KLIKK HER FOR Å LESE NOTATET OM ALTERNATIVER TIL OSTEHØVELKUTT (ÅPNER EN PDF).

Vi kan de neste tiårene forvente økte utgifter til helse og omsorg, fordi det blir flere mottakere og økte forventninger til kvalitet. Mens vi i 1970 hadde fem yrkesaktive per pensjonist, vil vi i 2060 bare ha 2,5. Og selv om oljeinntektene blir viktige i lang tid framover, vil de avta. Vi trenger å effektivisere offentlig sektor, ikke fordi den nødvendigvis er ineffektiv i dag, men fordi økende press på ressurser vil gjøre det nødvendig å gjøre stadig mer for stadig mindre i årene som kommer.

I fremleggelsen av statsbudsjettet for 2015 introduserte regjeringen en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE). Alle offentlige virksomheter skulle få redusert sine tildelinger med 0,5 prosent hvert år. Målet er at flate og forutsigbare kutt skal sørge for at virksomhetene driver kontinuerlig effektiviseringsarbeid. Hvordan man løser oppgaven delegeres til virksomhetene som faktisk skal gjennomføre effektiviseringen. 

Men det er ikke alltid mulig for offentlige tjenester, særlig for arbeidsintensive omsorgstjenester og brukernære tjenester, å gjøre oppgavene sine raskere eller med mindre menneskelige ressurser enn før. Tvert imot vil vi på flere områder, som eldreomsorg, opplæring, kriminalomsorg og arbeidstrening, se en økende etterspørsel etter ansatte i årene som kommer. I tillegg kommer økt kompleksitet og folks stadig høyere forventninger og behov. 

I notatet Ostehøvel - ikke så effektiv effektivisering pekte vi i 2017 på tre problemer med ordningen: 

1. Budsjettreduksjonene gjennom de faktiske ostehøvelkuttene er uforutsigbare og kommer i tillegg til andre effektiviseringstiltak og kutt. 
2. Det finnes flere eksempler på at kuttene forsinker og svekker planlagte og mer omfattende effektiviseringstiltak gjennom digitalisering. 
3. Kuttene kan være dyre for samfunnet på sikt i den grad de svekker for eksempel forebyggende tjenester. 

 Selv om stadig flere erkjenner utfordringene ved ABE, er det ikke til å komme forbi at kostnadsbesparelser vil bli nødvendig, og det er vanskelig å se for seg at reformen avvikles hvis ikke bedre alternativ kommer på bordet. I dette notatet skisserer vi noen mulige alternativ: 

1. Det er mer å spare og mer å finne på tilpassede planer kombinert med digitalisering, bemanningsplaner og langsiktige forpliktelser. Ulike etater har ulikt potensial for å effektivisere. Et alternativ til dagens one-size-fits-all kunne være å inngå i mer langsiktige og forpliktende planer gjennom etatsstyringsdialogen, der for eksempel investeringer i nytt utstyr kobles til langsiktige planer om reduksjoner i antall årsverk eller andre kostnader. Dette bør inngå i departementenes styringsdialog med sine etater.   
2. Intensjonen om etatslederes myndighet bør gjøres reell, gjennom at de i tillegg til de langsiktige forpliktelsene over, også får beholde deler av de innsparte midlene de kan realisere, for eksempel over et visst beløp.   
3. Det er behov både for en rapporteringsrevisjon, der alle rapporter og standarder gjennomgås kritisk, og for en bredere reform av forvaltningen som åpner for mer faglighet og mindre kontroll. Slike modeller må være fornyelser eller erstatninger for dagens mål- og resultatstyring, og kan heller ikke være like på tvers av alle sektorer.