Foto: FlickrCC, Stortinget

Det Høyre ikke vil snakke om


Alt pratet om «utenforskap» skygger for maktskjevheten som finnes på arbeidsmarkedet. Klassekampen er ikke over. «Det vil alltid være forskjeller mellom de som akkurat har kommet til Norge og ikke enda har en jobb, og nordmenn som faktisk er i jobb». Slik begynner Høyre sin «ulikhetsannonse» Det Støre ikke vil snakke om i ulikhetsdebatten. Høyre mener venstresiden ikke snakker om innvandring som årsak til ulikhet. For å ta det først. Det er ingen som prøver å legge skjul på at når det kommer fattige mennesker til et land der gjennomsnittet har det godt økonomisk, så betyr det at forskjellene blir større. Siden ingen mener at vi skal slutte å ta imot innvandrere, betyr det snarere at det må jobbes enda hardere med å redusere ulikhetene, blant annet ved å satse tungt på integrering og arbeidsinkludering. Men det er slett ikke bare innvandring som gjør at ulikhetene i Norge øker.
Det Høyre ikke vil snakke om er interessemotsetninger som fortsatt er mellom ulike grupper i samfunnet.
Det Høyre nemlig ikke vil snakke om, er det som skjer etterpå. Etter at man har fått seg en jobb. For også inne på det norske arbeidsmarkedet finnes det og skapes det ulikheter. Det er dessuten grunn til å tro at dette skjer i økende grad under denne regjeringen. Det Høyre ikke vil snakke om er interessemotsetninger som fortsatt er mellom ulike grupper i samfunnet. Det skjeve maktforholdet og interessemotsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker har vært utgangspunktet for kamp i generasjoner. Kampen har gitt oss Hovedavtalen, frontfagsmodellen, en sammenpresset lønnsstruktur og et produktivt arbeidsliv. Men Høyre vil ikke snakke om interessemotsetninger, eller om de som har mye og de som lite. I dag har i stedet ordet «utenforskap» blitt et populært begrep hos norsk høyreside. Begrepet stammer fra Høyres svenske søsterparti Moderaterna, og beskriver ofte personer uten arbeid, ofte også uten fullført videregående skole. Ordet finnes ikke i norske ordbøker.
Det trenger nødvendigvis heller ikke å bety noe eller koste noe for oss som allerede er inne. Det krever ingen fordeling av ressurser, ingen utjevning av makt.
Hvorfor snakkes det så mye om utenforskap, og så lite om tradisjonelle klassemotsetninger? Ordet utenforskap er retorisk godt, og det gjør den politiske oppgaven enkel. Det individualiserer problemet. Det gjelder bare å sørge for å komme seg inn (i arbeid, gjennom skolen). Og det trenger nødvendigvis heller ikke å bety noe eller koste noe for oss som allerede er inne. Det krever ingen fordeling av ressurser, ingen utjevning av makt. Ordet er også svært ekskluderende. Det skal litt til å identifisere seg med utenforskap, trolig vil selv ikke de som omfattes av begrepet bruke det om seg selv. Et slikt retorisk skille mellom de som er ute og de som er inne overser er rekke ulikheter som eksisterer og oppstår inne på arbeidsmarkedet. For selv om du har jobb, kan dårlig lønn, lang og ubekvem arbeidstid, hardt fysisk arbeid, ufrivillig deltid, usikre kontrakter og lav jobbsikkerhet, likevel plassere deg utenfor det gode selskap som lever gode, trygge liv i Norge. Ulikheten mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst har økt. Siden 1997 har en stadig mindre andel av den totale inntekten i samfunnet gått til de 10-20 prosentene som tjener minst, og en stadig større til de som tjener aller mest.
Det er utjevning av dette maktforholdet som har stått sentralt i utbyggingen av den norske velferdsstaten, og som har vært den store suksessfaktor i den norske modellen.
I tillegg øker, som Thomas Piketty har vist, avkastningen på kapital raskere enn lønnsveksten. Dermed øker forskjellene mellom de som eier og de som arbeider. Han har to hypoteser for hvorfor dette skjer. Den ene er at ny teknologi gjør produksjon av ting som krever mye kapital mer lønnsom enn produksjon som krever mange folk. Den andre er at maktforholdene på arbeidsmarkedet endrer seg til fordel for kapitalen og dens eiere. En studie av Jaumotte og Osorio-Buitron (2015) viser at nedgang i organisasjonsgrad ser ut til å være en hovedfaktor for den økte andelen av lønna i samfunnet de rikeste får. IMF har vist at dereguleringer i arbeidsmarkedet henger sammen med høyere ulikhet. Senter for lønnsdannelse har sett på årsakene bak den økende skjevfordelingen av inntekt og kapital i Norge og funnet at det ikke er teknologien, men endringer i maktforholdene som har skylda.
Vi må alle diskutere hvordan vi kan få en jevnere fordeling mellom arbeid og kapital.
Det er utjevning av dette maktforholdet som har stått sentralt i utbyggingen av den norske velferdsstaten, og som har vært den store suksessfaktor i den norske modellen. Partenes anerkjennelse av en gjensidig avhengighet har skapt forutsigbarhet for arbeidsgivere og trygge arbeidsplasser for arbeidstakerne. Det har gitt oss høy sysselsetting og høy produktivitet. Enkelt sagt kan man si at det lønner seg bedre for samfunnet når ingen må stå med lua i hånda. Med åpning for flere midlertidige ansatte, lavere organisasjonsgrad, utstrakt bruk av innleie og kontrakter uten lønn mellom oppdrag, holder det ikke å snakke om utenforskap. Ansvarlige politikere må faktisk være villig til å ta i bruk virkemidler som motvirker økende ulikhet mellom alle som jobber, og vi må alle diskutere hvordan vi kan få en jevnere fordeling mellom arbeid og kapital. Kronikken er skrevet av Tiril Rustand Halvorsen og sto på trykk i Klassekampen 5. august 2017.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top