Foto: FlickrCC, Jaime Pére

Bør bosettes i små lokalsamfunn


Mindre lokalsamfunn er bedre egnet til å integrere flyktninger enn store byer. Det bør norsk integreringspolitikk ta konsekvensen av.
Nylig rykket ordføreren i den vesle kystkommunen Solund i Sogn og Fjordane ut og kritiserte myndighetene for at de ikke får lov til å bosette flyktninger i 2019. Kommunen har tidligere bosatt 30 flyktninger med veldig gode resultater. Alle er i dag i jobb eller under utdanning. Myndighetenes mål for integrering er at 70 prosent av flyktningene er i arbeid eller utdanning ett år etter at introduksjonsprogrammet er fullført. Nasjonalt ligger vi langt unna et slikt resultat. Noe skurrer. Nå vil Solund gjerne få flere nye innbyggere, men Integrerings- og mangfoldsdirektoratet IMDi sier nei ettersom det er så flyktninger få som kommer nå. Det er allikevel noe som skurrer. Målet er at 5.350 flyktninger i 2019 får nye hjem i norske kommuner. Ved utgangen av april hadde man sikret plasser til 5.163 mennesker. IMDi skriver derfor i sin første tertialrapport for i år at det fortsatt er behov for 187 vedtaksplasser. Av de 235 kommunene direktoratet har spurt om å bosette i 2019, har 226 sagt ja, ni kommuner har takket nei. Spørsmålet er hvorfor Solunds ordfører får nei når IMDi fortsatt etterlyser nesten 200 plasser? Og det mer overordnede spørsmålet er: Hvilke lokalsamfunn mener vi er best egnet til å integrere flyktninger på en god måte? Integrering måles ut ifra hvordan sysselsettingsgrad, utdanning, levekår og deltakelse i samfunnslivet blant innvandrere skiller seg fra det norske gjennomsnittet. Integrering forutsetter en rimelig grad av språklig kompetanse og samfunnskunnskap. Innvandrerne må være i stand til å delta i demokrati og samfunnsliv og føle tilhørighet til det norske samfunnet. Knytter bånd. Det betyr at integrering også kan ses i lys av begrepet sosial kapital. Sosial kapital er det som gjør at medlemmer av et lokalsamfunn samhandler på felles arenaer og slik knytter bånd til hverandre. Det innebærer å kjenne hverandre, ha tillit til hverandre og stille opp for hverandre. I forskningen om sosial kapital er det trukket et skille mellom to hovedformer for sosial kapital. Det kan være sosial kapital innad i en bestemt gruppe, for eksempel innad i en menighet, en fotballklubb eller et nabolag. Da er tilliten innad veldig høy, men man har liten tillit til dem som ikke er del av gruppen. Et eksempel kan være når det utvikler seg bydeler eller gettoer basert på kultur, språk eller religion; der det blir «oss og dem». På den annen side kan man snakke om sosial kapital som en bro mellom folk fra ulike sosiale og kulturelle miljøer og grupper, at man har tillit på tvers i samfunnet. Det norske samfunnet har i stor grad nytt godt av en slik sosial kapital gjennom lang tid. Og det er denne formen for brobyggende sosial kapital vi ønsker for å sikre god integrering av nye grupper i det norske tillitssamfunnet. Lettere i de små. Tillit forutsetter kjennskap og en viss nærhet. Man må omgås og lære hverandre å kjenne på tvers av ytre forskjeller. Det er nærliggende å hevde at dette er lettere å få til i små samfunn. Dersom målet med integreringspolitikken er å innlemme flyktninger i den sosiale kapitalen vi har opparbeidet oss i Norge, burde vi i mye større grad legge til rette for bosetting i små kommuner. En studie fra Senter for bygdeforskning fra 2017 viser til at innvandrere som bosetter seg i bygdekommuner har lettere for å komme i arbeid. De deltar også i større grad i aktiviteter i lokalsamfunnet enn hva tilfellet er i byene. De konkluderer med at en innvandrer har større mulighet til å bli en aktiv deltaker i små lokalsamfunn, og at det er mye å lære av hvordan små kommuner driver integreringsarbeid. Den samme studien peker på at folk på bygda har større tiltro til at integreringen fungerer på deres hjemsted enn det folk i byene har. Mens 36 prosent av folk i bykommuner mener innvandrere er godt integrert, sier 48 prosent av bygdefolk det samme. Disse tallenesier ikke noe om den faktiske integreringen, eller om innvandrerne selv opplever at de er integrert, men det er interessant at bygdefolk selv ser på integreringen i sitt lokalsamfunn som vellykket. Gal forutsetning. En innvending mot bosetting på mindre steder er den såkalte sekundærflyttingen, altså at flyktningene flytter videre til større byer. De som problematiserer dette, forutsetter at flyktningene flytter fordi de mistrives med å bo på et lite sted. Mange faktorer kan trekke innvandrere til storbyer. Det kan være nettverk fra samme opprinnelsesland, jobb- og utdanningsmuligheter eller kulturtilbud. Det betyr imidlertid ikke at man søkte seg bort på grunn av mistrivsel. Studier fra Møre og Romsdal viser at flyktninger sjelden oppgir størrelsen på hjemstedet som en pushfaktor for å flytte derfra. Få sier at de ønsker å flytte fordi stedet er lite. Snarere er det mangel på arbeidsmuligheter eller utsikter til arbeid er den vanligste årsaken. Disse funnene bør imidlertid veies mot annen forskning som har antydet at det er en negativ sammenheng mellom sentralitetsnivå og sysselsettingsnivå, altså at jo mer sentralt man bor jo lavere er sysselsettingen blant innvandrere. Det er åpenbart flere muligheter i storbyer, men det er samtidig større fare for etnisk segregering. At innvandrere konsentrerer seg i bydeler med lavere sosioøkonomisk nivå. Ingenting er mer ødeleggende for sosial kapital enn den type segregering. Det betyr at det ikke knyttes nettverk mellom folk med ulik sosial og kulturell bakgrunn. Og det betyr igjen at sosial mobilitet blir vanskeligere. Vi vet også at fattigdom går i arv - hvor du bor har stor betydning for hvordan du vil klare deg videre i livet. Først i køen. Små kommuner har med andre ord noen fortrinn i integreringssammenheng som store byer ikke har. De er godt egnet til å inkludere innvandrere i lokale fellesskap og bygge sosial kapital som alle tar del i. Det småkommunene noen ganger mangler er et mer variert arbeidsmarked som gir flere muligheter, men det kan kompenseres med mer målrettede næringstiltak og med god planlegging når ulike grupper bosettes. Den sosiale kapitalen som små plasser ofte tilbyr derimot, lar seg ikke lett kopiere av andre. Kommuner som Solund bør derfor ikke stå bakerst i køen når flyktninger skal bosettes. De bør snarere stå først. Kronikken er skrevet av Anne Beathe Tvinnereim og Sylo Taraku og sto først på trykk i Vårt Land 19. juni 2019. 
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top