Vi trenger en fjerde vei for velferden, skriver Jan-Erik Støstad og Sigrun Aasland. Illustrasjonsbilde (foto: Flickr CC, Universitetssykehuset Nord-Norge)

En fjerde vei for velferden


Vi trenger en ny velferdsmodell som gir brukere, ansatte og velgere tro på framtida. Vi vet at det blir flere gamle og større krav til velferden i tiårene som kommer. Vi må få på plass en ny velferdsmodell som kan gi brukere, ansatte og velgere tro på framtida. Foreløpig har ingen norske partier noen løsning. I tiårene som kommer skal velferdsstaten yte tjenester til en stadig eldre og mer kravstor befolkning, parallelt med trange budsjetter. Velferdstjenestene må være gode – og de må være effektive. Er de ikke det, vil oppslutningen om felles velferd forvitre og stadig flere velge seg ut. Vi får for svak kvalitet, økte forskjeller, svekket tillit og redusert skattevilje. Da får vi også mindre felles ressurser til helse, omsorg og skole, når vi trenger mer.
Våre beste velferdsinstitusjoner er førsteklasses, men variasjonen i kvalitet og kostnader er ikke bærekraftig

Velferdsstaten er truet

Det norske folk har høy tillit til velferdstjenestene: den siste innbyggerundersøkelsen viser at vi er trygge på å få den hjelpen vi trenger. Men velferdsstaten er truet. Vi ser allerede utfordringene. Våre beste velferdsinstitusjoner er førsteklasses, men variasjonen i kvalitet og kostnader er ikke bærekraftig. Det viser både statistikken og hverdagserfaringene. Markedet fungerer utmerket for de fleste varer og tjenester. Men velferdstjenester er ikke som andre tjenester. Velferdstjenester dekker grunnleggende behov – de kan ikke velges bort. Vi klarer oss ikke uten omsorg hvis vi må på sykehjem. Barn med dårlig skolegang sliter med det hele livet.
Måling og indikatorer gir kanskje trygghet – men like ofte falsk trygghet. I fravær av gode mål, måler vi det som er enklest
Velferdstjenestene er dessuten sammensatte og vanskelige å måle. De krever skjønn og høy kompetanse, og må tilpasses oss individuelt enten vi er på operasjonsbordet, i sykehjemmet eller klasserommet. Måling og indikatorer gir kanskje trygghet – men like ofte falsk trygghet. I fravær av gode mål, måler vi det som er enklest. For eksempel er størrelse på rom og antall måltider lettere å dokumentere enn kvalitet på samvær og tid til den enkelte. Karakterer og nasjonale prøver er nyttige, men også for snevre kvalitetsmål for skoletilbudet. Ikke minst er brukerne av velferdstjenester sårbare. Unge elever, alvorlig syke eller demente kan ha store problemer med å være krevende kunder, slik markedsmodellen forutsetter. Pårørende er bare delvis en bra erstatning, særlig hvis de bor langt unna.

Fritt brukervalg, en myte

Så lenge vi holder oss til konkurranseutsetting hvor fellesskapet betaler, vil dessuten helt «fritt brukervalg» være en myte. Vanlige markeder bygger på prinsippet om at prisen går opp og ned for å balansere tilbud og etterspørsel og unngå køer. Slik er det ikke ved konkurranseutsetting. Hvis alle vil behandles på Ullevål sykehus, går ikke prisen, det vil si egenandelen, opp. Det blir bare lenger kø. Så vi trenger en mer nyansert diskusjon av brukervalg og køer. Ofte er bedre valgmuligheter inne i sykehjemmene og skolene viktigst. Men alt var ikke bedre før. Å reise tilbake til styringen av helse, omsorg og skole på 1970- og 80-tallet, er heller ikke et godt alternativ New Public Management med overdreven målstyring og resultatlønn er i store deler av verden kommet i miskreditt. En overveldende mengde nyere forskning gir belegg for at mennesker motiveres av mye annet enn økonomi. Men alt var ikke bedre før. Å reise tilbake til styringen av helse, omsorg og skole på 1970- og 80-tallet, er heller ikke et godt alternativ. De ansatte ble for mye overlatt til seg selv, brukerne hadde for svak stemme og kvaliteten var nok langt mer variabel enn vi både trodde da - og bør akseptere nå.
Velferden trenger en fjerde vei. En ny modell må ta inn over seg at velferdstjenestene er annerledes enn vanlige varer og tjenester
Velferden trenger en fjerde vei. En ny modell må ta inn over seg at velferdstjenestene er annerledes enn vanlige varer og tjenester. Og brukerne, partene i arbeidslivet og forskerne må med i utformingen. En fjerde vei krever et tydelig veikart. Det er lettere sagt enn gjort, og modellen er langt fra ferdig. Men boka «En fjerde vei for velferden» gir en retning.

Et veikart for den fjerde vei

For det første må en ny vei for velferden bygge på økt tillit til fag og fagpersoner. Det er farlig for framtidas velferdstjenester hvis gode profesjonsnormer fortrenges. De ansatte må ha stort nok rom for skjønn. Politikerne må sette rammer og forventninger slik at fagpersonene i sykehusene, sykehjemmene og skolene har holdninger og handlingsrom til brukernes beste, og at de utnytter ressursene godt. Ikke minst er det viktig å få opp en tyngre innsats for å spre erfaringer og beste praksis. Alt dette krever tillit.
En sterk brukerkultur krever også at vi har en grunnleggende positiv holdning til kvalitetsvurderinger i velferden
For det andre bør vi legge til rette for en brukerkultur, ikke en lønnsomhetskultur. Mye av velferdskvaliteten skapes i selve møtet mellom lege og pasient, sykepleier og omsorgstrengende, lærer og elev, og i samtalen og samspillet med de pårørende. Her kan vi bli bedre. En sterk brukerkultur krever også at vi har en grunnleggende positiv holdning til kvalitetsvurderinger i velferden. Alternativet er å legge oss åpne for ulik og dårlig kvalitet. Men ulike indikatorer må settes inn i en bredere sammenheng, siden vurderinger av kvalitet favner videre enn disse. Det må formidles tydelig hvilket formål vurderingene har, hva som vurderes, hvordan det vurderes, og hva det skal brukes til. Åpenhet kan være krevende, men er også nødvendig for å sikre tillit. En langt tydeligere tillits- og åpenhetsnorm kan utnytte enda bedre den norske modellens fortrinn med godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og krav til stadig utvikling. For det tredje: Å finansiere framtidas velferd er en utfordring. Budsjetter må overholdes og ledelsen holdes ansvarlig. Vi må jobbe smartere og ta i bruk ny teknologi. Og vi må kanskje i større grad skille mellom basistjenester som er gratis og tilleggstjenester som den enkelte kan finansiere selv. Gode fellesløsninger er ikke bare mer rettferdige, de vil også ofte være mest effektive, ikke minst i det lange løp. Ingen styringsmodell vil garantere mot problemer, og heller ikke skandaler. Boka lufter at en fjerde vei kan døpes Samskapsmodell. Det gir assosiasjon til samarbeid og fellesskap, men mer direkte at framtidas velferd bør «skapes sammen». Klarer vi å lage en fjerde vei som gir optimisme for framtidas velferd?   Kronikken er skrevet av Jan-Erik Støstad og fagsjef i Tankesmien Agenda Sigrun Aasland, og stod på trykk i Dagsavisen 7. september 2015.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top