag, en økning på 50 prosent i den perioden Frp har sittet i regjering. Syriakrigen er den konflikten som har drevet flest mennesker på flukt. Vikarierende motiv.  Det er viktig og nødvendig å gjøre mer for flyktninger, særlig i nærområdene som gjør den største jobben for familier på flukt. Det sies at penger ikke lukter, men i dette tilfellet er jeg i tvil. Fra å være et parti som i årevis har argumentert for å kutte i bistanden, som har snakket ned dens virkning og uttrykt klar skepsis til de partiene som ønsker mer bistand, er det på et vis forfriskende å høre at Frp har blitt bistandens varmeste forsvarer. Men det er nærliggende å tro at det ligger en ganske annen, og dårlig skjult motivasjon bak forslaget. Partiets innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim sier til NRK at ved å øke bistanden til nærområdene er målet at null flyktninger skal komme til Norge. Han vil da også ta pengene fra bevilgninger til integreringstiltak regjeringspartiene har blitt enige om i sin felles plattform. I beste fall er forslaget naivt og kunnskapsløst. I verste fall bevisst fordummende og farlig for den globale freden. Sprengt kapasitet.  For hva vet vi egentlig om sammenhengen mellom utvikling og migrasjon? For det første: Et veldig lite mindretall av de 65 millioner menneskene på flukt har noen utsikter til å komme til Norge. Over 40 millioner av disse er i dag på flukt internt i sitt eget land. 25,4 millioner har søkt beskyttelse utenfor landets grenser – de aller, aller fleste i nærområdene. I 2016 mottok Norge 3.460 asylsøkere. På samme tid mottok Uganda over 532.000 flyktninger. Så hvorfor kan ikke bare Uganda ta imot flere, kan man da spørre? Vel, jeg har bodd i Uganda. I en fattig landsby omgitt av mennesker uten jobb, uten mat på bordet eller tilgang til skole- og helsetjenester. Det er dem det går utover når ugandiske myndigheter tar imot flyktningene som kommer over landegrensene. Selv om de aller fleste flyktninger helst vil bo i nærheten av stedet de har flyktet til, er ikke alltid det praktisk mulig. Ingen motsetning.  Det er heller ikke slik at det å hjelpe «dem der de er» står i motsetning til å motta flere i for eksempel Norge. Det er snarere helt nødvendig å avlaste nærområder som nærmer seg sprengt kapasitet. Dette er ikke bare i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Det er i tråd med vårt moralske kompass. Funksjonshemmede, seksuelle og etniske minoriteter har ofte større problemer med å få hjelp i nærområdene. Derfor er ordningen med kvoteflyktninger viktig. For det andre er det rett og slett feil at man ved å gi mer bistand stanser migrasjon. Selv om den kan ha enorm betydning for alle de menneskene som mottar den, viser forskning at bistandens bidrag er såpass beskjedent at den ikke har noen særlig innvirkning på flyktningstrømmen. Faktisk er det slik at migrasjon av andre årsaker enn flukt like gjerne øker når økonomien i et land blir litt bedre, fordi flere får råd til å reise. Må gjøre mer.  For å begrense ustabilitet må Norge og andre rike land gjøre mer for verdens flyktninger. Da trengs både økt støtte til mottakerlandene og en bedre ansvarsfordeling globalt. Det aller viktigste er at man har et langsiktig perspektiv på bistanden, og at målet med bistand er bistandsuavhengighet. Da er ikke nødhjelp alene, som Frp ønsker å kanalisere midlene til, en farbar vei. Regjeringen kanaliserer i dag mer penger til mellominntektsland i Nord-Afrika og Midtøsten, og mindre til de fattige landene, særlig i Afrika sør for Sahara. I tillegg må Norge holde orden i eget hus. Alle mennesker har en rett til å søke asyl. Dette er nedfelt i menneskerettighetserklæringen. Grunnen til det lave antallet til Norge er først og fremst grunnet stengte grenser i Europa, og en oppsamling av flyktninger på den italienske øya Lampedusa og andre steder. Når italienske myndigheter bønnfaller europeiske ledere om å avhjelpe for å få til en rettferdig ansvarsfordeling, er den tause responsen talende. Dette er en potensielt svært farlig situasjon. Kronikken er skrevet av Catharina Bu og sto først på trykk hos NRK.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top