Myndighetenes mest grunnleggende oppgave er å kjenne til, forebygge og være klare for at kriser kan inntreffe, slik at de kan møte og håndtere dem og redusere skade. Et nytt Agenda-notat peker på fire svakheter i vår nasjonale og lokale beredskap:
Ressursene
til beredskap i kommunene stemmer ikke overens med forpliktelsene som de har overfor befolkningen. For eksempel er politiet mindre tilstede lokalt etter politireformen og Sivilforsvaret har blitt systematisk underprioritert
over mange år.
Foto: Sivilforsvaret/Espen Bakketun
Samvirkeproblemene som 22. juli-kommisjonen pekte på er ikke løst. Justis- og beredskapsdepartementets
evne til å koordinere de ulike etatene som skal jobbe sammen i en krisesituasjon har alvorlige svakheter. Planer for hvordan man håndterer
kriser er ikke koordinert, og det øves for lite sammen – både sentralt og
lokalt.
Foto: Fredrik Neumann/Felix Features
Det helhetlige beredskapsarbeidet undergraves fordi ansatte blir styrt av mange, detaljerte mål som ikke lar seg prioritere. Omfattende kontrollsystemer tar tid fra faglig godt beredskapsarbeid og står i veien for samarbeid på tvers av etater. I stedet for prioriterer ansatte å gjøre de tingene som kan måles, og ikke nødvendigvis det som er viktigst for beredskapen vår.