FOTO: Sivilforsvaret/Espen Bakketun

Agenda-notat: Totalberedskap i Norge - Er vi klare for en krise?


Samfunnet rundt oss er i forandring, og vi møter nye sikkerhetsmessige utfordringer. I dette notatet ser vi om Norge er forberedt på å møte mulige kriser.

KLIKK HER FOR Å LESE NOTATET OM TOTALBEREDSKAP

Vi kan bare leve gode liv når vi er trygge. Det betyr trygghet for at om vi eller våre nærmeste blir syke, er det hjelp å få, at vi er trygge fra vold i hjemmet, fra innbrudd, overfall på gaten og at grunnleggende rettigheter er vernet. Få av oss som lever i Norge i dag har opplevd krig, men landet vårt har opplevd terror. Stadig flere har også fått merke mer ekstremvær og mange har fått eiendom og livsgrunnlag ødelagt av ras, brann, tørke og orkan. Vi kan ikke gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Derfor er myndighetenes mest grunnleggende oppgave å kjenne til, forebygge og være klare for at kriser kan inntreffe slik at de kan møte og håndtere dem og redusere skade.

Dette notatet går gjennom viktige trusler Norge står overfor som samfunn, trender som gjør at truslene kan endre seg over tid og peker på noen sårbarheter som blir skapt av måten vi organiserer beredskapen på i dag.

I det daglige er det kommunen og de nære tjenestene som håndterer små og store kriser. Kommunen skal både forebygge og kunne håndtere naturhendelser som tørke, flom, storm eller ras, voldelige hendelser med alvorlig skadde eller omkomne og større forsyningskriser av strøm eller vann.

Større trusler kan også ramme hele landet eller store deler av landet. Når vi studerer trusler og vurderer hvor mye ressurser vi skal bruke på å forebygge og forberede oss på dem, er det nyttig å måle risiko som en kombinasjon av sannsynlighet og konsekvens. I offentlige analyser av trusselbildet skiller pandemi og legemiddelmangel seg ut som eksempler på scenarioer med både høy sannsynlighet og store konsekvenser. Blant tilsiktede krisescenarioer kan man tenke seg både politisk og hevnmotivert vold og digitale angrep med store konsekvenser. Det er også mulig å se for seg ulike sikkerhetspolitiske scenarioer med store konsekvenser.

Ingen kjenner framtida, men flere trender kan ventes å påvirke trusselbildet. En av disse er multilaterale samarbeid under press. En annen er polarisering som følge av frihandel og ulikhet og migrasjon. En tredje er økt konkurranse om og knapphet av naturressurser. En fjerde er hyppigere ekstremvær og naturhendelser som følge av klimaendringer. Økende økonomiske forskjeller i hele verden og klimaendringer er også en trend som vil kunne øke presset på knappe ressurser og skape problemer.

Kriser skal aller helst forebygges, men må også håndteres når de først skjer. Vi kan aldri være helt trygge i et fritt samfunn. Men vi kan redusere sårbarhetene og føre en politikk for totalberedskap, som ser risikoer, sårbarheter og beredskapsressurser i sammenheng. Vi peker i dette notatet på fire svakheter i vår nasjonale og lokale totalberedskap.

1. For det første er den nære beredskapen ikke høyt nok prioritert. Ressursene satt av til beredskap i kommunene stemmer ikke overens med forpliktelsene som ligger på kommunene. Politiet er etter politireformen mindre tilstede lokalt. Det setter ytterligere press på det kommunale brannvesenet i skarpe situasjoner. Brannvesenet tar også i større grad enn tidligere helseoppdrag. Sivilforsvaret, en viktig del av den nære beredskapen, har blitt systematisk underprioritert over mange år og er i dag i en situasjon hvor det blant annet øves mindre enn det som er definert som «kritisk behov» og hvor man har operative kjøretøy i dårlig forfatning.

2. For det andre svekker dårlig samarbeid mellom offentlige etater vår beredskapsevne. Dårlig evne til å samhandle var en sentral del av 22. juli-kommisjonens kritikk. Samvirkeproblemene fra 22. juli er ikke løst. Justis- og beredskapsdepartementets evne til å koordinere har alvorlige svakheter. Planer for hvordan man håndterer kriser er ikke koordinert, og det øves for lite sammen – både sentralt og lokalt. Også beredskapsforskningen er tydelig sektorisert.

3. For det tredje skaper mål- og resultatstyring nye utfordringer for beredskapen. Helheten i beredskapen blir undergravet av at styringen består av mange, detaljerte mål som ikke lar seg prioritere. Detaljstyring er en utfordring for beredskaps-Norge i bredt, ikke bare for Politiet. Omfattende kontrollsystemer tar tid fra det operative arbeidet, og gjør med begrensede ressurser at det som måles er det som prioriteres – ikke nødvendigvis det som er beredskapsfaglig viktigst.

4. For det fjerde skaper privatisering nye utfordringer for beredskapen. Oppsplitting og oppgaver som settes ut til det private skaper mer komplekse styringskjeder og økt sårbarhet i en krisesituasjon. De horisontale koordineringsutfordringene blir større. Anbudsprosesser gjør dessuten at samarbeidsrelasjoner splittes opp og at beredskapen i overgang mellom ulike tilbydere blir dårligere. Dette har blitt godt illustrert av luftambulansekrisen i Nord-Norge. Det er også særlige utfordringer knyttet til kommersiell støtte til militære i en krigssituasjon, blant annet knyttet til om disse er å regne som sivile og dermed under beskyttelse av folkeretten. Det er forsket lite på hvorvidt disse (og andre) ulemper ved privatisering av beredskap oppveies av fordelene – som typisk argumenteres for å være kostnadsbesparelser.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top