Å selge uten grunn


Vettløst salg av norske selskaper basert på følelser, er ikke veien å gå. Regjeringen har som målsetting å øke det private eierskapet i Norge. Argumentene i eierskapsmeldingen kan oppsummeres slik: Man bør åpne for mer privat eierskap, fordi private eiere er mer kompetente og det gir bedre drevne selskaper og bedre lønnsomhet. Statlig eierskap fører til problematisk rolleblanding. Et nedsalg vil sikre maktspredning og mangfold.
Private eiere vil sjelden kunne ha en like lang tidshorisont som staten.
Problemet er at argumentene ikke holder vann. Det finnes svært få empiriske data som støtter en antakelse om at private selskaper gjør det bedre enn statlige. Espen Sirnes ved Universitetet i Stavanger har vis at statlige eide selskaper gjør det omtrent like bra som privateide. I boka «Staten som kapitalist» av Einar Lie, Harald Norvik og Egil Myklebust kommer det fram at flere av dem faktisk gjør det bedre enn andre i samme bransje. I tillegg trenger ikke den norske staten mer kapital. 85 prosent av statsformuen er allerede investert i oljefondet. Inntekter fra et nedsalg vil antakeligvis gå inn der. Fondet har langt lavere avkastning enn det som er snittet for statseide selskaper. Dette betyr lavere inntekter til staten og dermed mindre penger til å finansiere viktige velferdsoppgaver. I tillegg er det lite trolig at prisen man vil få for mange av selskapene man nå ønsker å selge, vil gi tilbake like store verdier som man har investert i dem, som Flytoget er et eksempel på. Private eiere vil sjelden kunne ha en like lang tidshorisont som staten. Regjeringen hevder stadig at personlig eierskap, i motsetning til institusjonell eierskap som statens, bedrer eierstyringen. Et argument er at beslutningsleddene reduseres mellom eier og ledelse. Problemet er at teorien ikke passer så godt når det gjelder statens eierskapsportefølje, som inneholder noen av landets mest profesjonelt drevne selskaper. Regjeringens oppfatning kan være riktig når det gjelder mindre, og nystartede bedrifter, slik førsteamanuensis Sverre A. Christensen ved BI har pekt på: En privatperson som kjøper seg inn i Telenor vil ikke bidra med industriell kompetanse. Ledelsen der vil uansett ha bedre og mer spesifikk kompetanse enn eieren.
Den norske staten er en ryddig eier.
Christensens poeng er at investorer som for eksempel Øystein Stray Spetalen og Johan Andresen derfor er langt mer verdt når de går inn i mindre selskaper og bidrar med å bygge dem opp. Dersom mange viktige investorer velger å sette pengene sine inn i dagens statseide selskaper, vil de trekke seg ut fra, og i mindre grad investere i små selskaper, der kapitalen og kompetansen deres er sårt tiltrengt. Regjeringen hevder også at det ligger «potensielle konflikter mellom utøvelse av rollen som eier av næringsvirksomhet og utøvelse av statens øvrige roller». De mener eierskapet kan svekke oppfatningene om statens legitimitet, særlig der staten er eier, regulerer og fører tilsyn. Det er en riktig analyse av det statlige eierskapet i en del land, men det er ikke en naturgitt konsekvens av offentlig eierskap. Det spørs hvordan eierskapet utøves. Den norske staten er en ryddig eier. Høyre og Frp argumenterer hardt for at det foreslåtte nedsalget vil føre til en bedre maktspredning. Det er ingen tvil om at norsk næringsliv må ha (og har) plass til langt flere eiere enn den norske staten. Majoriteten av sysselsatte i Norge jobber i slike foretak. Men tilgangen på norsk risikovillig privat kapital er begrenset. Å utjevne skjevheter i skattesystemet som favoriserer eiendomsinvesteringer, for eksempel gjennom å øke skatten på eiendom, er et mer treffsikkert tiltak for å øke private investeringer enn å selge staten ned. Dette har tankesmien Agenda argumentert for tidligere.
Det mest sannsynlige er derfor at statlig nedsalg vil flytte makt fra staten og til utenlandske eiere.
Staten er dessuten ikke én eier. Det staten eier, eies av alle norske borgere i fellesskap. Det er ikke åpenbart at maktspredningen er bedre når private kapitalister eier. Spørsmålet Christensen ved BI stilte på Agendas frokostmøte om statlig eierskap denne uken er godt: Er målet om maktspredning vellykket når 15 søkkrike familier kontrollerer 70 prosent av Stockholmsbørsen og verdier for 4.000 milliarder. Det er uansett lite som tyder på at norske investorer er veldig interessert i å kjøpe aksjene som nå skal selges. Som mange har pekt på er de allerede blant de mest omsatte ved Oslo Børs, og det er fullt mulig for alle å kjøpe seg opp. Det mest sannsynlige er derfor at statlig nedsalg vil flytte makt fra staten og til utenlandske eiere. I dag er 37 prosent av Oslo Børs eid av utenlandske eiere, det er mer enn den norske staten eier. Det direkte utenlandske eierskapet i Norge er mer enn tidoblet siden begynnelsen av 1990-tallet. Det finnes flere viktige årsaker til at vi skal være varsomme med å avskrive et aktivt statlig eierskap. Mariana Mazzucato, professor i innovasjonsøkonomi ved Universitetet i Sussex, er en av dem som viser hvordan stater har spilt en svært viktig rolle i utviklingen av næringslivet i innovasjonsøkonomier: I flere land har staten tatt risiko som private selskaper eller investorer ikke har villet ta. Det har utviklet helt nye markeder og sektorer, som for eksempel internett, nanoteknologi og bioteknologi. Her hjemme har Norsk Hydro og Telenor ved flere anledninger nytt godt av en risikovillig stat, slik Lie, Norvik og Myklebust viser i boken sin om statlig eierskap. Staten og skattebetalerne bør også kunne høste gevinstene av slik satsing, ikke bare finansiere tapene.
 I framtida mener vi det er behov for en mer strategisk tilnærming til hva staten bør eie og hvorfor.
Dette betyr ikke at vi ikke bør diskutere det norske eierskapet, eller at staten bør eie akkurat de selskapene den gjør i dag, og det finnes eksempler på at statens eierskap kan komme i konflikt med dens andre oppgaver. Norsk eierskap i multinasjonale selskaper og norsk utenrikspolitikk er ett eksempel. Statoils oljesandutvinning i Canada oppleves av mange som problematisk og i strid med regjeringens klimapolitikk for øvrig. Omfanget av dagens statlige eierskap, hva og hvor mye vi eier, er i all hovedsak et resultat av tilfeldigheter. I framtida mener vi det er behov for en mer strategisk tilnærming til hva staten bør eie og hvorfor. Derfor bør det utarbeides noe nye retningslinjer for statens framtidige engasjement i norsk næringsliv og verdiskaping, inkludert statlig engasjement i nye selskaper. Men vettløst salg av selskaper, basert på følelser av hva som er riktig i stedet for fakta, er ikke veien å gå.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top