Unsplash, Hannah Wei

Det er nok nå


Det skjer hele tiden, i en feed nær deg. Men vi må stoppe det nå.

To åtteåringer i klassen kranglet i forrige uke. Det foregikk på tekstmeldinger som suste frem og tilbake i rasende fart. Meldingene og emojiene ble sintere og sintere, fortere og fortere. Heldigvis fikk de voksne avsluttet utvekslingen og ansikt til ansikt ble de to fort venner igjen. Kvelden fikk en lykkelig slutt. Så gode venner er ikke alle voksne. Men opplevelsen ga en viktig påminnelse, for både barn og voksne. Uenigheter blir ofte styggere og sintere bak en skjerm og et tastatur. 

Men derfra må vi kalle en spade for en spade, og Sørlandsnyhetene for et sorgens kapittel i norsk demokrati.

Sigrun Aasland

Jeg tenker selvfølgelig på Sørlandsnyhetene. Først må det sies: De færreste protester kommer ut av ingenting, heller ikke denne. Borgerlig side av politikken har hatt makt i Kristiansand siden 1948. Det er veldig lenge. Og selv om avisen du leser nå er riktig god, er mediemangfold enda bedre. Jeg synes heller ikke det er vanskelig å forstå at kunstsiloen provoserer, selv om kunstutstillinger er flott og viktig. Jeg er skeptisk til gaver som forplikter mottaker til store utgifter, som dermed beslaglegger knappe felleskapsressurser og ikke minst beviser at penger gir makt. Så langt har jeg stor sympati.

Men derfra må vi kalle en spade for en spade, og Sørlandsnyhetene for et sorgens kapittel i norsk demokrati. For å sitere Dagens Næringsliv: mens Sørlandsnyhetene for tilhengerne representerer «maktkritikk av en elite i Kristiansand som beskyldes for å bruke nettverk og skjulte bindinger til sin fordel», innvender kritikerne at «siden har tippet over i konspirasjoner, sjikane og mobbing». Det er å si det mildt. Ikke bare grov hets og sjikane og personangrep, men i tillegg et format nært opp til falske nyheter, med et navn som tilsier nyhetskilde, bare uten redaktør og uten vær-varsom plakat. 

Det skjer noe når vi ikke ser på hverandre men skriver til hverandre i stedet.

Hvis mennesker slutter å uttale seg, hvis folk slutter å engasjere seg politisk fordi de ikke orker å stå i en sånn skittstorm som det kan bli, da er selve ytringsfriheten også truet.

Det er god grunn til å skamme seg. En fattig trøst er kanskje at Sørlandet og Kristiansand er langt fra alene om problemet. For det har skjedd noe i det offentlige ordskiftet. En rapport fra KS viste tidligere i år at fire av ti lokalpolitikere har opplevd å bli utsatt for hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Hatytringer er mest vanlig. Ifølge en annen undersøkelse gjennomført av Amnesty International i Norge har to av tre kvinnelige politikere opplevd netthets. Mange oppgir at hetsen påvirker dem. 

Det er flere problemer med en sånn debattkultur. Det ene er at det blir ikke noe demokrati uten politikere. Og da trenger vi ikke bare dem som har helt spesielt tykk hud og evner å vifte hets og trusler bort som fluer. Som Anne Holt skrev tidligere i høst: «Slike politikere vil vi gjerne ha, altså bulldosere som tåler alt. Men ikke bare slike. Vi trenger politikere fra alle lag og sinnelag, sterke, svake og dem midt i mellom». Hvis mennesker slutter å uttale seg, hvis folk slutter å engasjere seg politisk fordi de ikke orker å stå i en sånn skittstorm som det kan bli, da er selve ytringsfriheten også truet. 

Det andre problemet er at vi ikke blir smartere hvis vi aldri lytter til våre motstandere. Medievirkeligheten går fort og kampen om oppmerksomhet er hard. Det reageres i stor grad refleksivt og øyeblikkelig, skrev Holt, «som om hjernene er redusert til algoritmer laget for umiddelbart å respondere på enkeltord og -navn». Det er stor indignasjon og få nyanser. Da blir vi også sjelden sittende igjen med noen nye svar etter samtalen som ikke allerede noen hadde fra før.

Det tredje problemet er hva dette gjør med tilliten. Vi har verdens høyeste tillit i Norge. Vi har høy tillit til hverandre, til myndigheter og til medier, selv om den siste synker noe. Men i en debatt mellom oss og dem, der mistenkeliggjøring og personlig sjikane er virkemidler, der brytes den tilliten ned. Det er synd for debatten og for demokratiet. Det er dessuten dårlig for økonomien vår, som er svært effektiv takket være høy tillit mellom mennesker.

Det skjer noe når vi ikke ser på hverandre men skriver til hverandre i stedet.

Respektløs retorikk er argumentasjon uten et «du», skrev økonom Karine Nyborg i 2016. Paradokset er jo at netthets ofte er personangrep der den andre personen glemmes. Det er fortere å bli krenket og lettere å krenke tilbake når du snakker via en skjerm, enn i et møte med den andre. Da handler det ikke om at vi ikke skal tåle uenighet, eller være redde for å mene noe som er upopulært. Det handler ifølge Nyborg om å velge ord som «man kunne gjentatt uten skam hvis man sto ansikt til ansikt med den det gjelder». 

Det skjer noe når vi ikke ser på hverandre men skriver til hverandre i stedet. Det blir enda verre når vi ikke lytter til den andre men lar oss trigge av enkeltord vi ikke liker, og når vi lager fortellinger om oss og dem, men uten et du. Det er synd fordi mange viktige stemmer skremmes bort når skjellsord, personangrep og harde fronter råder. Det er synd fordi vi blir dummere av det. Og det er synd fordi vi undergraver det mest verdifulle vi har: tilliten til hverandre. Ære være dem som er sinte og bruker sinnet til å samle underskrifter, stille lister, stå på stand og banke på dører. Og stor honnør til dem som protesterer mot det bestående og taler makta midt imot. Men bruk folkeskikk da. Ellers blir jeg sint.


Kronikken er skrevet av fagsjef Sigrun Aasland og sto først på trykk i Fædrelandsvennen.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top