Foto: FlickrCC, Torbus

Alle må regnes på, også SSB-ansatte


Omstilling blir vanskelig når noen få kappes om å skrike høyest. Særlig hvis politikere gjør etatslederes jobb enda mer krevende. Ønsker vi en sterk velferdsstat også fremover, må vi bruke knappe offentlige ressurser så smart som mulig. Det lettere sagt enn gjort. I en omstilling vil nødvendigvis mye endre seg, og ikke alltid til det bedre for alle, i hvert fall ikke på kort sikt. Den teknologiske omstillingen rammer i tillegg nye grupper, og den siste uken har vi fått se hva vi kan ha i vente når oppgaver som tradisjonelt utføres av relativt høyt utdannet middelklasse, også kan digitaliseres.

SSBs omstilling

Statistisk sentralbyrå (SSB) er midt i en slik omfattende omstillingsprosess, med to siktemål. For det første gjør ny teknologi at statistikk kan og bør samkjøres bedre og flere oppgaver kan digitaliseres. Innen 2020 kan digitaliseringen spare godt over hundre arbeidsplasser. Og det er grunn til å tro at statistikken blir bedre av det. Den prosessen har heller ikke vært særlig kontroversiell, ser det ut til. For det andre må forskningsavdelingen i SSB, som alle andre offentlig finansierte tjenester, sørge for å holde kvalitetsmessig nivå, samtidig som knappe ressurser brukes der de gjør størst nytte.
Man kan gjerne diskutere om SSB skal ha en forskningsavdeling
Man kan gjerne diskutere om SSB skal ha en forskningsavdeling. Forskningen må i så fall kvalitetssikres, og internasjonale publikasjoner er en måte å sikre dette på. Kravene til forskningskvalitet betyr i praksis at 25 ansatte i SSBs forskningsavdeling, som de siste fem årene ikke har publisert internasjonal forskning, ikke nødvendigvis kan kalle seg forskere. Men de får fortsatt jobbe i SSB med oppgaver som SSB, byråets eiere og samfunnet har bruk for, blant annet Teknisk beregningsutvalg (TBU) og andre viktige beslutningsgrunnlag som SSB fortsatt skal levere.

Må vise tillit tilbake

Jeg forutsetter at regler om ansattes og tillitsvalgtes medvirkning er fulgt i prosessen. Gode og ryddige omstillingsprosesser er nødvendig for fortsatt tillit i og til offentlige virksomheter. Da må også politikere vise tillit tilbake og la sine etatsledere stå i vanskelige omstillinger uten å blande seg inn med en gang noen roper høyt.
Det er mye å si om disse regnskapene. De er ikke unyttige, men heller ikke forskning
Ett av de omstridte temaene i SSBs omstilling er blitt innvandringsregnskapene, fordi én av flere som jobber med dette i SSB også er én av de 25 ansatte som ikke lenger skal jobbe som forskere. Det er mye å si om disse regnskapene. De er ikke unyttige, men heller ikke forskning. Innvandringsregnskapene er ikke noen avansert økonomisk modell, de regner på hva en innvandrer koster på statsbudsjettet (skatteinntekter minus utgifter) hvis alt forblir som nå. Dette trenger man ikke være forsker for å regne ut, det er slike regnestykker Finansdepartementet for eksempel utfører på en rekke områder i sine perspektivmeldinger. SSB skal selvfølgelig også forske på innvandring, men også den forskningen må kvalitetssikres.

Helt nødvendige omstillinger

Likevel handler denne debatten hverken om innvandring eller innvandringsregnskap. Den handler om helt nødvendige omstillinger i offentlig sektor som vi må gjøre dersom vi skal ha råd til god velferd i framtida, og som vi kan gjøre fordi ny teknologi gir oss nye muligheter. Slik omstilling blir vanskelig når noen få stemmer skal kappes om å skrike høyest om tillitskrise og politisk kupp og andre kraftfulle uttrykk.
At omstilling er vanskelig og vondt, er ikke et nytt fenomen
At omstilling er vanskelig og vondt, er ikke et nytt fenomen. Hvert år foreslår Finansdepartementet i sitt fremlegg til statsbudsjett, etter råd fra sin egen skatteetat, å legge ned de kommunale kemnerfunksjonene, som koster mye og kan utføres bedre samlet og med bruk av ny teknologi. Hvert år blir forslaget nedstemt og over 350 millioner kroner ikke spart. Vi trenger mye arbeidskraft i offentlig sektor i årene framover. Vi har store uløste oppgaver i overfylte klasserom, underbemannede barnehager, tomme helsesøsterkontor og varierende norsk- og yrkesopplæring for blant annet innvandrere. Det betyr vi må bruke mer offentlige penger i førstelinjen der det skal læres, ytes omsorg og forebygges. Skal vi klare det, må vi spare der vi kan. De siste årene har offentlig sysselsetting økt betydelig. Ikke i førstelinjen, men i direktoratene. De samme direktoratene sier selv at de har store muligheter for innsparing og økt kvalitet som følge av digitalisering, hvis de får investere og hvis de får omstille. Hvis teknologien gir oss muligheter til å løse oppgaver smartere i sentralforvaltningen, må vi gripe dem med begge hender. Det er nyttig å gjøre regnskap, også på innvandring. Vi må også regne på offentlige utgifter, på gevinster av å investere i barn og unge, og vi må prioritere knallhardt mellom mange viktige oppgaver. Kronikken er skrevet av fagsjef Sigrun Aasland og sto først på trykk i Dagens Næringsliv 2. november 2017.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top