Spåkule av Drew Beamer/Unsplash

Å spå om framtida er også politikk


Det er nyttig å regne på framtida. Men hvordan den faktisk blir, er uansett et politisk valg

Denne uka har handlet om framtida. På fredag la Regjeringen frem sin tredje perspektivmelding. Det er der økonomene i finansdepartementet får se i glasskula, og regne på hvordan Norge blir de neste tjue, tretti og førti årene. Hvordan vil statens inntekter utvikle seg? Hvor mye penger har vi og hvor mye kan vi bruke på felles velferd og trygghet?

Det er viktig med analyser som ser langt frem. Det er bra med solide regnestykker som grunnlag for vanskelige prioriteringer. Men selv om vi liker å spå framtida, og selv om det er en veldig nyttig øvelse, vet jo ingen egentlig hvordan landet vårt blir i 2060. Og spådommer fritar oss ikke fra ansvaret for å gjøre det best mulig.

En viktig forutsetning i denne typen regnestykker, er det økonomene kaller «alt annet likt». Hvis alle aldersgrupper, kjønn og nasjonaliteter i landet jobber akkurat like mye med samme inntektsfordeling som nå, hvor høye blir skatteinntektene da? Hvis vi leverer velferd med samme arbeidsinnsats og organisering som i dag, hvor mye vil framtidas omsorgsoppgaver da koste oss? Dette er viktige beregninger, men likevel: på lang sikt er alt annet sjeldent likt. Da finansdepartementet laget langtidsplaner på 1970-tallet, for eksempel, bommet de ganske kraftig, rett og slett fordi ingen forutså kvinners inntog i arbeidslivet. Ennå vet vi ikke hvor mye teknologien vil endre livene våre, og hvordan overgangen fra arbeid til pensjonistliv vil være i framtida. Poenget er at alle spådommer, også når de tar høyde for variasjoner, er usikre.

I tillegg til alt vi ikke vet, vil også politikken vi velger nå, endre framtida vi prøver å spå. Vi vet at med flere eldre og lavere oljeinntekter, har vi en stor oppgave med å få statsbudsjettene til å gå opp i framtida. Flere pensjonister, større omsorgsbehov og lavere oljeinntekter, er ganske sikre trender. Må utgiftene dermed ned for å få budsjettene i balanse, eller må vi investere mer i framtidige inntekter? På bakgrunn av både usikkerheter og gode beregninger en perspektivmelding gir oss, må vi gjøre flere politiske veivalg.

For det første: Den aller viktigste inntekten på statsbudsjettet er ikke olje. Den aller viktigste variabelen som bestemmer hvor mye penger vi i framtida har til felles velferd og trygghet, er hvor mange som er i jobb og betaler skatt.

Gjennom et liv veksler vi alle mellom å koste samfunnet penger og bidra med penger til fellesskapet. Barn for eksempel, koster i form av sykehus, barnehager, barnetrygd, skoler og utdanning. Så blir vi voksne skattebetalere, og er vi friske og heldige kan vi være riktig lønnsomme i førti år. Før vi igjen forsørges som pensjonister.

Ofte er det også sånn at jo bedre velferd – god skole, helse, bolig og trygghet for alle – jo flere får vi i jobb. I dag står for mange unge mennesker utenfor arbeidslivet, og slik var det også før pandemien traff oss. Blant dem som står lengst unna en trygg jobb er de som ikke har fullført videregående opplæring. Et stort flertall av disse har foreldre med lav utdanning og inntekt. Konservative beregninger Tankesmien Agenda har gjort, viser at hvis vi øker arbeidstilbudet med 10 prosent ved å bringe noen av dem som i dag mottar uføreytelser inn 

Kommentaren sto først på trykk i Fædrelandsvennen.

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top