Digitalisering i skolen mangler retning, helhet og tillit


Vigilo-saken i Bergen viser en total mangel på nasjonal samordning om digitale verktøy i skolen.

Som mamma har jeg mange års erfaring med nettbrett i skolen. Min opplevelse er at lærerne bruker digitale hjelpemidler der det bidrar best til læring, og at det har mange fordeler. Stort sett alt min datter kan om digital grensesetting har hun lært på skolen. Hun har dessuten lært om nettvett og om falske nyheter, og hvordan hun skal vurdere troverdigheten i det som kommer opp i et Google-søk.

Hver fjerde norske gutt har problemer med å lese lange, kompliserte tekster, ifølge Pisa-testene. Digitale verktøy kan være til hjelp for nettopp disse barna. Læreren kan for eksempel legge igjen beskjeder med en lydfil. De barna som strever med å stave, slipper å kjempe seg gjennom en skriftlig beskjed. Leseleksen kan leses inn digitalt, så barn slipper å stotre foran hele klassen. På min datters skole gjør bruken av Ipad og koding at mye læring skjer gjennom lek og action, noe spesielt gutta ofte liker. 

Likevel er jeg bekymret. 

Sikkerhet for data om elever og ansatte et stort problem. Byrådskrisen i Bergen ble utløst av at appen Vigilo, som skulle sørge for sikker kommunikasjon mellom skole og hjem, delte opplysninger med foreldre som hadde besøksforbud. Det var svært alvorlig for dem som ble rammet, og avdekker en total mangel på nasjonal samordning. Innføring av nye digitale løsninger i skolen virker helt ute av kontroll. Vi vet at personlig informasjon om befolkningen samles, eies og videreselges av flere av de globale teknologiselskapene, og likevel velger kommuner å kjøpe til lav pris eller motta gratis utstyr fra disse selskapene. I 2019 mottok Datatilsynet over 100 saker hvor barns personvern er blitt skadelidende på grunn av tekniske mangler eller menneskelige feil i en stadig mer digitalisert skolehverdag. 

Dagens innføring av digitale verktøy skjer uten tillit og involvering. Valg av digitale løsninger og programvare tas i dag ofte sentralt på kommunenivå, uten at læreprofesjonen involveres, med svakt kunnskapsgrunnlag, og uten noen felles plan. Det er langt på vei opp til den enkelte kommune hva de vil gjøre og hvilke leverandører de vil bruke. 

En ansatt i et teknologiselskap med ansvar for levering av nettbrett fortalte meg at hun er mye i kontakt med lærere. Hun starter alltid med spørsmålet: «Hvorfor skal dere innføre nettbrett i skolen?» Et vanlig svar er «fordi skolens ledelse har bestemt det», eller «fordi det er fremtidens skole». Det er stor variasjon mellom skoler, men mange lærere har ikke blitt tilstrekkelig involvert og aner derfor ikke hva de skal bruke det nye digitale verktøyet til. 

Når dette er virkeligheten, er det ikke overraskende at det stilles spørsmål ved om dette er god læring. Vi trenger et nasjonalt prosjekt for digitalisering i skolen. 

Vi må starte med å forstå hvilke behov elever, lærere, skole og foreldre har når de skal bygge digital kompetanse. Hva vil vi som samfunn med digitale hjelpemidler? Hvordan kan det bidra til kreativitet og læring? Et nasjonalt prosjekt kan kartlegge denne virkeligheten, og samle ekspertise på tvers av nødvendige fagområder. 

Det finnes et nasjonalt forum for lærerutdanning og profesjonsutvikling som kan ta en lederrolle. 

Det vil bygge opp og samle kunnskap om et svært viktig fagfelt, og gi lærere og foreldre nødvendig kompetanse og gode opplegg for å jobbe bra for ungene. Det vil sikkert bestå av digitale komponenter, men også av kommunikasjon, treningsopplegg, tilgang til eksperter og gode undervisningsopplegg. I tillegg til å være en pedagogisk ressurs, vil erfaringene kunne omgjøres til kunnskap som kan eksporteres til andre land. 

Men det krever en helt annen politisk bevissthet og vilje til prioritering enn denne regjeringen så langt har vist.


Kronikken var først publisert i Klassekampen.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top