En grønnere verden venter ikke på oss


Det grønne skiftet skjer ikke av seg selv. Somler vi nå, går resten av verden videre, uten å vente på oss.

Jeg har også vært på #Norgesferie. Vi har seilt fra Fredrikstad til Bergen og blitt minnet om hvor rikt og vakkert dette landet er. Norges kyst er proppfull av ressurser vi alltid har benyttet, og i framtida kan bruke enda bedre til bærekraftig produksjon av energi, mat og materialer. Det trenger vi når vår aller største eksportinntekt fra oljeproduksjonen gradvis vil bli mindre. 

Vi har også fått se de store kontrastene mellom steder som har vekst og utbygging, og steder som flyttes fra og legges ned. Og langs hele kysten: mange, mange skip i opplag, uten oppdrag. Det har vært en tøff vår. Krisepakker til tross, det er stor usikkerhet i økonomien nå. Allerede før korona var verdensøkonomien i endring. Denne vårens dramatiske oljeprisfall er en av mange indikasjoner på at vi er på vei mot noe nytt. Det siste året har verdens investorer dreid oppmerksomheten tydelig i grønn retning. Hos våre viktigste handelspartnere i EU skrus ambisjonene til. EU lanserte EU sin European Green Deal før jul i fjor, med en rekke tilhørende strategier og handlingsplaner. For eksempel har EU mål om å bli verdens første klimanøytrale kontinent. Norsk naturgass er ikke en del av den planen. 

Den gode nyheten er at norske utslipp endelig er på vei ned, og bærekraftige løsninger på vei opp. Det er bra, men det er fortsatt et stykke igjen. Det grønne skiftet er her nå, sa Erna Solberg på NHOs årskonferanse i januar. 

Men det er det jo ikke. 

Gode liv handler om trygge jobber og om eksportinntekter og verdiskaping som kan finansiere en sterk velferdsstat. Der er det mye som gjenstår før vi kan være trygge på at vi fremover vil klare å både redusere utslipp og bruke naturressursene bærekraftig, og å sørge for jobber og skatteinntekter i hele landet. De siste årene har det dessuten blitt tydelig at skal klimapolitikken lykkes, må den innrettes rettferdig. I en verden der de økonomiske forskjellene blir stadig større, er det avgjørende at klimapolitikken bidrar til å redusere, ikke øke forskjellene. Motsatt vil økende forskjeller kunne begrense både vekst og politisk oppslutning om nødvendige utslippskutt.

Vårens massive krisepakker kunne vært en anledning til å dreie økonomien vår inn på et grønnere spor. Til å investere i helt nødvendig kompetansepåfyll, særlig i lavtlønnsyrker. Vi kunne sørget for at krisepakkene ikke bare ga mer til dem som hadde mest fra før, men også bidro til å opprettholde kjøpekraft og rettferdig fordeling. 

Men det skjedde ikke. De første krisepakkene gjorde mange viktige grep, men ga i det store og hele mest til dem som hadde mest fra før. Tiltakene gjorde lite for grønn omstilling. Da regjeringens grønne krisepakke endelig ble lagt frem i slutten av mai, var den langt mindre enn tidligere krisepakker, og fikk velfortjent kritikk for å være lite målrettet. Hydrogenstrategien som kom like etter, var en fin beskrivelse av hydrogen som framtidsrettet teknologi og som energibærer i tungtransport og industri, med store muligheter for Norge. Men hva regjeringen skal gjøre for å utløse dette potensialet, eller en analyse av hvorfor det ikke allerede har skjedd av seg selv, fikk vi ikke. 

Det er langt fra en umulig oppgave. Norsk økonomi er full av bedrifter med kunnskap, teknologi og ambisjoner for en grønn økonomi. Men hvis markedet kunne løse klimakrisen selv, ville vi vært i mål for lengst. Når det ikke har skjedd, er det fordi den omstillingen vi nå skal gjennom, er usikker og kostbar. Mange nye løsninger er ikke lønnsomme før de når tilstrekkelig skala, og bedriftene får ikke skalert dem opp fordi de ennå ikke er lønnsomme. Etablerte og mindre bærekraftige teknologier for dyrefôr, energi og transport er billigere enn sine bærekraftige alternativ og har fordelene av etablert infrastruktur og kompetanse. Det betyr ikke at de gamle løsningene nødvendigvis vil overleve på lenge sikt. Mest sannsynlig ikke.

Endringer i Europas produksjon og etterspørsel vil ha stor betydning for norsk næringsliv i vår lille åpne økonomi. Det haster enda mer enn før å differensiere økonomien vår, slik at vi er rustet til å tilby varer og tjenester det vil bli internasjonal etterspørsel etter. Skal vi få fart på slike investeringer og teknologiutvikling, trenger vi politikk som gir mer forutsigbare rammebetingelser, avlaster risiko og bærer noe av kostnaden for omstilling og skalering.  

Rett før sommeren la Tankesmien Agenda, sammen med politikere fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG, frem fire forslag til samfunnsoppdrag som vi mener burde utgjøre forpliktende avtaler mellom myndigheter og næringsliv. De handlet om økt norsk fôrproduksjon, dobling av verdiskaping innen havbruk, industriell utvikling av hydrogen som energibærer og 100 nye utslippsfrie skip. 

Joda, landet vårt er fullt av ressurser og kompetanse til å leve godt også i framtida. Både på jobb og på norgesferie. Men det grønne skiftet skjer ikke av seg selv. Somler vi, går resten av verden videre, uten å vente på oss.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top