Unsplash, Margaret Polinder

Boligpolitikk på overtid


Endelig ser det ut til at politikerne har skjønt det. Boligmarkedet trenger mer politikk.

«For meg er dette et prinsipielt spørsmål og jeg vil gjøre det tindrende klart. […] jeg for mitt vedkommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift å eie andre menneskers hjem». Ordene er Trygve Brattelis og falt i en Stortingsdebatt i 1951. De er betegnende for politikken de første tiårene etter andre verdenskrig. Norge hadde et av Europas strengest styrte boligmarkeder, og myndighetene stilte i tillegg opp med massiv støtte: statlig boligkreditt og kommunal utdeling av tomter. Kongstanken var at bolig skulle være et velferdsgode, på linje med utdanning og helse.

Virkemidlene som skulle få norske folk i eget hus, ble i stor grad lagt i en skuff utover på 1980-tallet. Kåre Willoch har fått skylda, eller æren for dette, alt etter hvem du spør. Kreditt- og boligmarkedet ble deregulert og generelle, brede støtteordninger i boligsektoren avviklet. Det var imidlertid ikke bare Høyre som mente at behovet for etterkrigstidens boligpolitikk var over og at markedet nå kunne styre boligfordelingen. Tanken om at politikkens oppgave skulle være å «tilrettelegge for velfungerende boligmarkeder» har gått igjen i erklæringer og meldinger fra regjeringer av ulik farge siden, sammen med en enighet om at de som allerede eier skal subsidieres gjennom skattesystemet.

Slik Morgenbladets reportasje forrige uke viste, har denne veien ikke akkurat ledet til paradis. De siste 20 årene har boligprisene økt med det dobbelte av inntektsveksten, i Oslo det triple. Folk som meg har i perioder tjent mer penger på å sove i egen seng enn på å jobbe. Gjeldsnivået er på toppen i Europa. Vi har et boligmarked der man selv med en sykepleierinntekt på 580.000 kan glemme drømmen om å eie sin egen bolig mange steder i landet og må finne seg en plass i et dyrt, uprofesjonelt leiemarked med markant dårligere bokvalitet enn ellers. Etter krigen mente man boligen skulle være en utjevnende faktor i samfunnet. I dag er boligmarkedet isteden en driver for forskjeller. Forskjellen i boligformue er doblet på få år, og øker mellom by og land. Norsk boligpolitikk fungerer med andre ord verken for dem som står utenfor eller dem som tilsynelatende er så heldige å være i det.

Den gode nyheten er noe er i ferd med å skje. Opposisjonspartiene til venstre for regjeringen har løftet fram boligpolitikk som en sentral sak i valgkampen og har mer offensiv boligpolitikk i programmene sin enn på mange år. Tiltakene varierer selvsagt. Noen vil ha mer beskatning, andre tiltak for offentlig bygging og flere snakker om behovet for å tilrettelegge for en tredje boligsektor – noe mellom det kommersielle eie- og leiemarkedet og det offentlige boligsosiale snevre tilbudet vi har i dag. Et grep flere partier peker på er spesielt viktig: gi kommune-Norge muligheten til å kreve at utbyggerne bidrar til å oppnå boligsosiale formål, for eksempel ved å avsette deler av nye boligprosjekter til det. Dette er avgjørende og en milepæl i arbeidet for en mer rettferdig boligpolitikk, og bygger på en tanke om grunnrente - retten til å bygge tilhører ikke tomteeieren alene, men hele samfunnet. En tomt stiger kraftig i verdi med en gang den reguleres for bruk. Da kan myndighetene kreve at utbyggere betaler tilbake noe av den gevinsten som er samfunnsskapt, eller om du vil: planskapt.

Sentralt for alle tiltakene som foreslås står erkjennelsen av at markedet ikke kan rydde opp alene. På andre områder er ikke dette noe nytt: vi er vant til å korrigere for såkalte eksternaliteter av markedet, men når det gjelder boligsektoren, har vi hengt etter. Det er bra flere nå har fått øynene opp for det som må kalles et stort paradoks. For i et land som er kjent for ambisiøse målsettinger for velferdspolitikken generelt og boligpolitikken spesielt, peker forskere på et boligregime som paradoksalt nok er «eierorientert, selektivt og markedsstyrt». Omfanget av boligbyggingen, beliggenhet, priser og målgrupper er det opp til private aktører å bestemme. Kun de aller mest vanskeligstilte som har krav på støtte til å bo, og selv blant dem er det mange som ikke får hjelp. Norge skiller seg ut med en svært lav andel offentlige utleieboliger. Det er en gåte hvorfor politikken ikke har vært mer opptatt av hvordan et så grunnleggende gode som bolig er fordelt og hvordan vi har kunnet overlate forsyning og fordeling av boliger til markedet når det er så fullstendig uaktuelt for øvrige velferdsgoder.

Tidene er annerledes enn de var for Einar Gerhardsen og hans kompanjonger som satt på Grini og meislet ut framtidas velferdsstat, der bolig stod sentralt. Det er likevel godt nytt at politikerne nå lar inspirere av visjonene og gjennomføringskraften fra den tida. Det har lenge fremstått som om dagens boligmarked bare er som det er, og at vi ikke har noe annet valg enn å tilpasse oss så godt vi kan: låne mer enn vi egentlig vil og bør og gjøre det vi kan for å kjøpe noe vi synes er for dyrt. Men det er vi som lager politikken og systemene. Når de ikke fungerer til det beste for folk, må de endres.

Teksten ble først publisert i Morgenbladet.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top