Annie Spratt, Unsplash

Dårlig råd går i arv


Den gode nyheten er at dette kan vi gjøre noe med. I stat, kommune, nabolag og idrettslag.


Hvert år øker avstanden mellom de høyeste og de laveste inntektene i landet vårt. Over 100.000 barn vokser opp med vedvarende lavinntekt. Sannsynligvis blir de selv også fattige voksne.

Enda viktigere og mer alvorlig enn sosial ulikhet i seg selv, er at den sosiale mobiliteten i Norge faller. I 2017 viste forskere fra Frisch-senteret at utsiktene til utdanning, arbeid, helse og egen familie har blitt dårligere for dem som er født inn i de laveste inntektsgruppene.

Nye tall for alle norske kommuner viser et liknende bilde, men også store variasjoner mellom kommuner. Samfunnsøkonomisk analyse og Fafo har studert alle barn født i Norge mellom 1978 og 1985, våre foreldres inntekt da vi var barn og vår inntekt som voksne. Det er to viktige hovedfunn i denne studien.

Det første er at det er mye mindre sannsynlig å havne et annet sted i inntektsfordelingen, dersom foreldrene dine hadde lav inntekt da du selv var liten. Forskerne kaller det et klissete gulv. Det er også ganske klissete i taket, på den måten at barn av rike foreldre med stor sannsynlighet selv blir rike voksne.

Stadig flere arver sin rikdom, og stadig flere arver også fattigdom. Trygd går i arv.

Det andre funnet er likevel viktigere: Det er ikke det samme hvor i landet barna vokste opp. Ett av flere mål på sosial mobilitet er sannsynligheten for at en som har vokst opp i den laveste femdelen av inntektsfordelingen, er å finne blant landets rikeste femdel som voksen.

Det er selvfølgelig ikke sånn at rikdom er eneste veien til lykke. Men lav sosial mobilitet betyr færre muligheter til selv å bestemme over eget liv. Høy mobilitet betyr at den som jobber hardt og setter seg mål, også kan nå dem, uansett bakgrunn.

I Norge er sannsynligheten for et slikt hopp fra nederst til øverst i inntektsfordelingen litt over 12 prosent. Hadde alle hatt like sjanser, skulle man forvente 20 prosent sannsynlighet for å havne hvor som helst fra hvilket som helst utgangspunkt.

I Oslo er denne sannsynligheten bare 10 prosent, mens Bergen måler 12 og Stavanger 15 prosent. Mange vestlandskommuner topper listen over sosiale hopp, og distriktene mer enn byene. Vokste du for eksempel opp på Bømlo på 1980-tallet, hadde du gode utsikter. Da kunne barna i den laveste femdelen av nasjonal inntektsfordeling med hele 27 prosent sannsynlighet bli blant landets rikeste som voksne.

At den sosiale mobiliteten er litt høyere på Vestlandet, handler mye om olje. Det var jobber å få på Vestlandet for foreldrene til min generasjon. Men det handler også om offentlige tjenester, nabolag, organisasjonsliv og idrett.

Hva kjennetegner kommuner med høy sosial mobilitet – kommuner som gir flere en sjanse?

I boken «Det trengs en landsby» skriver jeg om fire forhold som særlig ser ut til å påvirke den sosiale mobiliteten: familiene, skolene, sosiale nettverk og naboene.

Foreldre betyr mye, men langt ifra alt. Fra vi blir født inn i en familie, inn i et lokalmiljø, i vårt møte med helsevesen, barnehage, skole, naboer og fritidsaktiviteter, formes vi som mennesker. Hvert møte og fellesskap kan bidra til å utjevne forskjeller, eller forsterke dem.

Dessverre har de siste tretti årene i økende grad bidratt til det siste, og dermed også svekket mulighetene for dem som starter med minst. Samtidig har de aller fleste av oss blitt så rike at vi verken ser barrierene vi lager, eller forstår hva det betyr å stå bak dem.

Men dette skjer: Barn i lavinntektsfamilier går ikke i barnehage og stiller med store ulemper første skoledag. De går ikke på skolefritidsordning og går glipp av nettverk og lek. De får dårligere karakterer på ungdomsskolen og dropper oftere ut av videregående.

Stadig færre av dem deltar i fritidsaktiviteter, som også blir dyrere. De aller fattigste flytter ofte mellom dårlige boliger, og sosiale bånd rives opp. Mange av dem mangler også trygghet hjemme, fordi fattigdom påfører familien stress og belastninger. Som voksne er det disse som med størst sannsynlighet blir stående utenfor arbeidsmarkedet.

Vestlandet hadde den høyeste sosiale mobiliteten i landet da jeg vokste opp. Men det som skjer nå, skjer i hele landet, også på Vestlandet.

Det er alvorlig for dem det gjelder, men også et tap for samfunnet vårt, som går glipp av talenter og ressurser vårt lille land ikke har råd til å miste.

Den gode nyheten er at dette kan vi gjøre noe med. I stat, kommune, nabolag og idrettslag. Vi kan sørge for at barnehage og skolefritidsordning er gratis for alle. Vi kan gjøre skolen bedre både for de urolige og de flittige.

Vi kan gjenopplive kommunenes bolig- og arealpolitikk. Vi kan møte familier i krise med litt mer raushet, og mindre avkorting av en stutt stønad mot en annen. Og vi kan selv droppe hotellovernatting på håndballcup og dyre treningsleirer.

Det koster litt mer å utjevne nå som vi er så rike og har så mye. Men nettopp derfor har vi jo råd.

Kronikken er skrevet av Sigrun Aasland og sto først på trykk i Bergens Tidende

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top