Fiskopprett av Ludovic Charlet /Unsplash

Distriktspolitikk er ekstremt viktig. Men fisken fra bygdene på kysten skal også fordeles mellom fattig og rik


Om fisk og politikk

Vi bor spredt her i landet, og det er bra. Hvis mat skal produseres, nye og større verdier skapes, flere barn fødes, skogbranner slukkes og nordlige landområder forsvares, da må det være bra å bo i hele landet.

Derfor var aktiv distriktspolitikk i mange år en svært viktig del av norsk politikk. Distriktshøyskoler, utflytting av statlige arbeidsplasser, regionale næringsutviklingsmidler og infrastruktur. De siste årene har utviklingen i det vi kaller distriktene, men som jo er folks hjemsteder, gått i feil retning. Posten kommer sjeldnere. Nærbutikken forsvinner. Statlig støtte til innovasjon og verdiskaping har dreid tydelig mot sentrale strøk, på bekostning av mindre steder. Bredbåndet som sårt trengs, uteblir.

Store reformer som kommunereform og politireform skaper usikkerhet og frustrasjon. Ambulansen rekker kanskje ikke frem i tide, og ikke politiet heller. Brannfolk må gjøre stadig flere oppgaver, fordi de er de eneste, eller i hvert fall de første, på stedet når uhellet er ute. Landbruket konsentreres i færre store enheter og matjorda brukes til noe annet. Det siste gir ikke bare dårligere matsikkerhet, men også mindre bosetting og færre møkkaspredere som kan bidra i slukking av skogbrann. Beslutninger om konsesjoner og naturinngrep gjøres uten særlig gevinst for kommunene som skal leve med dem. Alt dette gjør folk utrygge. Derfor får vi distriktsopprør, bunadsgerilja og vindkraftprotester. Og Senterpartiet fosser frem på meningsmålingene. Det er premien for at de aller tydeligst målbærer frustrasjonen fra folk som ikke opplever at de blir sett, hørt og prioritert.

Alt dette er legitime og svært forståelige protester. Men det betyr likevel ikke at vi kan legge bort andre interessemotsetninger i samfunnet. Som den mellom rik og lavtlønt, formuende og forgjeldet. Innenfor og utenfor. Økonomisk fordeling er noe vi historisk har fått ganske godt til i Norge, men som vi, akkurat som distriktspolitikken, gradvis har sluppet litt taket på. Resultatet er at forskjeller i både inntekt og formue øker jevnt og trutt. Det samme gjør antallet barn som vokser opp i fattigdom.

Tidligere i høst uttalte byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, at han frykter distriktsdebatten tilslører mer enn den forklarer. For helsefagarbeideren på Tveita i Oslo tilhører ikke noen maktelite. Hun trenger mye av det samme som butikkmedarbeideren på Vennesla og renholderen i Tvedestrand.

La oss gjøre et hopp for å illustrere poenget, et hopp i havet, til fisken. Helt i toppen av den økonomiske fordelingen i Norge finner vi de som har store eierinteresser i lakseoppdrett. Seks selskaper kontrollerte i 2018 seksti prosent av alle tillatelsene. Blant disse er MOWI ASA, som blant annet kyprioten John Fredriksen står bak, og Cermaq Group AS, som er heleid av det japanske Mitsubishi-konsernet.

Dette er en næring som har utviklet seg fra å være en liten attåtnæring for folk som bor langs kysten, til å gi milliardinntekter. Tillatelser til oppdrett av laks, ørret og regnbueørret gir en beskyttet rett til næringsutøvelse, og har i all hovedsak vært tildelt gratis eller til langt under markedsverdi. De første årene var dette uttalt distriktspolitikk, og det ble stilt krav om lokal tilhørighet.

Så ble vi litt mindre opptatt av distriktspolitikk, og lempet på eierskapsbegrensningene og kravene om lokal tilknytning. Dermed ble det færre og større aktører i oppdrettsnæringen, og de som eier mest har blitt ufattelig rike.

I fjor fikk et offentlig utvalg i oppgave å utrede om det ville være rimelig å skattlegge den eventyrlige lakseoppdrettsnæringen mer enn i dag. Kombinasjonen av naturgitte fortrinn og reguleringer har nemlig gitt opphav til såkalt superprofitt i havbruksnæringen, ifølge utvalget. De foreslo en skatt på den delen av overskuddet som ikke kan forklares av noen annet enn slike særlige fordeler.

Men lakseskatt blir neppe noe av. Ikke fordi det ikke er effektivt, rettferdig og grundig utredet. Men fordi i debatten som fulgte, godt hjulpet av innleide PR-byråer betalt av store eiere i oppdrettsnæringen, ble geografisk og sosial fordeling satt opp som motsetninger.

For i tillegg til at oppdrettsnæringen tjener milliarder, så ligger den altså i distriktene. I dagens polariserte debatt ble det enkelt å fremstille forslaget om grunnrenteskatt som et eliteforslag fra hovedstaden, påtvunget kommune-Norge for å suge ut verdiene som skapes der og gi dem til noen andre.

Vinnerne i en slik debatt er ikke renholderen, butikkmedarbeideren eller helsefagarbeideren i distriktene. Vinnerne er noen få ustyrtelig rike laksebaroner. De beviste at penger fortsatt gir mye mer makt enn sentrale postnummer. I en endimensjonal debatt om by og land, kan det fort bli storkapitalen, ikke bygda, som får le hele veien til banken.


Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top