SMK/Werner Andersson

De holder klimatallene hemmelig


I 2019 er det å forvente at vi har like mye åpenhet om klimagassutslipp som pengene.
 

Dagens regjering er selv stolt av sin klimapolitikk, men fratar oss andre mulighetene for å delta i debatten om den. I 2019 burde det være like stor åpenhet om klimastyringen av Norge som den økonomiske styringen av landet. Vi er milevis unna.

Behandlingen av statsbudsjettet for 2020 pågår i disse dager. Regjeringen er tydelig i sine økonomiske prioriteringer. Alle som vil kan lese om forslag til utgifter og inntekter, fordelt på kapitler og post. Partiene i opposisjon har tatt utgangspunkt i dette forslaget, og legger fram egne alternative budsjetter. Mediene dekker det hele for offentligheten. For velgerne blir forskjellen mellom partiene, og den økonomiske styringen av landet tydelig. Budsjettet behandles ferdig i desember av Stortinget.

Hva så med klimapolitikken? Der har vi også et slags budsjett som vi i det norske samfunnet må forholde oss til. Det handler om budsjettet for utslipp av klimagasser. Vi kan ikke slippe ut så mye klimagasser vi vil. Vi har klimamål som skal nås. De gir oss en maksimal mengde for hvor store utslippene kan være framover. Da trenger velgere, organisasjoner og næringslivet å vite følgende: Hvordan skal vi klare å redusere nok utslipp, slik at vi holder oss innenfor denne grensen? Hva er regjeringens konkrete tiltak for å oppnå dette? Budsjettet til regjeringen gir oss dessverre ikke gode svar. Oppsummert kan en si at klimautslippsbudsjettet legges fram i figurer og overskrifter, som gjør det umulig å etterprøve regjeringens politikk.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet inviteres det til høringer. Blant de som har kommet med innspill er miljøorganisasjonen WWF. I deres høringssvar skriver de at «Det er nesten ingen i Norge som forstår hvordan klimamålene regnes ut eller kan forklare hvordan de fungerer i praksis.»

Første utfordring er å slå fast hvor mye CO2 som må kuttes årlig framover.

statsbudsjettet gjøres det rede for klimapolitikken for ikke-kvotepliktig sektor, som hovedsakelig inkluderer utslipp fra transport, jordbruk, bygg og avfall. Her skal Norge redusere utslipp med 40 prosent fra 2005 til 2030. I Granavolden-plattformen økte regjeringen denne ambisjonen til 45 prosent. Statsbudsjettet viser oss at vi ikke er i rute. Gitt at vi fortsetter som i dag, vil vi klare å kutte bare i overkant av 25 prosent.

Norge har inngått en avtale med EU om å redusere utslippene i ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2030. Neste år får vi et endelig utslippsbudsjett for hvert av årene 2021 til 2030 som til sammen skal bidra til at vi når det endelige klimamålet i 2030. Utslippsbudsjettet regnes på bakgrunn av utslippstall i 2005 og 2016-2018.

I statsbudsjettet presenteres et foreløpig utslippsbudsjett, og det er større enn i fjor. I år er det beregnet at Norge kan slippe ut 212 millioner tonn CO2 i årene 2021 til 2030 samlet sett. Det tilsvarende tallet for samme tiårsperiode i fjorårets budsjett var 205. Det er beskrevet bare overfladisk hvorfor tallene er annerledes i år. Vi er ett år nærmere 2030, og utslipp av klimagasser som ligger til grunn for beregningene var høyere i år enn i fjorårets statsbudsjett. Da øker også rammen for hvor mye vi kan slippe ut framover. Det er et paradoks.

Når rammen for utslippsbudsjettet er avklart, gjenstår arbeidet med å skjønne hvordan regjeringen vil lukke gapet mellom utslippsbudsjettet og utslipp av klimagasser framover hvis vi fortsetter som i dag. Her starter de virkelige problemene. Det var altså 212 millioner tonn CO2 i ikke-kvotepliktig sektor vi kan slippe ut dersom vi skal nå målet om 40 prosent reduksjon innen 2030. Det er 12 millioner tonn CO2 mindre enn utslippene ser ut til å bli, gitt at vi fortsetter som i dag. Vi må finne politikk som kan redusere 12 millioner tonn CO2. Hvilken plan har regjeringen for å lukke dette gapet?

Ifølge klimaloven skal regjeringen gi oversikt over hvordan utslippene kan utvikle seg gitt ulike scenarioer, og hvilke tiltak som vil være nødvendig for å få ned utslippene. Men den faktiske rapporteringen gir oss ikke gode nok svar. I statsbudsjettet forklares det at «politiske målsetninger» og ulike tiltak «med en samfunnsøkonomisk kostand under 500 kroner per tonn» vil kunne gi utslippsreduksjoner på 19 millioner tonn CO2, langt over de nødvendige 12 millionene. Dette er altså regjeringens måte å illustrere at vi kan nå klimamålene.

Hvor kommer tallgrunnlaget fra? Kilden som oppgis i statsbudsjettet er Miljødirektoratet, og beregninger gjort av dem i fjor og tidligere år om ulike politiske mål og tiltak innen jordbruk, transport, avfall og industri, samt hvor mye hvert av disse tiltakene kan gi i utslippsreduksjoner.

Men når man finner fram til dokumenter fra Miljødirektoratet som det vises til, stemmer ikke utslippseffekten av disse tiltakene med summene i statsbudsjettet. Det gjøres heller ikke rede for om det følger penger med de politiske tiltakene som regjeringen legger til grunn når de skal vise at de når klimamålene.

Ta eksemplet transport, en av de største kildene til utslipp i Norge. I statsbudsjettet viser regjeringen til at Miljødirektoratet beregner at utslippene kan reduseres med 10,6 millioner tonn CO2 i perioden 2021 til 2030 hvis politiske ambisjoner realiseres og tiltak med lav samfunnsøkonomisk kostand innføres. Ja vel. Men hvilken utslippseffekt vil hvert av disse tiltakene ha? Og følger det med penger?

Regjeringen selv vil nok innvende at de holder på å utarbeide en plan for hvordan Norge kan oppfylle klimamålene for ikke-kvotepliktig sektor (Klimakur 2030). Her vil offentligheten kanskje få svar.

Men parallelt fortsetter det mangelfulle innsynet i regjeringens klimapolitikk. Nylig ble det kjent at klima- og miljøminister Ola Elvestuen ikke gir innsyn i arbeidet med den nasjonale klimaplanen som skal leveres inn til EU.

Vi hadde aldri akseptert at de økonomiske forholdene i statsbudsjettet kun ble presentert i overskrifter og figurer uten mulighet til å etterprøve tallene, slik at offentligheten ikke fikk innsyn i hvordan regjeringen hadde tenkt å styre landet framover. I 2019 er det å forvente at vi har samme mulighet til å forstå, etterprøve og debattere regjeringens klimapolitikk.

Innlegget er skrevet av rådgiver i Tankesmien Agenda, Sigrid Hagerup Melhuus, og stod først på trykk på dagbladet.no 1. november

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top