FlickrCC: Tim

En bedre flyktningpolitikk


Knut Arild Hareides tale til landsstyret i KrF har åpnet et vitalt politisk rom i sentrum. Et rom som kan fylles av folk som vil diskutere de vanskelige sakene med innestemme. En av de mest interessante møtene vi ser fremover kan bli mellom kirkefolkets og arbeiderbevegelsens verdigrunnlag i flyktningpolitikken.

Ute av syne

EU jobber nå iherdig for å kontrollere grensene og stoppe irregulær migrasjon. Alt tyder på at tiltakene har den ønskede effekten: Fra over én million asylankomster i 2015, er det hittil kun noe over 100.000 i 2018. Som alle vet er det migrasjonspolitikken på europeisk nivå som har størst betydning for hvor mange som kommer til Norge. Faren er at så fort flyktningene er ute av syne, så blir de også ute av sinn. Da Arbeiderpartiet satte ned sitt migrasjonsutvalg, var det ut fra bevisstheten om at migrasjon er en av vår tids store utfordringer, og man trenger helhetlige svar. Og et høyproduktivt velferdssamfunn trenger en regulert innvandring for å sikre god integrering. Det som kanskje har vært mindre synlig i den offentlige debatten er hvordan innstillingen fra utvalget kan være et godt utgangspunkt for en bedre flyktningpolitikk fra sentrum-venstre. Den bygger nemlig på et premiss som Knut Arild Hareide selv nevnte i sin tale til landsstyret: «Vi kan ikke være oss selv nok.» En fornyet flyktningpolitikk kan ikke bare fokusere på våre egne interesser. Den må også sikre grunnleggende menneskeverd for flyktninger. Vår medmenneskelighet kan ikke stoppe ved svenskegrensa, eller ved Schengens yttergrenser.

Lokalt engasjement

Avskrekkende retorikk ødelegger både Norges omdømme og undergraver integreringen. Norge bør ha som mål å ønske et bærekraftig antall flyktninger velkomne som bidragsytere til et felles samfunn. Rundt om i norske lokalsamfunn finnes det et fantastisk og stort engasjement for flyktninger. Vi så det rundt Balkan-flyktningene på 1990-tallet, og med Syria-flyktningene i 2015. Det er et engasjement vi bør hylle, og dyrke frem. Det er utgangpunkt for frivillig innsats, og mange gode møter mellom mennesker. Vi kan altså gjøre mye her hjemme. Samtidig foregår den viktigste innsatsen for verdens flyktninger der flyktningene befinner seg, og der behovet for hjelp er størst. Mens det dessverre er slik at regjeringspartiet Frp bruker «hjelp dem der de er» som et vikarierende argument for å legitimere innstramminger, vil en politikk basert på å hjelpe mottakerlandene styrke vår innsats for flyktninger. En solidaritetspott som Migrasjonsutvalget har foreslått på minst fem milliarder kroner årlig er en viktig garanti for at flyktningene ikke glemmes når nabolandet har åpnet dørene. Nasjonale interesser bør ikke styre slik bistand, den bør heller ha som mål å hjelpe mottakerlandene til å bli bedre i stand til å ta hånd om flyktningene, og å gi dem rettigheter til helse, skole og arbeid og slik få muligheter til å være selvhjulpne og leve verdige liv.

Flere kvoteflyktninger

I noen situasjoner kan det være nødvendig å avlaste mottakerlandene også gjennom bosetting av flyktningene til tredjeland som Norge. Prinsippet om at færre asylankomster skal gi flere kvoteflyktninger, bør veie tungt. En fordel med kvotebasert beskyttelse via FN er at flyktningene kan inkluderes i Norge fra dag én. De bør slippe en nedbrytende tilværelse på asylmottak, og heller bli bosatt raskt rundt om i kommunene. Heller ikke asylsøkere som kommer på egen hånd bør plasseres på institusjoner. Desentraliserte mottak er en bedre løsning slik at tilværelsen blir mest mulig normal i påvente av et svar fra utlendingsmyndighetene. På veien mot en mer anstendig flyktningpolitikk er to ting helt sentrale: Det ene er respekten for enkeltmennesket, det andre er bedre internasjonalt samarbeid. Felles problemer krever felles løsninger, men løsningene må ikke gå utover enkeltindividers grunnleggende menneskerettigheter. Retten til å søke asyl er en slik grunnleggende rett. For å gjøre tilgangen til beskyttelse lettere tilgjengelig er vi nødt til å styrke arbeidet til FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i kriseområder, og til å styrke kvoteordningen.

Forfulgte aktivister

De mest sårbare og de mest utsatte skal prioriteres, som barnefamilier og menneskerettsforkjempere. Forfulgte aktivister er ofte ikke trygge i sine nærområder og bør kunne få asyl i Europa og Norge uten å måtte betale menneskesmuglere og risikere liv og helse på vei hit. Vi må erkjenne at migrasjonsutfordringene er svært komplekse. Det finnes ingen enkle eller perfekte løsninger. Men måten vi snakker om asylsøkere og flyktninger på, betyr noe for hvilke løsninger vi kommer frem til. Viktigst av alt: Det er grunnverdier som solidaritet og nestekjærlighet som har noe å si for hvor god norsk flyktningpolitikk kan bli. Det er et godt utgangspunkt for en ny og bedre flyktningpolitikk for Norge.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top