Framtida sover på luftmadrass


Norsk idrett ble lenge stadig mer inkluderende. Men nå har det snudd, skriver fagsjef Sigrun Aasland.

Norsk idrett ble lenge stadig mer inkluderende. Men nå har det snudd, skriver fagsjef Sigrun Aasland.


Kronikken er skrevet av fagsjef Sigrun Aasland og sto først på trykk i Fædrelandsvennen.

Sommerhalvåret er høysesong for idrettsstevne, fotballcup og korpstur. Ni av ti norske barn deltar i organiserte fritidsaktiviteter, og brorparten av dette står idretten for. Det er bra, for idretten utstyrer oss med mange ferdigheter vi får bruk for senere i livet. Vi lærer å samarbeide og spille på lag. Mange av oss må forholde seg til urettferdige avgjørelser og laguttak, det vil si møte de første av livets mange opprivende nederlag og komme oss over dem med hodet noenlunde hevet. 

Barn og unge som er aktive i fritidsaktiviteter, er også automatisk en del av et fellesskap av jevnaldrende. I mer enn et århundre har fritidsaktiviteter bidratt til å utjevne forskjeller mellom barn fra ulike sosiale lag, skriver Robert Putnam i boken Our Kids.

Vi har høy tillit til hverandre i Norge sammenliknet med mange andre land. Den tilliten er en kilde til produktivitet og effektivitet som er avgjørende for norsk økonomi.


Uttalige fordeler

Og det stopper ikke der. Barn og unge som driver med idrett, gjør det bedre på skolen, har flere venner og færre psykiske plager. Ungdom som er aktive i organiserte sportslige aktiviteter, er mer fornøyd med foreldrene sine, de liker seg bedre i lokalmiljøet, trives bedre på skolen, skulker mindre, og det er langt flere av dem som sikter mot høyere utdanning. De bruker mindre tid foran skjerm og har flere fortrolige venner. De har også et sunnere kosthold, de røyker mindre, og færre drikker alkohol.

Organiserte fritidsaktiviteter er dessuten en del av noe av det vakreste vi har: frivilligheten. Vi har høy tillit til hverandre i Norge sammenliknet med mange andre land. Den tilliten er en kilde til produktivitet og effektivitet som er avgjørende for norsk økonomi. Undersøkelser viser at tillit og frivillighet henger sammen. Jo mer frivillighet i et geografisk område, desto høyere tillit til hverandre og til myndigheter.

Ungdataundersøkelsene viser at andelen som aldri har deltatt i fritidsaktiviteter er betydelig høyere i de lavere sosioøkonomiske gruppene

Aleneforsørgere med ukurante vakter, dårlig helse eller ingen bil risikerer å falle gjennom

Med så mange fordeler er det åpenbart et gode at flest mulig får delta i organisert idrett og fritid, og slik har det også vært. Men noe har endret seg. Studier av norsk idrettsdeltakelse fra 1950-tallet til i dag avtegner en utvikling som er påfallende lik mange andre samfunnsområder: Først ble forskjellene mindre gjennom etterkrigstiden, og så ble de større før årtusenskiftet. Sammenhengene er tydelige: jo bedre økonomi, desto høyere deltakelse. De som ikke deltar i det hele tatt er barn fra lavinntektsfamilier.

Ungdataundersøkelsene viser at andelen som aldri har deltatt i fritidsaktiviteter er betydelig høyere i de lavere sosioøkonomiske gruppene. Dessuten at flere slutter tidligere jo mindre penger foreldrene deres har.

"Idrett for alle" tapt?

I sitt foredrag på Ungdatakonferansen i 2018 konkluderte idrettsforsker Åse Strandbu slik: «Idretten for alle er ikke en tapt sak. Men vi er på vei mot at det kan bli sånn». Skjev rekruttering til idrett og annen organisert fritid er urettferdig for dem som ikke blir med, men det er også dårlig samfunnsøkonomi, fordi vi risikerer å gå glipp av talenter og ressurser som samfunnet trenger.

Forskerne har tre mulige forklaringer på hvorfor forskjellene øker også i idretten. Det første er kostnader. Fritidsaktiviteter koster, og kostnadene øker. På toppen av kontingent og utstyr kommer kostnader til cup og reiser. Stadig flere lag velger dyre alternativer som hotell fremfor billigere løsninger som skoleovernatting når de skal på Norway Cup, skrev Anne Berit Figenschau, styremedlem i Norges Idrettsforbund, i Aftenposten i august 2018. Luftmadrasser i klasserom er ikke spesielt komfortabelt - klart det er deilig å bo på hotell. Men konsekvensen er at egenandelene blir høye og deltakelse dyrt. Når kostnadene blir for høye, slutter de som har minst å rutte med.

Som oftest oppgir de en annen grunn, for det er skam knyttet til å ikke ha råd. En annen årsak er profesjonalisering. Vi har store forventninger til podens idrettsklubb, og stadig flere ansetter profesjonelle trenere, kjøper inn dyrt utstyr og varmer opp kunstgressbanen hele året. Slik drives kostnadene opp.

Foreldreengasjement viktig

Det tredje er foreldreengasjement. Foreldre med tid og kapasitet stiller opp og kjører og heier og holder dugnad og kjøper og lagrer og leverer doruller, alt i beste mening og ære være dem for det. Men aleneforsørgere med ukurante vakter, dårlig helse eller ingen bil risikerer å falle gjennom.

Det finnes løsninger. Mange klubber gir rabatt eller sponser turen for dem som ikke kan betale selv. Eller de bare stykker regningen opp slik at alt ikke må betales i januar. En rekke kommuner har også ordninger som skal sørge for at alle får delta. Men altfor mange av dem krever at den som trenger hjelp, selv søker og dokumenterer og begrunner, og da er det ofte lettere å la være. Da er det bedre å gjøre som Åmli kommune, der kommunestyret har vedtatt å dekke kontingenten for én fritidsaktivitet, uavhengig av familiens økonomi. Det samme gjør myndighetene i Reykjavik på Island. I Granavoldenerklæringen lovet regjeringen å innføre et fritidskort for alle norske barn. Det er viktig at det blir for alle og uten behovsprøving og byråkrati.

I tillegg har vi foreldre et ansvar: Spar hotellovernattingen til din egen ferie. Det er kanskje litt kummerlig å overnatte i klasserom med luftmadrasser tett i tett, men det er slik vi bygger framtida.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top