Finansminister Siv Jensen og Statsminister Erna Solberg (Foto: Erlend Aas/NTB scanpix/Stortinget)

Farlig om ideologi går foran faglig kunnskap


Når finansministeren snakker om skatt generelt, kan det høres ut som et onde som helst bør bort. Gjennom hele gårsdagen fikk vi høre finansminister Siv Jensen hevde at når de aller rikeste ikke lenger betaler skatt, vil dette bidra til flere arbeidsplasser. Det er jo intuitivt litt vanskelig å forstå. Formuesskatten belastes jo ikke bedrifter, men enkeltpersoner. Når de blåblå likevel er så skråsikre på denne sammenhengen, skulle man jo tro at det skyldtes omfattende empiri som viste at dette var tilfelle. Problemet er jo at dette ikke finnes. Det er ingen tall eller forskning som understøtter påstanden om at å fjerne formueskatten for de rikeste vil genere flere jobber.

Eksempler som ikke stemmer

Hver gang Høyre har kommet med konkrete eksempler har det vist seg i etterkant ikke å stemme. Flere av eksemplene har vært utdaterte, ufullstendige og misvisende. En gjennomgang E24 og VG foretok i fjor av regnskapene og ligningene til bedriftseierne Høyre bruker i sin argumentasjon mot formuesskatt, viser at bedriftene har gått med overskudd i enten to eller tre år av de tre siste årene, og at de har enten økt eller hatt samme antall ansatte siden 2009. Eierne oppgir heller ikke til VG at de har måttet ta opp lån for å betale formuesskatten. Det eneste som finnes av studier på dette området er to masteroppgaver fra skatteinstituttet ved Norges handelshøyskole som viser det motsatte. Nemlig at formueskatten ikke har effekt på småbedrifters vekstkraft og bæreevne. Selv Siv Jensens egne kolleger i Finansdepartementet gjør en annen vurdering enn Jensen selv. De har gjort en faglig vurdering av hvilke tiltak som vil bedre norsk næringslivs konkurranseevne. Endringer i formuesskatten ligger langt ned på listen.

Skatt er våre felles investeringer

Målet med formuesskatten er å sikre at de rikeste også bidrar til velferdssamfunnet. De rikeste har sjelden inntektsskatt, og fjerner vi formuesskatten vil de ikke bidra i det hele tatt. Jeg avviser ikke at det kan være problematiske sider ved formuesskatten, for eksempel for bedrifter i oppstartsfasen. Det er sikkert mulig å forbedre innretningen på formuesskatten, men da må vi bygge endringer på kunnskap om hva som virker, ikke på ideologisk funderte påstander. En påstand blir ikke rett selv om den gjentas mange ganger. Vi bør iblant stoppe og minne oss selv på hvorfor vi faktisk betaler skatt. Når finansministeren snakker om skatt generelt, kan det høres ut som et onde som helst bør bort. Det blir både historieløst, kunnskapsløst og perspektivløst. Skatt er våre felles investeringer. Både Siv Jensen og jeg kan være glade for at våre foreldre sammen investerte i jernbaner, flyplasser, sykehus, bredbånd, en rettstat og et forsvar for å nevne noe. Dette er ting vi ikke kan kjøpe hver for oss. Skal vi få det til, må alle bidra.

Ingen har tjent penger alene

Milliardæren Bill Gates er en av dem som har formulert dette best. I sitt forsvar for arveavgiften påpekte han at hverken han eller hans sønn hadde oppfunnet internett. De hadde bare brukt det og tjent milliarder. Det finnes ingen «self made man», sier han. Alle har blitt rike basert på hva andre skattebetalere har betalt for Alle som driver næringsvirksomhet bruker infrastrukturen som skattebetalere har finansiert. Ingen har tjent pengene alene. Alle har blitt rike basert på hva andre skattebetalere har betalt for: Bankvesenet, rettsvesenet og andre institusjoner og støtteordninger som legger grunnlaget for at næringsvirksomhet er mulig. De rike har blitt rike ved å benytte seg av det tidligere skattebetalere har investert i. De skylder skattebetalerne en god del og burde bidra tilbake til fellesskapet. Når vi betaler skatt sikrer vi at alle samfunnsstrukturene våre fungerer, at vi får de velferdstjenestene vi har behov for og vi bidrar til investeringer for fremtiden.

Hvor er utfordringene fremover?

Det er politikernes oppgave å beslutte hvem som skal bidra i skattespleiselaget. Fjerner man formuesskatten vil mange av landets rikeste rett og slett ikke bidra i det hele tatt. Det er dette debatten handler om. Det er også politikernes oppgave å være godt forberedt på hva som er de store utfordringene fremover og prioritere hvor vi legger ned innsatsen. Fjerner man formuesskatten vil mange av landets rikeste rett og slett ikke bidra i det hele tatt Perspektivmeldingen fra 2012 slo fast at en av de store utfordringene er finansieringen av velferdsstaten. Vi må sikre at vi kan gi god omsorg til en befolkning som blir stadig eldre. Det sto ingen ting i perspektivmeldingen om det var en utfordring at folk med god råd hadde for lite penger til forbruk. Likevel er det nettopp dette regjeringen har valgt å prioritere i årets budsjett. SSBs utregninger basert på budsjettet viser at de rikeste fem prosentene får 55 prosent av skattekuttene. De med to millioner kroner i inntekt får 40.000 kroner i årlig gave fra regjeringen. De ti rikeste får over ti millioner hver. Hvis jeg skulle lage en liste over de 100 viktigste tingene vi burde gjøre i Norge for å møte fremtidens utfordringer, ville ikke mer penger å rutte med for de høytlønte vært på listen i det hele tatt. Spesielt ikke når det går på bekostning av en skikkelig satsing på klima, og når de som må betale er uføretrygdede arbeidsledige, som i budsjettet får kuttet sine inntekter.

Ideologiske føringer foran faglig kunnskap

Det mest alvorlige, sett i lys av perspektivmeldingen, er at forslaget til statsbudsjett svekker den fremtidige finansieringen av velferdsstaten. Uten arveavgift og formuesskatt vil Norge ha lavere samlet skatt på formue, arv og eiendom enn de aller fleste OECD-landene. Det vil gjøre det krevende å investere i den gode felles infrastrukturen som skal gjøre det mulig for folk å lykkes i fremtiden også. Å forvalte statskassen og oljeformuen vår godt for nåtid og fremtid er en regjerings viktigste oppgave. Ulike regjeringer vil ha ulike prioriteringer, men det er farlig om ideologiske føringer går foran faglig kunnskap. Det har vi ikke råd til. Kronikken ble publisert i Aftenposten 9. oktober, 2014.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top