Foto: Maren Iversen / Agenda

Et beroligende svar


Alle forstår at det ikke er noe hyggelig med en kritisk lesing av en bok man har brukt mye tid på. Min kritikk av «Ingen mennesker er født frie» handlet i stor grad om at boken ikke avgrenser hvilke deler av liberalismen de faktisk kritiserer. Derfor er svaret fra redaktørene i Klassekampen 1. november beroligende: De presiserer at de kritiserer liberalismen, men at de ikke vil vrake den helt og holdent.
Som leser sitter man igjen med en opplevelse av at all liberalisme kontant forkastes
Men min kritikk er den samme: Som leser sitter man igjen med en opplevelse av at all liberalisme kontant forkastes. Redaktørene konkluderer med at jeg dermed avviser sosialdemokratiet. Hvordan de kommer til denne konklusjonen klarer jeg ikke å lese meg til, men det er i alle fall svært langt fra virkeligheten.
Når venstresiden har vært pådriver for likestillings- og toleranseprosjekter, er det en arv fra liberalismen
Det er vanlig å skille mellom økonomisk liberalisme, politisk liberalisme, sosial liberalisme og kulturell liberalisme. Når venstresiden har vært pådriver for likestillings- og toleranseprosjekter, er det en arv fra liberalismen. Viktige grener av liberalismen vektlegger verdien av fellesskap og kollektive institusjoner som forutsetninger for frihet og selvrealisering. Vi blir først fri i et rettferdig samfunn, og individets frihet handler dermed nettopp om solidaritet og rettferdig fordeling. Dette opplever jeg som grunnleggende, både for den brede norske fagbevegelsen, sosialdemokratiet og den brede venstresiden i Norge. Og det er også et avgjørende utgangspunkt for å bygge og styrke disse bevegelsene i framtiden.
Dette er en kritikk av den økonomiske liberalismen som jeg langt på vei deler
Ifølge forfatterne har vi i «liberalismens nye gullalder (…) fått mer marked og mindre demokrati, lavere skatt og høyere ulikhet, svakere fagforeninger og rikere eiere.» Dette er en kritikk av den økonomiske liberalismen som jeg langt på vei deler. «Liberalismen» som helhet rammes ikke av denne kritikken, bare den som med rette kan kalles markedsliberal eller nyliberal. Svært mange liberale tenkere har kritisert denne, ikke minst Joseph Stiglitz og Paul Krugman. Dagens Europa er full av eksempler på hvor galt det kan gå dersom liberalismen skal legges til side når den ikke passer oss. Paul Krugman definerer sin liberale posisjon slik: «Jeg tror på et relativt likt samfunn, støttet oppunder av institusjoner som begrenser ekstrem rikdom eller fattigdom. Jeg tror på demokrati, borgerrettigheter og rettsstaten. Det gjør meg til en liberaler, og jeg er stolt av det». Teksten er skrevet av Hilde Nagel, og sto først på trykk i Klassekampen 3. november. Teksten henger sammen med kronikken Hvis ikke liberale - hva da?.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top