Karsten Würth (@karsten.wuerth), Unsplash

Det grønne skiftet må være rettferdig


Hvis modernitetens tog suser av gårde, i et lyntog, eller en Tesla, og man selv står igjen på perrongen uten lønnsvekst, men med dyrere bensin, ja da svarer samfunnet med gule vester og bompengeoppør.

DET GRØNNE SKIFTET MÅ VÆRE RETTFERDIG

Hvis modernitetens tog suser av gårde, i et lyntog, eller en Tesla, og man selv står igjen på perrongen uten lønnsvekst, men med dyrere bensin, ja da svarer samfunnet med gule vester og bompengeoppør.

Aftenposten-kommentator Andreas Slettholm hadde 24. august en interessant kommentar om det grønne skiftet, hvor han viste til min spådom fra i fjor om at grønn, rettferdig omstilling blir en viktig sak i tiden fremover.Slik jeg leser Slettholm, er vi ganske enige i problembeskrivelsen. Men jeg vil faktisk anbefale kommentatoren å ta en skje eller to ekstra med Møllers tran når det gjelder løsningen!

Problemet

Ifølge Slettholm kommer vi ikke unna at noen må tape på klimapolitikken, at omstilling er umulig uten noe smerte.

Han illustrerer det slik: «Som signal om hvor stor vilje det er til å prioritere klimahensynene når konflikten med andre hensyn blir satt på spissen, er vindmølle- og bompengedebatten bekymringsfull for dem som håper på substansiell grønn omstilling.» Her er vi inne i kjernen av problemstillingen.

Så skiller vi litt lag. Etter mitt syn er problemet med dagens klima- og omstillingspolitikk at den i altfor stor grad hviler på at det grønne skiftet skal gjennomføres av

1) enkeltbedrifter, drevet av incentiver i markedet, og

2) enkeltindivider, som alle rammes likt, uavhengig av inntekt og sosial bakgrunn.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen uttalte for eksempel, i en debatt under Arendalsuka om rettferdig omstilling, at det er næringslivet som skal gi oss grønn omstilling i Norge, hjulpet av enkeltordninger fra myndighetene.

Resten er det vi andre som må ta oss av, gjennom for eksempel bompenger, der alle må betale like mye, om vi er rike eller fattige.

Omstilling er ikke noe nytt her til lands. Tvert imot, vi er et av de mest omstillingsdyktige landene i verden. 

Omstilling er ikke noe nytt

Det høres kanskje greit ut. Men denne tenkemåten bryter egentlig ganske radikalt med hvordan vi tidligere har utviklet Norge. 

Omstilling er ikke noe nytt her til lands. Tvert imot, vi er et av de mest omstillingsdyktige landene i verden. Gjennom 200 år har vi drevet med aktiv næringspolitikk, og i løpet av 150 år har ni svært ulike næringer vært Norges viktigste inntektskilder. 

Den norske tekstilindustrien, som nærmest forsvant på 1970-tallet, ble erstattet av nye arbeidsplasser med høyere verdiskaping. En slik omstilling var mulig, fordi den fungerte rettferdig. 

Velferdssamfunnet sikret dem som mistet jobben til de fant en ny, og aktiv næringspolitikk bidro til ny industri og arbeidsplasser. Til sist kom gevinstene av slike omstillinger alle til gode, gjennom lønnsdannelsen og delt eierskap til naturressursene. 

De aller fleste i Norge har fått tatt del i rikdommen. I bunn lå en politisk vilje til å gi retning for samfunnsutviklingen, til å fordele og til å se omstillingen i en helhet, ikke fragmentert.

Noe svekker omstillingsviljen

Det er noe som er annerledes i dag, og det svekker omstillingsviljen.

Bompenger og vindmøller som Slettholm peker på som eksempler, er gode. For mens mye av vindmølledebatten handler om utfordringene med inngripen i natur, har lite handlet om hvem vindmøllene kommer til gode.

På samme tid er ulikhetene i Norge høyere i dag enn i tidligere tiår.

Mens vi tidligere har hatt offentlig eierskap, er det i dag nærmest politisk konkurranse på høyresiden om hvem som kan skatte næringsvirksomhet fra naturressurser minst. Jeg tror debatten om vindmøller ville vært annerledes om den hadde handlet om hvilken samfunnskontrakt vindmøllen inngikk i. 

Forskere ved Cicero er blant dem som har tatt til orde for å øremerke en del av inntekten fra grunnrenteskatten til vindkraftkommunen, siden deres forskning viser at rettferdig fordeling er viktig for holdningen til nettopp vindkraft. 

Bompengedebatten denne sommeren har illustrert hvordan den sosiale dimensjonen var fraværende i den politiske innretningen av systemet. 

På samme tid er ulikhetene i Norge høyere i dag enn i tidligere tiår.

Hele samfunnet må med

Hvis modernitetens tog suser av gårde, i et lyntog, eller en Tesla, og man selv står igjen på perrongen uten lønnsvekst, men med dyrere bensin, ja da svarer samfunnet med gule vester og bompengeoppør. 

Derfor krever det grønne skiftet minst to elementer: 

Det ene er offensive myndigheter som er villige til virkelig å bruke statens muskler i å få til et skifte. Dette har vi skrevet om som retningsgivende næringspolitikk, og sentrale politikere i sentrum-venstre er enige om mye av det. 

Det andre er en offensiv omfordelingspolitikk. Det handler om skatt på formue, eiendom, arv og høye inntekter, siden alle tall viser at stadig mer rikdom samles på stadig færre hender. 

Kort sagt: Hvis hele samfunnet skal gjennom det grønne skiftet, så må hele samfunnet være med på laget.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top